Del 7 Argumenter mot boikott – og svar

Hvorfor boikotte akkurat Israel?

Svar: Israel er ikke den eneste staten som begår menneskerettighetsbrudd. Men at urett skjer flere steder i verden er ingen grunn til å la være å engasjere seg for palestinernes rettigheter. Å si at det finnes verre stater enn Israel, kan ikke bety at Israel skal ha immunitet mot kritikk og reaksjoner helt til all annen urett i verden er borte.

Men Israel er også et spesielt tilfelle.  Den er en av de få stater i dagens verden som både praktisk og juridisk er bygd på at én folkegruppe – jødene –  skal ha forrang, mens en annen gruppe – palestinerne –  undertrykkes, trakasseres og fordrives fra deler av landet. Det er dette som gjør Israel ikke bare til en okkupasjonsmakt, men en apartheidstat. Palestinerne utgjør i dag omtrent halvparten av befolkningen i det samlete, historiske Palestina (pluss Golan-høydene); som har vært under israelsk kontroll i over 50 år.

Er ikke boikotten bare antisemittisme i praksis?

Svar: Å kjempe mot Israels okkupasjon og apartheid er ikke antisemittisme, men legitim kritikk av Israels politikk og handlinger. Det er feil å gi Israel fritak fra sanksjoner for brudd på folkeretten, mens landet på samme tid nyter godt av økonomisk støtte og gunstige handelsavtaler både med USA og EU.

Boikotten handler ikke om å boikotte jøder. Mange aktive forkjempere for boikotten er jøder. Påstanden om antisemittisme blander sammen Israel som stat og jøder, en religiøs gruppe eller folkegruppe. Ikke alle jøder er israelere, de fleste jøder bor i andre land. Og ikke alle israelere er jøder – over 20% av de 8,3 millioner innbyggerne i Israel er ikke jøder. Boikotten er heller ikke rettet mot israelere (jøder eller andre) som arbeider i institusjoner utenfor Israel, for eksempel ved engelske eller franske universiteter.

Antisemittisme er en form for rasisme. Det er et gammelt og internasjonalt fenomen, en sterk negativ fantasi om jøders egenskaper i kraft av at de er jøder. Antisemittisme trenger ikke fakta for å overleve. Men Israels erobringer av land vil sammen med den dårlige behandlingen av palestinerne, både på okkupert område og i selve Israel, gjør det lettere for antisemitter å rekruttere. Særlig fordi Israel selv gir inntrykk av at staten representerer alle verdens jøder.

Det automatiske svaret fra ”venner” av Israel, er å beskylde kritikerne for antisemittisme. Dette er et lettvint forsøk på å unngå å ta stilling til innholdet i kritikken ved å mistenkeliggjøre kritikernes motiver. Men det er også farlig, for det kan svekke årvåkenheten mot virkelig antisemittisme.

Akademisk og kulturell boikott undergraver prinsippet om akademisk og kulturell frihet

Svar: Nei, det gjør den faktisk ikke. BDS-bevegelsen ønsker ikke å begrense israelske forskeres og kulturarbeideres rett til å si hva de vil, forske på hva de ønsker, eller skape den kunsten de selv vil.  Boikotten retter seg heller  ikke mot individer fra Israel. Den retter seg mot  forsknings- og kultursamarbeid med israelske universiteter, forskningsinstitusjoner, kunst- og kulturinstitusjoner. Den rammer bare enkeltpersoner i den grad de opptrer på vegne av, eller som representanter for disse  institusjonene.

Det boikotten gjør, er å markere motstand mot den israelske staten og dens okkupasjons- og apartheidpolitikk, også på det akademiske og kulturelle området.

Akademisk og kulturell frihet er viktige rettigheter å forsvare, men ikke hvis de går på bekostning av, går utover eller begrenser andres akademiske og kulturelle rettigheter.

Selv om israelske universitetsansatte og undervisningsinstitusjoner ikke har protestert mot okkupasjonen av Palestina og apartheidpolitikken, må det være bedre å fortsette å snakke med dem og bygge broer.

Svar: Ingen av dem som boikotter ønsker å slutte å snakke med israelske akademikere. Vi er alltid interesserte i samtale og diskusjon med israelske kolleger, og vi gjør det ved alle anledninger. Det vi ikke ønsker, er ”business as usual”. Vi ønsker ikke å la israelske akademikere og israelsk publikum fortsette å tro at de kan gjøre hva de vil i de okkuperte områdene, uten at verden reagerer. Det er Israels universiteter og motstanderne av boikott som forsøker å kneble kritikere.

Mange av de som er mest kritiske til sitt lands politikk er akademikere. Hvorfor skal vi angripe dem med boikott?

Svar: Det er sørgelig få israelske akademikere som protesterer åpent og tydelig mot den israelske regjeringens undertrykking og diskriminering.  Ilan Pappe er en respektert historiker fra Haifa universitet som har uttalt seg klart mot okkupasjonen. Han har anslått tallet på dem som aktivt har motarbeidet Israels institusjonaliserte restriksjoner mot palestinsk utdanning og forskning til mindre enn 100. Så langt er det ikke vedtatt en eneste uttalelse fra en israelsk universitetsledelse til forsvar for palestinernes akademiske frihet. (Pappe 2017).[1]  Det er kritisk debatt rundt disse spørsmålene i deler av israelsk presse, men foreløpig sørgelig lite å høre fra universitetene.

Hvorfor kan vi ikke nøye oss med å hjelpe palestinske universiteter?

Svar: Boikott-kampanjen handler ikke bare om de palestinske universitetene. Den er også en reaksjon på de mange bruddene på menneskerettigheter og folkerett som blir begått av Israels regjering, særlig i de okkuperte områdene. Uansett er det ikke spørsmål om å hjelpe de palestinske universitetene eller boikotte de israelske. Vi må gjøre begge deler.

Konflikten mellom Palestina og Israel er altfor kompleks til å tenke svart-hvitt som boikott innebærer.

Svar: Konflikten handler ikke om likeverdige parter, men om okkupert og okkupant. Styrkeforholdet er for ulikt til at det kan føres en virkelig dialog. En norsk dialog med Israel som ikke tar opp situasjonen for palestinerne og ikke sanksjonerer forbrytelsene mot dem, normaliserer okkupasjonen og støtter okkupanten.

Boikott skaper avstand, den hindrer dialog og samarbeid for å løse konflikten.

«Boikott skaper avstand, og Regjeringen tror i stedet på dialog og samarbeid for å skape tillit som en forutsetning for å løse konflikten mellom israelere og palestinere» (Stortingsprop 1 S, 2017 – 2018)[2].

Svar: Dette er et av de vanligste argumentene mot boikott av Israel. Boikott defineres utelukkende som et middel til å så hat og splid, i motsetning til dialog som er fredsskapende. Argumentet er basert på en misforstått oppfatning av hva boikott er og hvordan konflikten kan løses.

Boikotten eksisterer fordi dialog ikke strekker til i en situasjon med en asymmetrisk maktbalanse. Gjensidig anerkjennelse og palestinsk selvstyre var hovedpunktene i Oslo-avtalen som ble signert i 1993. Intensjonen var en «tostatsløsning» – at Israel og Palestina på sikt skulle bli to selvstendige land. Mer enn 25 år med ”dialog” etter Oslo-avtalen, har i stedet blitt brukt til å intensivere koloniseringen av palestinske områder.

Boikott og dialog utelukker ikke hverandre. Dialog og engasjement blir ofte presentert som alternativer til boikott. Da forutsetter man i praksis at partene er likeverdige. Dermed bidrar dialog til normalisering av status quo og hindrer kampen mot urettferdighet. Boikott kan derimot bidra til en reell dialog, der også Israels okkupasjon og undertrykking av palestinerne er et tema. Kampanjer som oppfordrer til boikott bidrar til diskusjon og meningsutveksling, bevisstgjøring og en mer opplyst offentlighet.

Både tilhengere og motstandere av boikott er enige om at Israels universiteter er viktige og innflytelsesrike institusjoner. Dersom universitetene hadde støttet palestinske rettigheter, hadde gått i streik for å få slutt på okkupasjon og diskriminering og hadde protestert på palestinernes akademisk ufrihet, ville dette hatt stor innflytelse på Israels politikk. I virkeligheten er det slik at protester mot Israels forbrytelser eller støtte til palestinerne er nærmest fraværende, og at universitetene aktivt bidrar til Israels okkupasjonspolitikk og diskriminering av palestinere.

Mens israels forsvarere vrir sine hender over en kansellert konferanseinvitasjon, begraver palestinske akademikere kolleger og studenter som er drept av israelske våpen utviklet ved universitetene. Svaret på dette er boikott fordi boikotten gjør status quo mer belastende for israelske akademiske institusjoner. Boikott kan legge press på og motivere israelske akademikere til å kreve politisk endring. Slik kan det skapes forhold der sann akademisk frihet nytes av alle akademikere i Palestina og Israel, uavhengig av religion og etnisitet. (Fra artikkel av Ben Whyte i Middle East Monitor 6.11.2015: Dialogue vs. BDS? Responding to arguments against an academic boycott of Israel).

[1] Ilan Pappe: Ti myter om Israel. Solum, 2017.
[2] St.prp.nr 1, 2017 – Statsbudsjettet 2017, side 187: https://www.regjeringen.no/contentassets/c108d9f738814286b2a775e370325c08/no/pdfs/prp201720180001_uddddpdfs.pdf