Palestinakomiteen i Oslo markerte Al Nakba utenfor Stortinget den 15. mai. Samtlige appellanter var klare i sin tale: Israel kan ikke lenger nekte palestinske flyktningers returrett. Det må nå handles overfor Israels brutale okkupasjonspolitikk. I sin appell oppfordret lege og forfatter Erik Fosse til boikott av Israel og sa blant annet også dette: -Jeg har nylig vært i Gaza. Der lever barna i verdens største fengsel. Folk lider av mangel på mat, men aller mest av mangel på fred. Israel må heve den ulovlige og folkerettsstridige blokaden nå!

Annicken Lundgård, leder av Palestinakomiteen, fulgte opp: -Det blir ingen rettferdig fred og varig løsning før Israel anerkjenner de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake! Palestinere utgjør i dag verdens største flyktningproblem. 65 år er gått siden FNs delingsplan, og flyktningspørsmålet er fortsatt uløst. UNRWA har registrert 5 millioner palestinske flyktninger spredt over 58 leire i Midtøsten. På verdensbasis ligger tallet på ca 8 millioner. Palestinske flyktninger kaller seg det glemte folket. -Oslo-avtalen vendte fokuset vekk fra oss, sier de.Og palestinerne har fortalt oss hva vi må gjøre: -Boikott Israel!, sier de. -Innfør sanksjoner. Trekk investeringene ut. Forbrukerboikott. Økonomisk boikott. Handelsboikott. Våpenboikott. Akademisk boikott. Kulturell boikott. Dette sier palestinerne til oss. Og Palestinakomiteen har svart på utfordringen. ”Boikott Israel!” sier vi. ”Fritt Palestina!” Og boikotten virker! Sikkerhetsselskapet G4S er i ferd med å bakke ut. Fra israelske fengsler for palestinske aktivister. Fra sjekkpunktene på Vestbredden. Og daglig kommer det meldinger om nye boikottvedtak. Fra mange europeiske land. Og fra Amerika. Det nytter! Les hele appellen her.

Janne Hegna, Internasjonalt Utvalg, LO i Oslo, var på studietur med Palestinakomiteen i mars og sa i sin appell: -Før jeg reiste var jeg frustrert og fortvila over situasjonen. NÅ er jeg fly forbanna! ! Jeg reiste sammen med 16 fagforeningskamerater til Vestbredden, og alt jeg hadde hørt om konflikten, fikk et horribelt og synlig bilde! Det er slående hvor systematisk undertrykkinga er, og metodene som blir brukt for å hindre handel og utvikling, bevegelsesfrihet og ytringsfrihet. Venner! Dette er grove brudd på folkeretten og er og blir apartheid!

-Vi krever at Israel opphever okkupasjonen og blokaden av Palestina, sa Lars Johnsen, nestleder i Norsk Transportarbeiderforening. – Vi krever at den norske regjeringen anerkjenner Palestina som en egen stat og krever full anerkjennelse av den palestinske staten i FN. Han avsluttet med å sitere “Til ungdommen” av Nordahl Grieg: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. Vi krever menneskeverd, respekt og fred for det palestinske folk. Fritt Palestina nå!

-Nå er det på tide at arbeiderbevegelsens tradisjon for internasjonal solidaritet med undertrykte folk og respekt for Folkeretten også skal bli den rødgrønne regjeringens offisielle politikk, sa Marielle Leraand, nestleder i Rødt som var den siste appellanten. Den palestinske kulturforeningen Oslo/Akershus avsluttet  markeringen med dabke (palestinsk folkedans). Gada Azam, leder av Palestinakomiteen i Oslo, ledet arrangementet.

Les også kronikken “Etnisk rensning med andre midler” av Robert Wood, nestleder i Palestinakomiteen i Oslo.

Av Robert Wood, nestleder i Palestinakomiteen i Oslo

Beit-Awa, Deir-Ayob, Al-Ramlah, Khouldah, Abu Goash, Al-Quds, Jayash, Rafat, Zakariyah, Stirfat, Beer Shebah, Beit-Aylab, Jaliyah, Surief, Al-Emoor, Beit-Jebreen, Ajoor, Al-Walajeh, Al-Qabu, Dier Alan, Al-Malha, Beit-Nateef, Ras Abu-Amar, Al-Qaba, Beit-Mahser.

Disse navnene står skrevet med svart maling på en murvegg i flyktningeleiren Aida, like utenfor Bethlehem, i Palestina. De er alle stedsnavn. Navn på byer og landsbyer hvor innbyggerne i flyktningeleiren stammer fra. Som i mange andre palestinske flyktningeleirer, både i Palestina og i Jordan, Syria og Libanon, har også Aida flyktningeleir blitt et samfunn med flere generasjoner flyktninger. Aida ble opprettet i 1950, da som en midlertidig teltleir. I dag vitner de enkle betongkonstruksjonene, etasje på etasje, om et flyktningproblem som ennå ikke er løst – langt på overtid.

Eksistensgrunnen til denne, og de andre flyktningeleirene, markeres i dag. Palestinerne kaller hendelsen Al-Nakba – katastrofen. For palestinerne var det en katastrofe, forståelig nok, at de måtte forlate nærmere 500 landsbyer som falt inn under det jødiske samfunnets kontroll. Måten dette skjedde på tok ulik karakter. I noen tilfeller massakrerte sionistiske militser kvinner, menn og barn. Hendelsen i Deir Yassin den 9. april 1948 er det mest omtalte eksempelet på slike grufulle handlinger. Men palestinerne flyktet også, i frykt for å lide samme skjebne som innbyggerne i Deir Yassin.

I denne massive fordrivelsen av palestinere fra deres hjem, oppstod det flyktningproblemet som i dag fortsatt er like uløst. I overkant av 700.000 palestinere ble flyktninger etter borgerkrigen og den første israelsk-arabiske krigen fra 1947 til 1949. I dag er nærmere 5 millioner palestinere registrert som flyktninger. Denne prosessen, som altså palestinerne anser som en katastrofal hendelse, representerer på den annen side fødselen av staten Israel.

Da det jødiske samfunnet i Palestina proklamerte seg selv som en suveren stat, gjorde det samtidig flyktningproblemet til sitt. I den forstand at det ikke var noen andre enn den nye suverene staten som kunne løse det. Og løsninger fantes, men Israel lot disse fare. I såkalte fredsforhandlinger i etterkant har spørsmålet om flyktningenes rett til retur stadig blitt utsatt. Fra det israelske perspektivet er dette helt nødvendig av minst to grunner. For det første ville en reell forhandling om flyktningenes framtid medføre en ansvarliggjøring av staten Israel. For det andre, og kanskje enda viktigere, ville en innfrielse av krav om hjemvending sette selve kjernen i Israels statstanke i fare: den demografiske balansen.

Det er nemlig vanskelig å argumentere i mot at det sionistiske prosjektet som ledet ut i etableringen av staten Israel, hadde en iboende demografisk målsetting. De sionistiske pionerene ønsket kontroll over et landområde hvor jødene var i flertall. Dette i motsetning til jødenes situasjon i Europa, hvor de var en minoritet i flere land. Da Palestina etter hvert framstod som det mest ønskelige alternativet for sionistbevegelsen, gjenstod en krevende utfordring: ”Bruden var allerede giftet bort”. Al-Nakba var dermed ikke en prosess som uten videre oppstod som en følge av krigens grufullheter, det var en ønsket prosess fra sionistisk hold. Selv om det på individnivå kanskje var vanskelig å se følgene, er omfanget og helheten ikke annet en etnisk rensning. Det internasjonale samfunn, gjennom FN, har krevd av Israel at flyktningene skal kunne vende tilbake eller kompenseres for tap der tilbakevendelse ikke er mulig. Dette kravet slutter det norske diplomatiet seg til, men ikke med det engasjementet palestinerne fortjener.

I inneværende år er det 20 år siden den første Oslo-avtalen ble underskrevet av Israel og PLO. Partene ble på dette tidspunktet enige om et rammeverk for en prosess som blant annet skulle føre til avslutning av den israelske okkupasjonen av Vestbredden. Det lå som en underliggende intensjon i Oslo-prosessen at de palestinske institusjonene som ble bygget opp, etter hvert skulle danne en egen selvstendig stat. To-statsløsningen er selve arvegodset fra 90-tallets fredsdiplomati og for Norges del en sentral byggestein i selvbildet som en fredsnasjon. Men nå, 20 år etter den første formelle avtalen i Oslo-prosessen, synes opprettelsen av en selvstendig og suveren palestinsk stat mer som en naiv drøm enn et realistisk mål. Kanskje ikke hvis man spør norske, amerikanske eller til og med israelske myndigheter, men en palestiner ville ristet på hodet. Spør man en palestinsk student, en caféeier eller en gateselger ville man fått til svar at to-statsløsningen er død. Hvorfor er den det?

To-statsløsningen er død fordi Al-Nakba ikke bare er en hendelse i fortida, som vi minnes i dag. Det er en pågående prosess som enn så lenge ikke har blitt avsluttet og forsøkt gjort bot for. Israels politikk i dag er ikke substansielt ulik den som ledet fram til opprettelsen av staten Israel. Fremdeles blir palestinere fordrevet fra sine hjem. Dette er det to åpenlyse eksempler på: For det første ser man dette i Øst-Jerusalem hvor palestinere ved selektiv lovanvendelse blir fratatt retten til å bo og eie i Øst-Jerusalem. For det andre er muren, som har blitt reist på store deler av Vestbredden, et taust og grått, men uhyre effektivt virkemiddel for å tømme stadig større områder for palestinere. Muren, og de begrensningene den medfører for det palestinske samfunnet, jobber i det stille for den sionistiske demografiske målsettingen.

Og dette er ikke annet enn etnisk rensning, om enn med andre og mer subtile midler. Kanskje ikke på grunn av hva palestinerne er – palestinere, men hva de ikke er – jøder. I dag viser vi ikke bare solidaritet med flyktningene i Aida og de andre flyktningeleirene, men også med alle palestinere som kontinuerlig blir frarøvet sitt land.

7 700 deltok i 1.mai-markerkinga i Oslo som er litt færre enn i fjor, men godt over gjennomsnittet for 1. mai som ligg på ca 6 500 – 7 000. Ca 500 deltok i Palestinaseksjonen. Parola som skilte seg markant ut var «Bryt med Histadrut». Faglig Utvalg i Palestinakomiteen har lenge jobba for at eit forslag om å bryte sambandet med Histadrut skal fram på LO-kongressen. Til LO-kongressen som opnar 3. mai, blir det lagt fram tre bryt-forslag. Sjå også lesarinnlegg av G. Giacobbe-Helleberg som stod i KK 2. mai.

Palestinakomiteen Hedmark melder om eit «Vellykket 1. mai- arrangement i Hamar med 60-70 deltakere under Palestinakomiteens faner. Sterk appell fra Line Khateeb der hun fokuserte på solidaritet med Hamars vennskapsby Khan Younis. Line holdt appellen to ganger (historisk). Vi var først tildelt tid før demonstrasjonstoget, men da det var litt tynt i rekkene på det tidspunktet fikk hun kjøre reprise etter Sigbjørn Johnsens tale for dagen. Veldig bra markering!”

Også Palkom Mo i Rana rapporterer om flott feiring med parolen “Fritt Palestina – boikott Israel” i 1.mai-toget. Palkoms leder, Wenche Flakstad, heldt appell på Rødts arrangement der boikott, G4S og arbeidet med etablering av venskapsby var nokre av tema. Lokallaget hadde stand på begge byens 1.mai-arrangement, Rødt og LO, med verving, informasjon og sal av småvarer.

Palestinaseksjonen var den største i toget i Bodø med ca 50 personar. Egil Arnsby, bymisjonsprest og medlem av styret i Palkom Bodø heldt internasjonal appell etter toget og fekk svært god respons frå eit fullsett Folkets Hus.

Se også reportasje og fotos frå markeringa i Bergen.

Palkom Voss melder om god oppslutnad i 1. mai-toget under parola “Israel ut av Palestina”.

Av journalist Peter M. Johansen, Klassekampen 17. april 2013, på den palestinske fangedagen

Intervjuet ble gjort i forbindelse med Sarsaks besøk i Norge 14. – 20. april 2013 i regi av Palestinakomiteen i Norge. Foruten Oslo, besøkte han Hønefoss, Bø i Telemark, Bergen, Trondheim og Tromsø. Les mer fra møtet i Bergen her. (Se bilder fra Bergen – alle fotos: Magne Hagesæther). Foto forside: Johnny Leo Johansen

U-21: Fotball handler også om solidaritet, mener den palestinske landslagsspilleren Mahmoud Sarsak. Han oppfordrer aktuelle norske landslagsspillere til å droppe EM U-21 i Israel.

I flere artikler har Klassekampens lesere fulgt Mahmoud Sarsak, landslagsspilleren for Palestina som har tilbrakt tre år i fengsel, uten dom. Han ble arrestert 23. juli 2009 på grensesperringen Erez, da han skulle fra Gaza til flyktningleiren Balata utenfor Nablus på Vestbredden, noe han hadde varslet de israelske myndighetene om.

Han ble behandlet som «ulovlig stridende», et begrep som ble oppfunnet i USA under «krigen mot terror», men som lenge har vært praktisert som «administrativ forvaring» av Israel, et land som påberoper seg retten til tortur.

Etter 92 dager i sultestreik og internasjonalt press ble han løslat. I dag lever han med sine foreldre i flyktningbyen Rafah helt i sørenden av Gaza-stripa på grensa til Egypt.

Møtte fotballforbundet
– Hvordan har du det nå?
– Takk, bra, il-hamdu lillah (Gud skje lov). Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt lever, at  jeg kan lukte frihet igjen, en liten strøm av frihet, sier Sarsak når Klassekampen møter ham i Oslo.

Mandag, på første dag av besøket i Norge, hadde Sarsak møte med Norges Fotballforbund (NFF) for å snakke om Norges deltakelse i EM for ungdomslandslag (U21), som arrangeres i Israel i juni.
– Hva skjedde der?
– Hovedbudskapet mitt er å fremme palestinsk idrett og opplyse om mishandlingene mot palestinske utøvere. Dokumentasjonen er mitt eget liv, mine egne erfaringer og historiene til mine medfanger og andre palestinske idrettsutøvere som er eller har vært fengslet.

Sarsak viste NFF bilder av idrettsanlegg, før og etter israelske bombing.– Israel forsøker å drepe viljen til palestinske idrettsutøvere, sier han, mens han legger de laminerte fotoplantasjene ved siden av hverandre.

Palestina stadion i Gaza by, bygd i 2006 med støtte fra Norge, rasert av israelske bomber i november i fjor. På Yarmouk stadion i Gaza by, finansiert av europeiske land, ble fire ungdommer drept mens de spilte fotball under den massive bombingen i november.
– Vi snakket om Norges engasjement i verden som fredsland. Likevel deltar Norge i U21-mesterskapet. Det henger ikke sammen. Jeg fokuserte på ødeleggelsen av fotballstadioner og idrettsanlegg og det at Israel nekter å la palestinere bevege seg fritt, mellom Gaza og Vestbredden og innad på Vestbredden, slik at vi kan samles til treningsleirer og kamper og stevner, sier Sarsak. – Jeg er bekymret for at Norge blir dratt inn i den israelske politikken mot palestinsk idrett med norsk deltakelse i U21. Det kan forsterke den israelske politikken, fordi jeg er redd Norge blir tatt til inntekt for politikken.

Avgjørelsen tatt
Sarsak ba NFF om ikke å delta, men tror oppfordringen er urealistisk. – Avgjørelsen om deltakelse er politisk og idrettslig avgjort, oppfatter Sarsak etter møtet med NFF. NFFs styre har skrevet brev til UEFA for å legitimere deltakelsen i U21-mesterskapet. Det har diskutert hvordan Norge vil framstå. Nå er det bare Utenriksdepartementet som kan få NFF til å forandre mening – og der er det reist barrikader på Haakon 7.s plass mot alle former for sanksjoner mot Israel.

Sarsak utfordret derfor NFF om å la U21-laget spille mot palestinske lag på Vestbredden og i Gaza.
–Hva var svaret fra NFF?
– Avgjørelsen om deltakelse er politisk og idrettslig avgjort, slik det nå står.

Heller ikke lenger opp i systemet, i UEFAs hovedkontor i Nyon i Sveits, er det synlig bevegelse. Sarsak takker likevel UEFA-sjefen Michel Platini for å ha engasjert seg i hans løslatelse. Han er stolt av Platini med tanke på hvor avvisende han var i utgangspunktet.

– Han truet Israel med å trekke EM fra Israel om jeg ikke ble løslatt. Presset kom fra verdenskjente spillere som var bekymret for at jeg skulle miste livet i fangenskap, takker Sarsak.

Brudd på statuttene
– Men det er fortsatt brudd på FIFAs og UEFAs statutter når Israel bevisst ødelegger for et annet forbund som er medlem av FIFA ved å hindre det palestinske forbundet å fungere?
– Helt enig. Det asiatiske forbundet (AFC) har tidligere klaget Israel inn for FIFA for flere tilfeller enn meg. Ingen respons fra Israel. Først da UEFA blandet seg inn, fikk saken en helt annen tyngde. FIFA har plikt til å beskytte sine medlemmer.
– Fotball er ikke bare sport, men kultur som kan fremme vår sak ved at det palestinske flagget blir heist på idrettsarenaer. Det får folk til å spørre. Det vil Israel sette stopper for ved å fengsle og drepe utøvere og ødelegge idrettsanlegg. De vil lamme denne delen av kulturen; de vil ikke at vi skal drive idrett, mener Sarsak.

– Følger Jibril Rajoub, presidenten i Palestinas olympiske komité og fotballforbundet, opp?
– Han er den valgte lederen, han bør ta tydeligere ansvar og jobbe bedre overfor mediene. Rajoub bør kreve en internasjonal gransking hvor de kommer inn i palestinske områder for å kartlegge og dokumentere ødeleggelsene og at palestinske spillere og utøvere blir angrepet av Israel fordi de driver med idrett, sier Sarsak, som mener Rajoub prøver, men ikke hardt nok.
– Fordi han ikke har samlet nok dokumentasjon, blir han ikke tatt alvorlig eller kan forfølge saken hardt nok. Bruk mer fotografier! Av brente klubbhus og bombede anlegg! Offentliggjør navnene på dem som er blitt drept! oppfordrer Sarsak sin egen «sjef».

Siden okkupasjonen av palestinske områder etter Seksdagerskrigen i 1967 har 550 palestinske idrettsutøvere blitt drept «ved siste telling», som ifølge Sarsak var for tre uker siden.

Det er noe uhyggelig når Sarsak refererer til «siste telling». Det bør gi gjenklang i Norge hvor stoltheten skinner i statuen av avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst i parken i Gaza by og hvor «Right To Play»-kampanjen» til skøyteesset Johann Olav Koss blir løftet opp på pallen ved hver tenkelig anledning. Hvor er Norge når Israel fysisk knuser «Right To Play» og ødelegger idrettsanlegg som er finansiert med norske penger, slik det statistiske sentralbyrået ble radert ut under beleiringen av president Yassir Arafat i Ramallah?

Gerd von der Lippe, professor i idrettssosiologi på Institutt for idrett og friluftsliv ved Høgskolen i Telemark i Bø ringte Koss om Sarsak-saken, som hun har engasjert seg i. Han måtte bare beklage; han ble møtt av en mur.

Vise solidaritet
– Om sjansene nå er små for at UEFA vil flytte mesterskapet fra Israel og for at Norge trekker U 21-laget, hva vil du da si til norske fotballspillere?
– Jeg vil be norske og europeiske ungdomspillere om ikke å se idrett bare som lek, men forsvare kampen mot urett og vise solidaritet. Det er det også mulig å vise innen fotball.
– Under VM i fotball i Argentina i 1978 var det spillere som unnlot å stille to år etter kuppet på grunn av den blodige juntaen. Bør spillere som kan bli uttatt til U 21-laget, vurdere å ikke delta?
– Jeg ber ungdomspillerne om å ta standpunkt for å fortelle verden om Israels politikk mot Palestina. Fotball er for alle, i fellesskap. Fotball er kjærlighet, sier Sarsak og sender en lissepasning til de unge norske håpefulle.

peter.m.johansen@klassekampen.no
© Klassekampen

PM fra Palestinakomiteen: Den palestinske fangedagen 17. april markeres over hele Norge

Stopp Israels ulovlige bruk av administrativ forvaring Palestinakomiteen i Norge krever at den norske regjeringa legger press på israelske myndigheter for at bruken av administrativ forvaring skal opphøre.

- Administrativ forvaring er en form for fengsling uten lov og dom. Det blir brukt til å fengsle palestinere uten noe konkret anklage eller bevisførsel fra én til seks måneder med mulighet for fornyelse et ubestemt antall ganger. Det kan gå 60 dager før fangene får møte advokat. I dag sitter det 4812 palestinske fanger i israelske fengsel, hvorav 178 administrativ forvaring. Denne praksisen bryter klart med internasjonal lov og må stoppes, sier Annicken Lundgård, leder i Palestinakomiteen.

Denne uken er den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak i Norge. Sarsak ble selv satt i administrativ forvaring etter han ble arrestert 23. juli 2009 på vei fra Gaza til Vestbredden for å spille en fotballkamp. Etter tre års fangenskap startet han en 96 dagers lang sultestreik som til slutt førte til hans løslatelse.

17. april er den palestinske fangedagen. Palestinakomiteen markerer dagen over hele landet med å spre informasjon om situasjonen for de palestinske fangene.

Mer informasjon om palestinske fanger:

• Israel har anholdt over 750 000 palestinere, 20 % av den totale palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza, siden 1967
• Omtrent 2 000 palestinske fanger gjennomførte en kollektiv sultestreik gjennom flere uker i fjor
• Den palestinske fangen Samer Issawi har sultestreiket i israelsk varetekt siden august 2012 og er nå i livsfare.
• 7 000 barn er fengslet de siste ti årene. I dag sitter 219 barn i israelske fengsler
• Sikkerhetsselskapet G4S leverer varer og tjenester til israelske fengsel hvor palestinske fanger blir utsatt for tortur og andre former for umenneskelig behandling
• 22. februar i år døde fangen Arafat Jaradat i Megiddo-fengselet i Israel. Obduksjonsrapporten viser tydelige tegn på bruk av tortur under avhør.

Av Erik Skare, Palestinakomiteen i Norge

Rettstaten blir av de aller fleste sett på som en grunnleggende del av demokratiet. Med rettstatens prinsipper om likhet for loven, legalitet, kontradiksjon, bevisumiddelbarhet og uskyldspresumsjon blir individets sikkerhet ivaretatt ved at utøvelsen av statlig makt blir begrenset ved lov. Statlig makt blir ytterligere begrenset av internasjonal lov og konvensjoner, hvor det eksplisitt slås fast at alle mennesker har universelle og ukrenkelige rettigheter. Retten til liv og beskyttelse fra tortur er to eksempler på internasjonal lov som begrenser bruk av statlig makt. Uten at en eller flere av disse betingelsene blir oppfylt, vil enhver stat med rette bli anklaget for å ha et demokratisk underskudd.

Den 17. april markerer Palestinakomiteen Den internasjonale palestinske fangedagen, sammen med resten av verden, for å minne omverdenen om de palestinerne som får sine rettigheter og verdighet krenket ved å bli  fengslet uten lov og dom, på ubestemt tid og på politisk grunnlag. Samtidig protesterer vi mot Israels utstrakte bruk av tortur mot fanger – både voksne og barn. Med andre ord mot mangelen på en funksjonell rettsstat for palestinerne i Israel og de okkuperte områdene.

Bruken av administrativ forvaring
Når palestinere blir arrestert blir de enten ført fram for den israelske militærdomstolen, der 99,74 prosent av de tiltalte palestinerne blir dømt, eller satt i “administrativ forvaring”.   Administrativ forvaring er opprinnelig en lov fra tida med britisk mandatstyre, brukt av Israel til å fengsle palestinere på ubestemt tid – uten tiltale, bevisførsel eller mulighet til å stilles for retten. I utgangspunktet kan man kun sitte 6 måneder i administrativ forvaring, men dommen kan forlenges gjentatte ganger.

Ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem har Israel i løpet av de siste årene systematisk brukt denne type fengsling til å låse inne tusenvis av palestinere uten siktelse, uten å  informere dem om anklagene mot dem, og uten å gi dem eller advokatene deres lov til å undersøke bevisene i saken. Retten til en rettferdig rettsak og rettsstatens prinsipper nevnt i begynnelsen av kronikken blir dermed jevnlig brutt av den israelske okkupasjonsmakta. Det vil si ethvert prinsipp for en reell rettsstat.

I dag er det totalt 4812 palestinske politiske fanger i israelske fengsler, og 178 av dem sitter i administrativ forvaring. 9 er parlamentsmedlemmer.

Fengsling av barn
I henhold til internasjonal lov har man et særskilt ansvar for å ivareta barns rettigheter. Definisjonen på et barn er enhver person under 18 år. Den samme definisjonen av et barn er også gjeldende i Israel, men kun for israelske barn. Ifølge militærparagraf 132 blir palestinere dømt som voksne fra de er 16 år – et klart brudd på prinsippet om likhet for loven mellom israelere og palestinere. Videre blir et palestinsk barns alder bestemt utifra dets alder under soning: Om et barn blir arrestert og siktet av den israelske okkupasjonsmakta, vil det bli dømt som voksen om det fyller 16 i løpet av soningstiden.

Når palestinske barn  fengsles er det ingen avhørsprosedyrer som ivaretar barnets sikkerhet og rettigheter, og i de fleste tilfeller blir barn avhørt uten at en advokat eller et familiemedlem får være tilstede. Flertallet av barna forteller om mishandling i form av trusler, slag og spark. Dette kommer i tillegg til seksuell trakassering. Organisasjonen for palestinske fangers rettigheter, Addameer, har dokumentert minst fem tilfeller hvor “barn har rapportert seksuelle angrep eller trusler i løpet av arrestasjon, overføring til interneringssentre eller under avhør”.

Årlig blir rundt 700 palestinske barn stilt overfor tiltale i israelske fengsel, og siden 2000 har over 8000 barn blitt arrestert. Dette har blant annet vidtrekkende konsekvenser for barnas utdanning. De får kun lov til å studere  matematikk og humanistiske fag, og blir ofte tvunget til å gjennomføre dette på fengselsplassen uavhengig av værforhold. Andre fag er forbudt av “sikkerhetsårsaker”.

Bruken av tortur
FNs menneskerettighetskonvensjon forbyr enhver form for tortur og “annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”. I motsetning til andre regler og konvensjoner har ingen land lov til å fravike dette prinsippet eller balansere det opp mot andre rettigheter eller verdier – heller ikke i akutte situasjoner. Likevel er det en utstrakt israelsk bruk av tortur og mishandling. Siste dødsfall p.g.a. tortur, var Jarafat Aradat, som ble torturert til døde av okkupasjonsmakta under avhør med knust kranie, knekte ribbein og indre blødninger som resultat.

En regner med at 90 prosent av de palestinske fangene har vært torturert i israelsk fangenskap. Tilståelser og annen informasjon frambrakt under tortur blir brukt som bevismateriale i de militære domstolene.

Nok er nok
Samtlige av disse forholdene tilsier, og gjør det åpenbart, at Israel ikke kan defineres inn under rammene av en demokratisk rettstat. Israels politiske system – gjennom okkupasjon og apartheid – med inngripen ovenfor palestinere på en uforutsigbar og vilkårlig måte, bortdefinerer Israel fra begrepet rettstat. En bortdefinering i retning av en etnokratisk politistat hvor inkonsistente domsavsigelser blir avsagt uten hjemmel i nasjonalt eller internasjonalt lovverk.

Palestinakomiteen krever derfor at den norske regjeringa må legge press på israelske myndigheter slik at Israels ulovlige bruk av administrativ forvaring, tortur og fengsling av barn opphører med øyeblikkelig virkning. Sikkerhetsselskap som G4S leverer ikke bare utstyr og tjenester til flere av Israels fengsler, men også til norske selskaper og offentlige institusjoner. Vi stiller oss derfor også bak den internasjonale boikotten av G4S og andre selskaper som bidrar til Israels okkupasjon og mishandling av palestinere. Uten press på okkupasjonsstaten vil vi verken få slutt på okkupasjonen eller apartheid i Palestina. Boikott, deinvesteringer og sanksjoner er legitime ikke-voldelige midler for å utøve dette presset.

Les også Palestinakomiteens brev til UD om Israels bruk av administrativ forvaring.

I tidspunktet 14. – 21. april kommer den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak til Norge for å fortelle blant annet om sine 92 dager lange sultestreik mens han satt i administrativ forvaring i Israel, om situasjonen i Gaza og hvordan det er å være idrettsutøver under okkupasjon. Under oppholdet i Norge skal han delta på ulike arrangement i Oslo, Hønefoss, Bø i Telemark, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Mahmoud Sarsak, født i Rafah på Gazastripen, en av palestinsk fotballs store håp og uttatt til landslaget, ble arrestert den 23. juli 2009 av den israelske hæren ved grenseovergangen Erez. Han hadde varslet israelske myndigheter at han skulle til flyktningeleiren Balata på Vestbredden. Fotballklubben som er en av de beste i Palestina, hadde nettopp vervet ham. Han hadde følge av to fra samme lag som ble sendt hjem igjen med beskjed om at de ville bli fengslet hvis de forsøkte å reise til Vestbredden igjen. Karrieren hans er sannsynligvis ødelagt for alltid etter tre år i fengsel, tortur og en lang sultestreik som har gitt ham ettervirkninger. «Jeg ble kidnappet og forhørt i 35 timer, fortalte Mahmoud da han slapp ut av fengslet den 10. juli 2012. Jeg fikk gjennomgå et brutalt militært forhør og tortur. Til slutt ga de meg merkelappen «ulovlig stridende». Men den eneste grunnen til at jeg ble fengslet, var at jeg er palestinsk fotballspiller og har representert landet mitt i utlandet, noe som har gjort at flagget mitt har vaiet under internasjonale idrettsstevner. («Ulovlig stridende» er et juridisk begrep i krigens folkerett, og fratar fangen krigsfangers rettigheter.)

• 14. april, Hønefoss, Høgskolen i Buskerud, avdeling studiested Hønefoss, kl 18.30: Åpent møte om palestinsk fotball under okkupasjon og EM U-21. Arr.: Palestinakomiteen Ringerike og Den palestinsk-norske Foreningen
• 15. april, Oslo, Litteraturhuset kl 19: Åpent møte om «Fotball og nasjonal identitet. Om palestinske fotballspillers vilkår». Arr.: Palestinakomiteen Oslo
• 16. april, Bø, Telemarkshallen, kl 1430: Fotballkamp med idrettsstudentene på Høgskolen i Telemark
• 16.april, Bø, Høgskolen i Telemark, kl 18.30: Åpent møte. Sarsak forteller sin historie. Gerd von der Lippe, professor i idrettssosiologi, holder innlegg om sionismen. Arr.: Palestinakomiteen Telemark
•  17. april, Bergen, Egget, kl 19: På den palestinske fangedagen forteller Sarsak om sultestreiken og tiden i fengselet, kampen for å få være idrettsutøver og situasjonen i Gaza der han selv kommer fra. Arr.: Palestinakomiteen Bergen
•  18. april, Trondheim kl 19, Bakke gård: Mottakelse og fest for Sarsak. Med Amnesty, Norsk Folkehjelp, Representanter fra kommunen og Palestinakomiteen Trøndelag
•  20. april, Tromsø, Hålogaland Teater, kl 12: Åpent møte. Sarsak forteller sin historie og om situasjonen for palestinske fanger. Arr.: Palestinakomiteen Tromsø

Uttalelse fra årsmøte 9. mars 2013 i Fellesforbundet avd 850 Oslo Grafiske Fagforening (OGF)

Ogf krever at Norge jobber for en selvstendig palestinsk stat med grenser fra 1967 og med alle de funksjoner som naturlig tilfaller en suveren stat. Israel må bøye seg for internasjonale konvensjoner og vedtak fra FN. Det må fastsettes en tidsfrist og legges press på Israel for å få fortgang i saken. I tillegg til politisk press må også virkemidler som økonomisk, kulturell og akademisk boikott av staten Israel tas i bruk.

LO- kongressen må gå inn for at israelsk LO (Histadrut) boikottes og suspenderes fra fagbevegelsens internasjonale organer. Histadrut støtter okkupasjonen av Palestina og forsvarer ikke palestinske arbeideres faglige og politiske rettigheter enten de jobber inne i Israel, i koloniene eller i de industrielle sonene. Histadrut støttet også krigen mot Gaza og angrepet på solidaritetskonvoiene som har prøvd å anløpe gaza.

LO må kreve at inntil en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967 er et faktum, må palestinsk fagbevegelse få virke i de israelske koloniene og de industrielle sonene på Vestbredden.

Norge må arbeide for at alle palestinske demokratisk valgte organer anerkjennes.

Ogf vil fortsette sin støtte til det palestinske folkets frigjøringskamp, og den palestinske fagbevegelsens kamp for rettferdige forhold for palestinske arbeidere.

Last ned løpeseddel om bryt med Histadrut