50 års okkupasjon er nok

Det er i disse dager 50 år siden seksdagerskrigen mellom Israel og Syria, Jordan og Egypt. Den endte med israelsk okkupasjon av Vestbredden, Golan, Gaza, Øst-Jerusalem og Sinai.

Tekst: Kjell Stephansen, leder for Palestinakomiteen Sunnmøre. Kronikken stod først på trykk i Sunnmørsposten 5.juni 2017.

Golan og Øst-Jerusalem er seinere annektert og dermed innlemmet i den israelske staten, mens Sinai ble levert tilbake til Egypt i 1982.

Stor-Israel som mål

I dag bor mer enn 600.000 bosetterne på Vestbredden og Øst-Jerusalem. De er israelske statsborgere med fulle rettigheter, og de får statssubsidierte boliger. De er en del av en systematisk ekspansjon av Israel inn i Palestina.

Det foreligger nå forslag i Knesset om å annektere om lag 60 prosent av Vestbredden. Hvis det skjer vil palestinerne bli boende i flere atskilte enklaver omringet av Israel, omtrent som det gamle apartheidsystemet i Sør-Afrika.

Hva israelske ledere tenker om framtida er høyst uklart. Men de er offensive, drevet av en ytterliggående sionistisk bølge med stor-Israel som mål. Det er i dag ikke mulig å få et klart svar på hva som er Israels yttergrense fra Israels ledere.

Boikott-motstanden

LO-kongressen vedtok nylig at LO skal jobbe for internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel. Det har fått mange, deriblant Sunnmørspostens leder, til å reagere.

Vi trenger dialog mellom partene, boikott vil hindre dialog og gi skarpere konflikt, sies det.

Jeg mener motstanderne av boikott har et forklaringsproblem:

• Hvis det er en generell motstand mot boikott som virkemiddel, hvorfor støtter de da boikott av Russland etter at de annekterte Krim? Hvorfor støtter de boikott av Nord-Korea? Hvorfor har de aldri protestert mot USAs boikott av Cuba?

• Hvis det bare er denne spesielle boikotten man er mot; hvorfor er det ikke god nok grunn at Israel har annektert Golan og Jerusalem, at de har okkupert Vestbredden, at Gazas befolkning lever under blokade i en ruinhaug, og at mer enn fem millioner palestinere lever i flyktningleirer i Midtøsten?

• Hvis det er dialogen som er hovedpoenget, hvorfor har ikke 50 år med dialog mellom partene ført til noe som helst?

Fredsskapende dialog

Det er vedtatt en rekke FN-resolusjoner som krever tilbaketrekking, vi har hatt Camp David og Veikartet for fred, vi har hatt Madrid-konferansen og Oslo-avtalen.

Arafat, Rabin og Peres har fått fredsprisen og amerikanske presidenter har med vakre ord fordømt bosetningene på Vestbredden.

Under 50 år med dialog har det vært kriger i Libanon, på Vestbredden og i Gaza, det har vært selvmordsbombere, raketter og knivstikking, vi har hatt to intifadaer, mange tusen palestinere og noen færre israelere er blitt drept.

Hvilken fredsskapende dialog vil boikott ødelegge?

Støtte til okkupasjonen

Det er selvfølgelig en mulighet til, det er at motstanderne av boikott støtter at Israel har fordrevet palestinerne og okkupert landet, at de synes det er greit at fem millioner palestinere bor i flyktningleirer, at det er helt i orden at Israel har et diskriminerende lovverk som gjør knapt 2 mill. palestinerne til annenrangs borgere i staten Israel.

Det høres så fint ut med dialog, det er vanskelig å være uenig i et slikt honnørord. Men Israels dialog med palestinerne har bare gitt mer krig, vi er ikke nærmere en løsning i dag enn for 50 år siden.

Det norske diplomatiets godt mente anstrengelser for dialog har vært totalt bortkastet hvis formålet var å skape fred.

Ulike maktforhold

Hvorfor har ingen forhandlinger ført fram? Jeg skal ikke være kjepphøy og si at det er ett svar på det. Men et hovedpoeng er at det kan aldri bli dialog når maktforholda er så ulike.

Israel er knusende overlegen militært og økonomisk, og de har USA i ryggen uansett hva de finner på.

For eksempel har ingen amerikansk president gitt mer våpenstøtte til Israel enn den verbalt Israel-kritiske Barack Obama.

FNs delingsplan fra 1947 sa at 56 prosent av Palestina skulle bli jødisk, 44 prosent palestinsk. I dag kontrollerer Israel hele Palestina når det gjelder yttergrenser, eksport og import, turisme, viktigste naturressurser, bank- og militærvesen.

Palestinske myndigheter har en viss innflytelse over noen få byer, mindre enn 3 prosent av opprinnelig Palestina. Både den palestinske ledelsen og befolkningen er totalt avhengige av milde gaver fra rike land i Vesten, og Israel kontrollerer suverent hvilke gaver som får komme inn over grensa til Gaza eller Vestbredden.

Folkelig støtte eneste håp

Hvis det skal bli fred må styrkeforholdet endres, Israel må svekkes og palestinerne må styrkes.

Palestinernes eneste håp er verdensopinionen.

De ber om at amerikanere og europeere bryr seg, viser solidaritet, presser sine politikere til å handle mot Israels okkupasjon og undertrykking.

Hvordan kan en rettferdig fred bli? Jeg mener det er to krav som må oppfylles:

1. To alternativer for en demokratisk statsløsning:

A. To suverene stater, Palestina og Israel, side om side. Israel må trekke seg ut av områdene de okkuperte i 1967. Palestinerne i Israel må få fulle borgerrettigheter. Blokaden av Gaza må oppheves.

B. En stat med like rettigheter for alle innbyggerne.

2. De palestinske flyktningene må få oppfylt sin rett til å vende hjem.

Israel, med Netanyahu i spissen, ser i dag ut til å styre mot en apartheidstat med palestinerne som annenrangs borgere i strengt atskilte områder.

En omfattende boikott kan være et virkemiddel for å hindre dette. Hvis noen har bedre forslag til hvordan vi kan bidra til fred, så skal jeg være lydhør.

 

Publisert: 6. juni 2017