Al-Nakba: En vedvarende katastrofe

Når palestinske demonstranter i Gaza hver fredag de siste syv ukene har marsjert mot den israelske grensen, er det på grunn av en katastrofe som skjedde for 70 år siden.

I år er det 70 år siden Israel ble etablert. 531 palestinske landsbyer ble ødelagt og nesten 800 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem for å gi plass til den israelske staten. I dag har tallet palestinske flyktninger tidoblet seg til nesten 8 millioner som sitter i flyktningeleirer på Vestbredden, Gaza og i nabolandene. De venter fremdeles på muligheten til å vende hjem.

Israel ble opprettet på 80 prosent av det territoriet som frem til 1948 het Palestina. 90 prosent av palestinerne i dette området ble kastet ut. Dette foregikk systematisk og med overlegg av den sionistiske bevegelsen – en bosetterkolonialistisk bevegelse med røtter fra Europa. Derfor kaller palestinerne det katastrofen – nakba på arabisk.

Deir Yassin-massakren spredte frykt

1948 kan virke lenge siden for mange. Leser man om Palestina i nyhetene er inntrykket fort at det er okkupasjonen som er problemet og dermed trenger man ikke se lenger tilbake enn 1967. I de tilfellene hvor Hamas spiller en sentral rolle i nyhetsbildet, fremstår det hele som en konflikt mellom Israel og Hamas. Årsakene trenger derfor ikke å spores lenger tilbake enn da Hamas ble opprettet sent på 1980-tallet. Sannheten er at okkupasjonen og Hamas er en fortsettelse og en reaksjon på det sionistiske prosjektet som fikk sitt gjennombrudd med nakba-en i 1948.

Frem mot 14. mai 1948, dagen da Israel ble opprettet, begikk væpnede sionist-styrker et titalls massakre av palestinere. Massakre ble brukt som en metode for å skremme andre palestinere på flukt. Den mest kjente og kanskje mest virkningsfulle massakren var i Deir Yassin 9. april, der rundt hundre palestinere ble drept. Kunnskap om massakren spredte seg raskt i befolkningen og bidro til frykt og masseflukt. Dagen etter Israels opprettelse 14. mai blandet militære styrker fra de arabiske nabolandene seg inn i krigen. De forsøkte å hindre at Israel ble opprettet på palestinsk land og å stoppe den fordrivelsen av palestinerne som allerede hadde begynt.

Nabolandenes angrep på Israel 15. mai 1948 blir ofte fremstilt som anti-jødisk aggresjon som kom ene og alene fordi Israel erklærte seg som en selvstendig jødisk stat. Sett i lys av at palestinerne allerede ble fordrevet og massakrert av de sionistiske styrkene, kan nabolandenes angrep på Israel like gjerne bli kalt en humanitær intervensjon, i den grad intervensjonen kunne stoppe en påbegynt forbrytelse mot menneskeheten, slik etnisk rensing er definert i folkeretten.

Det er mye å si om nabolandenes motiver og engasjement i krigen mot Israel. Poenget er likevel at Israels etniske rensing av Palestina var planlagt og en naturlig konsekvens av det pågående sionistiske koloniprosjektet. Det var ikke et tilfeldig eller nødvendig biprodukt av krig og selvforsvar.

Massakrene fortsatte

Massakrene mot palestinerne fortsatte utover 1948. Under Operasjon Hiram 29.-31. oktober begikk israelske styrker rundt ti massakrer skulle fordrive palestinerne fra Galilea i nord. Israel hadde på det tidspunktet fått god kontroll på krigen mot nabolandenes styrker. Trusselen var avverget, selv om krigen ikke var avsluttet. Det som gjenstod nå var å bli kvitt flest mulig palestinere fra det området Israel tok sikte på skulle bli statens territorium.
Israel brydde seg verken om FN eller palestinernes rettigheter. Sionistledelsen hadde sin egen plan for Palestina, som de kalte Plan D. Det var en militærplan for å fordrive flest mulig palestinere fra det som skulle bli Israel – altså en plan som ble forstått og gjennomført som etnisk rensing. Det var viktig å fullføre den etniske rensingen av Palestina mens sionistene fortsatt hadde anledning til drastiske metoder, slik konteksten av krig ga muligheten til.

Én av grunnene til at det ble så mange overgrep og massakre under Operasjon Hiram var at palestinerne i større grad hadde bestemt seg for å bli værende i sine landsbyer, til tross for risikoen for å bli drept. De hadde innsett at hvis de flyktet ville de neppe få muligheten til å komme tilbake. Dette gjorde den etniske rensingen litt mer krevende for de israelske soldatene. Det førte til mer brutal vold mot sivilbefolkningen i forsøk på å få dem til å flykte. De fleste palestinerne ble likevel fordrevet, og mange landsbyer ødelagt. 1948 var et vendepunkt i maktforholdet mellom de jødiske innflytterne og den palestinske lokalbefolkningen. De førstnevnte skaffet seg en stat, mens sistnevnte mistet sitt land.

Situasjonen i Palestina fra de først europeiske sionistene bosatte seg i Palestina i 1882 og frem til nakba-en kan karakteriseres som en konflikt mellom to nasjonalismer; en konflikt mellom jødisk nasjonalisme (sionisme) og palestinsk nasjonalisme. Om tiden etter nakba-en er ordet konflikt lite informativt. Det er heller med på å skjule det skjeve maktforholdet nakba-en resulterte i, og sier ingenting om palestinernes rettigheter.

Israel var fra første stund en undertrykkende og ekskluderende apartheidstat, som senere utvidet sitt område ytterligere gjennom krigføring, etnisk rensing og okkupasjon. Israel fordrev 300 000 palestinere fra Vestbredden i 1967. Konflikten mellom Israel og nabolandene ga den nødvendige unnskyldningen for å gjøre store, voldelige steg i retning av å fullføre det sionistiske prosjektet om å gjøre hele Palestina om til en såkalt jødisk stat. Israel fortsatte annekteringen av palestinsk land bit for bit etter strategien «mest mulig land, minst mulig palestinere».

Fremdeles har flyktningene som ble fordrevet i 1948 og deres etterkommere ikke fått oppfylt den retten til retur som de har etter folkeretten. De sitter i flyktningeleirer internt i Palestina og i nabolandene. På Gaza er 1,3 millioner av de nær 2 millioner innbyggerne flyktninger. Når de marsjerer mot grensen til Israel hver fredag er det fordi de vil returnere til hjemmene de ble fordrevet fra for 70 år siden.

Jonas Iversen, leder i Palestinakomiteen i Oslo
Kathrine Jensen, leder i Palestinakomiteen i Norge
Tora Systad Tyssen, leder i Fellesutvalget for Palestina

Palestinakomiteen har intervjuet tre norsk-palestinere som opplevde al-Nakba. Filmen er laget av Anine Wiesner Barg,  og du kan se den her:

 

Publisert: 15. mai 2018