Del 4 Hvorfor kulturell boikott?

Kultur- og idrettsboikott var avgjørende for å felle apartheidregimet i Sør-Afrika. South African Non-racial Olympic Committee (SANROC) var ledende i idrettsboikotten. Israel er bevisst på at kultur ikke er politisk nøytralt, og bruker aktivt kulturen som propagandaverktøy. Også den norske pop-gruppa A-ha vil bli tatt til inntekt for okkupasjonsstaten når de opptrer i Tel Aviv.

Merkevarebygging: «Brand Israel»

-Vi ser på kultur som et førsteklasses verktøy for propaganda (hasbara) og jeg skiller ikke mellom hasbara og kultur, uttalte generalsekretær for Israels utenriksdepartement, Nissim Ben-Sheetrit i 2005 (Haaretz 20.9.2005). Uttalelsen oppsummerer hvordan Israel bruker kultur som instrument for å skjule sine grove brudd på folkeretten.

Som svar på PACBIs boikottkampanje, lanserte Israel i 2006 sin kampanje for merkevarebygging – «Brand Israel». I 2008 ble det avdekket at Utenriksdepartementet finansierer utenlandsturneer for mange israelske kunstnere og forfattere på betingelse av at de skal fremme Israels politiske interesser. Det inngår i deres kontrakter. Etter massakren i Gaza i 2009 annonserte kulturbyråkrat Arye Mekel en plan for å «sende kjente forfattere og skribenter, teaterkompanier, utstillinger til utlandet … for å vise Israels vakre ansikt, slik at vi ikke bare blir forbundet med krig» (Haaretz 25.7.2008).

Når internasjonale artister opptrer på israelske scener og kulturinstitusjoner, utnytter myndighetene dette som reklame for Israel. Majoriteten av palestinske forfattere, kunstnere og kultursenter støtter kulturboikotten uten nødvendigvis å annonsere det offentlig: De risikerer å ikke få visum til å reise til utlandet eller bli nektet å komme hjem når de er på utenlandsreise. Også et økende antall israelske og internasjonale kunstnere støtter kulturboikott. Mange praktiserer en «stille boikott», der de lar være å opptre i Israel uten at de offentlig støtter BDS.

Alt som oppfattes som  boikott kan få  konsekvenser i form av trakassering fra Israels representanter og venner. Et eksempel er erfaringene til den norske filmfestivallederen Ketil Magnussen:

En rask epost sommeren 2015 der filmfestivalen HumanRights HumanWrongs (HRHW) i Oslo takket nei til den israelske filmen «The other dreamers», ble oppfattet som et eksempel på kulturboikott. I august kom oppslag i en rekke israelske og norske aviser og i New York Times (NYT 18.8.15).  I mellomtiden hadde festivalens leder Ketil Magnussen presisert, både til filmskaperen Roy Zafrani og til media, at avgjørelsen skyldtes at filmen ikke passet inn i programmet. Den var ikke et ledd i kulturboikotten, som han forøvrig har sagt han støtter. (Utrop 26.8.15).

Etter presseoppslagene fikk Magnussen mange e-poster og telefoner daglig fra folk som på mindre hyggelig vis sa hva de mente om avgjørelsen. På festivalens Facebook lå kommentarer som denne fra Adam Kratt, Los Angeles, California:
“Shame on you for your racist and bigoted refusal to host Roy Zafrani’s documentary on the struggles of disabled children in Israel. I see that the insidious Anti Semitism and hatred against the Jewish people is rampant in your country and society. Shame on you!”

Andre kommentarer var «nazi scum» og «Anders Breivik Film Festival?»

Festivalens støttespillere ble oppfordret til å trekke den økonomiske støtten. Fritt Ord uttalte at utspillet var uvesentlig for deres pengestøtte: – «HumanRights HumanWrongs» er en av svært mange viktige og gode festivaler vi støtter. Vi blander oss aldri bort i festivalenes programmering eller profil.» (Dagen 17.8.15). Ifølge Magnussen skrev Israels ambassadør til kulturministeren og bad henne om å ta affære i forhold til festivalen, noe hun ikke gjorde. Men utenriksminister Børge Brende uttalte at han var skuffet over festivalens avgjørelse og at boikott ikke er norsk politikk. (Regjeringen.no 23.8.15)[1] Det er høyst uvanlig at en utenriksminister offentlig kritiserer en kulturaktørs kunstneriske valg.

Israel plyndrer og annekterer palestinsk kultur og historie

Eksemplene er mange på at palestinsk kultur er uønsket i områdene som Israel kontrollerer.

Under katastrofen i 1948 stjal sionistmilits og seinere Israel hundretusener av palestinske bøker. Mye ble ødelagt. (Ynet News 28.1.2010). En forsker ved Ben Gurion universitet uttalte at dette skjedde ut fra planen om å judaisere landet og avskjære arabiske innbyggere fra sin nasjon og kultur. Under Israels militærinvasjon i Ramallah i 2002 ransaket soldater kultursentre og ødela originalmanuskripter som tilhørte poeten Mahmoud Darwish. Da Jerusalem i 2009 var UNESCOs hovedstad for arabisk kultur, forbød Israel markeringer og politiet hindret kulturelle sammenkomster i Øst-Jerusalem.

UNESCOs eksekutivkomite har flere ganger kritisert Israels håndtering av arkeologiske funn. En uttalelse i mai 2017 ble fremmet av 11 EU-land, palestinerne og araberstatene, men israelsk diplomati lyktes i å dempe ordlyden og få færre til å stemme for den. Likevel er Israel misfornøyd med at resolusjonen definerer Israel som okkupasjonsmakt når det gjelder Jerusalem og kritiserer israelske utgravinger i Øst-Jerusalem og rundt Gamlebyen, Gaza og Patriarkens grav i Hebron og Ragels grav i Betlehem. Haaretz 3.5.17

På Vestbredden er det mer enn 8 000 registrerte, arkeologiske steder. Israelere gjør utgravinger 1 200 steder, blant annet i Qumran (der Dødehavsrullene ble funnet). Palestinske universiteter får ikke tillatelse til å gjøre utgravinger i C-området, der 60 % av Vestbreddens arkeologiske steder befinner seg. De første Dødehavsrullene ble funnet av beduiner på Vestbredden i 1946. I 2010 krevde jordanske antikvitetsmyndigheter å få tilbake noen av rullene, som de mente var tatt fra et museum under 1967-krigen. Nå har Israel trukket rullene fra en planlagt utstilling i Frankfurt i september 2019 fordi den tyske regjeringa ikke vil garantere at de vil bli levert tilbake hvis palestinerne gjør krav på dem. Forward 3.12.17

Gamle turistguider på Vestbredden og i Øst-Jerusalem hadde autorisasjon fra Jordan. Nye guider er lært opp i Israel og snakker bare om jødiske kulturminner. Arkeologiske turistbøker og kart gir også desinformasjon. Hvilke fortellinger som berettes har også en politisk side, mener palestinske arkeologer.[1] Okkupasjonen handler også om kultur og identitet. På en internasjonal arkeologikonferanse ved An-Najah universitet i juli 2017 var det også et tema å synliggjøre israelsk praksis som har til hensikt å ødelegge palestinsk kulturarv.

En del funn israelerne gjør virker drevet av ønsket om å finne bevis for Bibelens beretninger om en tidlig, jødisk sivilisasjon. At palestinerne utestenges fra arkeologiske steder på okkupert land og i Israel, gir også  grunn til mistanke om at arkeologien blir «styrt» ut fra sionistenes politiske interesser. Gjenstander som blir funnet tas til Israel, som også har arkivene, og palestinske arkeologer har ikke tilgang.

Den israelske arkeologen Eilat Mazar arbeider i Silwan, en arabisk bydel i Øst-Jerusalem, finansiert Det hebraiske universitetet og den private organisasjonen Elad, som også driver den arkeologiske parken City of David. Stavanger Aftenblad 17.6.10 . Også israelske arkeologer har begynt å snakke om at at arkeologi brukes som våpen mot palestinerne, særlig utgravingene i Silwan-området. (YouTube 29.6.16 23.44 min).

Israels regjering aksepterer heller ikke at Israels største minoritet kaller seg palestinere. Ruiner etter palestinske landsbyer jevnes med jorden med bulldoser, og hurtigvoksende skog plantes der. Jewish National Fund, etablert i 1901 for å kjøpe og utvikle palestinsk land med tanke på sionistisk kolonisering, er fortsatt i virksomhet og inviterer internasjonale organisasjoner til å plante et tre for Israel. Dette møter motstand, også fra israelske jøder. Organisasjoner som Zochrot («huske») og De-Colonizer har som mål å ”kjempe mot historiens glemsel og undertrykte minner, for endelig å kunne se for oss et likestilt og felles liv, og en fredelig sameksistens”.[3] Også israelske arkeologer har begynt å snakket om at at arkeologi brukes som våpen mot palestinerne, særlig utgravingene i Øst-Jerusalem i det arabiske Silwan-området. Her driver settlerorganisasjonen Elad den arkeologiske parken City of David. (YouTube 29.6.16 23.44 min).

Israel legitimerer okkupasjon med kultur og stenger palestinske institusjoner

I Israels kolonier på Vestbredden opprettes det kultursentre, som et ledd i å normalisere okkupasjonen. Israels nasjonalteater Habima har jevnlig opptrådt i kolonien Ariel. I kolonien Ma’ale Adomim, som har ca. 60 000 bosettere, ble det åpnet et stort kulturhus i 2015. Kolonien ligger langs motorveien som går til Jerusalem og Tel Aviv og fungerer som en forstad til Øst-Jerusalem, der palestinerne presses ut av israelske bosettere og myndigheter.

Kulturminister Miri Regev innførte i 2015 nye kriterier for økonomisk støtte til kulturinstitusjoner. De må rapportere om de det siste året har hatt forestillinger i bosettinger på Vestbredden. De som ikke har hatt det får 33% kutt i bevilgningene, mens de som har opptrådt i bosettingene får 10% bonus. (Haaretz 15.6.15).

Flere palestinske teatre i Israel ble truet med stenging i 2015. El Mina-teateret i Jaffa ble truet med at de ville miste statsstøtten etter at lederen, Norman Issa, nektet å opptre i en av Israels kolonier på Vestbredden. Al Midan-teateret i Haifa ble truet med stenging fordi de viste Bashar Murkus’ stykke “A parallel time”, om en palestinsk “terrorist».

Det palestinske nasjonalteatret Al Hakawati i Øst-Jerusalem fikk i november beskjed fra israelske myndigheter for gjeldsinnkreving, Israeli Enforcement and Collection Autoritet (ECA), om at de ville stenge teatret innen 48 timer. En innsamlingsaksjon berget teatret. Al Hakawati, grunnlagt i 1984, er en av de få palestinske kulturinstitusjoner som fortsatt finnes i Jerusalem. Ifølge ledelsen for teatret har Israel stengt aktiviteter ved Al Hakawati mer enn 35 ganger.

Rosavasking bidrar til Israels merkevarebygging

Rosavasking (pinkwashing) skjer gjennom at Israel blir framstilt som en bastion for homofile rettigheter og dermed også for menneskerettigheter (Mondoweiss 30.11.2011). Det skjer også gjennom regimets promotering av «gay turism»; strender, fester, steder og aktiviteter for homofile.

Et sentralt tema i pinkwashing-kampanjen er å beskrive det palestinske samfunnet som barbarisk og homofobt for å rettferdiggjøre Israels undertrykking av palestinerne. Under den første intifadaen (1987-93) ble utpressing brukt som forhørsmetode for å rekruttere palestinske kollaboratører. Det gjaldt homofili og annet som var lite akseptert i det palestinske samfunnet. Dette bidro til å mistenkeliggjøre homofile palestinere blant andre palestinere.

Utviklingen i den skeive bevegelsen er symptomatisk for interessekonflikten i regionen.[4] På 80-90-tallet ble seksualitet et politisk tema, etter hvert også LHBT-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile, transkjønna). Palestinske homofile deltok på møtestedet Jerusalem Open House (JOH). I 1988 fikk israelske LHBT-grupper endret anti-sodomi-loven, som kriminaliserte homofile handlinger.

Israelske LHBT-grupper støttet etterhvert Israels nasjonale prosjekt for å oppnå sosial aksept. Da ortodokse jøder i august 2009 drepte to jødiske homofile, fikk palestinerne ikke framføre sitt budskap mot hatkriminalitet under demonstrasjonen.  Men høyrepolitikere fikk ordet på scenen og den jødiske nasjonalsangen ble avspilt under våkenatta. Dette var kort tid etter operasjon Cast Lead i Gaza, der nesten 1 400 palestinere ble drept.

På Tel Aviv Pride Parade i 2010 ble det delt ut 5 000 israelske flagg til deltakerne. Episoder som dette bekrefter støtten til sionismen i den israelske, skeive bevegelsen.

AlQaws – den største organisasjonen for seksuelt og kjønnsmessig mangfold i det palestinske samfunnet – brøt i 2007 med JOH fordi JOH hadde utdefinert palestinernes erfaring med okkupasjon, apartheid, rasisme og daglige menneskerettighetsbrudd fra kampen for skeives rettigheter.

Den palestinske LHBT-bevegelsen kjemper både mot palestinske og israelske bevegelser som lager et hierarki, der andre kamper blir underordnet den nasjonale kampen. Palestinske, skeive personer har valgt å jobbe ut fra BDS-bevegelsens politiske plattform, heller enn å delta i såkalt upolitiske Pride-parader. Palestinian Queers for BDS ble grunnlagt i 2010.

I juni 2017 trakk mange filmskapere seg fra Tel Aviv internasjonale LHBT-festival. Først ute var den prisvinnende, sørafrikanske filmskaperen John Tregov, som skulle vise festivalens åpningsfilm.[5]

Det var Pinkwatching (rosa-overvåking), et kollektiv av palestinske skeive, som oppfordret til å boikotte festivalen i protest mot at israelske institusjoner bruker kampen for homofiles rettigheter til å dreie oppmerksomheten bort fra den kontinuerlige undertrykkinga av palestinerne.

I følge bloggeren Ali Abuminah (Electronic Intifada 5.6.17), hevdet festivalleder Hochner at de bruker den økonomiske støtten til å støtte fredsprosessen og fremme frihet, rettferdighet og toleranse. Abuminah mener at festivalen bløffer overfor deltakerne om sin uavhengighet og underslår regjeringas krav til lojalitet fra de som får offentlig støtte. Saka ble behørig omtalt i israelske medier:
Tel Aviv LHBT filmfestival rammet av anti-israelske boikottere. Jerusalem Post 25.5.17.
Bølge av kanselleringer rammer Tel Aviv LHBT filmfestival grunnet BDS-press. Haaretz 29.5.17.

Kulturell boikott internasjonalt

Stadig flere kunstnere verden over slutter seg til boikotten. Denne støtten og det at artister trekker seg fra forestillinger i Israel, får stor oppmerksomhet i israelske medier: Vanlige israelere får på den måten vite at det er økende opposisjon mot at Israel nekter palestinerne rettigheter. Israelske artister får vite at boikotten er rettet mot Israels undertrykkende regime og landets kulturambassadører.

I 2015 fikk en oppfordring til kulturboikott i Storbritannia over 1 000 underskrifter. (Hyperallergic 17.2.15). De som signerte var utøvere innen billedkunst, teater, musikk, film, TV og litteratur.

Framstående kulturpersonligheter som har støttet kulturell boikott er avdøde Stéphane Hessel, holocaustoverlever og bidragsyter til FNs menneskerettighetserklæring, Chuck D, Roger Waters, Talib Kweli, John Berger, Arundhati Roy, Iain Banks, Judith Butler, Junot Diaz, Naomi Klein, Ken Loach, Alice Walker, Angela Davis, Mira Nair, Mike Leigh og mange andre. Det har også jødiske forfattere og akademikere som Miko Peled, Michael Selzer, Ilan Pappe, Rabbi David Weiss, Moshe Menuhin, Eibie Weizfeld, Steve Quester, Joel Kovel, Norton Mezvinsky, Ora Wise, Norman Finkelstein, Phillips Bennis, Adam Sapporo og Daniel Bojaren gjort.

Toppartister som Elvis Costello, Gil Scott-Huron, Lauryn Hill, Faithless, Marian ah, U2, Bjork, Zakir Hussain, Jean-Luc Godard, Snoop Dogg, Cat Power og Vanessa Paradis har avlyst forestillinger i Israel eller avslått å opptre der. Israelske arrangører klager over at det blir stadig vanskeligere for dem å få berømte artister, selv om de tilbyr høye pengesummer. Også kulturinstitusjoner og festivaler avslår finansiering fra Israel og lar være å invitere statsstøtta grupper, blant annet Edinburgh Fringe og São Paulo Biennial. (BDSmovement.net/Cultural Boycott).

På nettstedet OPEN LETTERS Asking artists to cancel publiseres stadig nye oppfordringer til kunstnere om å kansellere opptreden i Israel. Flere av dem har fulgt oppfordringen.

I februar 2014 skrev den norske kirurgen og palestinaaktivisten Mads Gilbert et åpent brev til den amerikanske sangeren Neil Young: -Uavhengig av dine gode intensjoner vil du bli tatt til inntekt for okkupasjonsstaten hvis du gir konserter i Israel.

Kampanjen Tell musicians: Don’t entertain apartheid Israel! oppdateres stadig med nye arrangementer. I juli 2017 gjaldt det Red Sea Jazz festival.

[1] Regjeringen er imot boikott av Israel, 23.08.2015 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ikke_boikott/id2435491/
[2] Palestinian Universities under Occupation. 2015, s. 11. AURDIP.
[3] Forward 19.7.16 http://forward.com/opinion/345430/uncovering-the-lost-palestinian-villages-underneath-glitzy-tel-aviv/
[4] Haneen Maikey: The History and Contemporary State of Palestinian Sexual Liberation Struggle i: The Case for Sanctions against Israel. Ed. Andrea Lim. Verso 2012.
[5] https://bdsmovement.net/news/wave-boycotts-hits-israeli-lgbt-film-festival-international-artists-heed-palestinian-call