Å ta «sommerferien» i Palestina: Norske legestudenter i prosjekt på Vestbredden

Bloggen er skrevet av Anne Tvedten, en av deltakerne på legestudent-prosjektet NorPal SAWA. Les flere innlegg på hennes blogg her, og prosjektets nettsider her.

Vi var 8 norske legestudenter og en fersk, nyutdannet lege som dro avgårde til Nablus i juni måned 2012 på prosjektet NorPal SAWA.

NorPal SAWA er et norsk-palestinsk prosjekt som ble holdt for første gang sommeren 2011, og er i regi av International Federation of Medical Students Abroad (IFMSA) i Palestina, Norsk Medisinstudentforening (NMF) og MedFred. Målsetningen til prosjektet er klinisk og kulturell utveksling for norske legestudenter, men i aller største grad å la norske legestudenter få oppleve hvordan det er å leve i Palestina i dag og spre ordet videre. Rope det ut. Vekke folk opp fra dvalen og si, ikke glem Palestina! Og dét føler jeg er det viktigste vi kan bidra med nå, etter endt opphold, og det er derfor jeg skriver denne bloggen. Men først litt om hva vi gjorde der nede og hvordan vi hadde det.

Vi bodde i byen Nablus på Vestbredden, en rolig, fredelig og relativt konservativ palestinske storby. Hverdagene var todelte; første del av dagen gikk med til praksis på sykehuset og på ettermiddagene jobbet vi i flyktningleiren Balata. På sykehusene rullerte vi på å være i enten kirurgisk akuttmottak, medisinsk akuttmottak, på gynekologisk avdeling/fødestua og å være med på operasjoner. Vi bidro i varierende grad ut fra hvor langt vi var kommet i studiene, og vi lærte mye praktisk. Ikke minst lærte vi at palestinske leger er ekstremt gode klinikere som det heter, det vil si de klarer seg med veldig få ressurser og et minimum av ”ekstraundersøkelser” som CT-undersøkelser og blodprøversvar. Det er knapt med ressurser på de palestinske sykehusene, så det gjelder å stole på egne teorikunnskaper og den informasjon man klarer å få fram kun ved å snakke med og undersøke pasienten. Alt annet enn hva vi er vant med her hjemme hvor vi har en overflod av ressurser til sammenlikning.

På ettermiddagene arrangerte vi sommerleir for palestinske barn fra flyktningleiren Balata,, Vestbreddens største flyktningleir, med ca 25 000 innbyggere. Barna som vokser opp i leiren har ingen steder å leke og boltre seg. Det er ingen parker, ingen friarealer, ingen fotballbaner eller løkker å spille ball på i flyktningleiren. Gatene er trange smug uten plass til å leke i. Til ballspill bruker de skolegården i FN-skolen, og den er stengt utenom skoletid. Så hvor skal barna gjøre av seg når sola steiker på de varme sommerferiedagene og norske barn ville dratt på stranda og spist is? Heldigvis finnes det et senter i flyktningleiren; Yafa Cultural Center, opprettet av Committee for the Defence of Palestinian Refugee Right, med sikte på å gi barn et sted å leke og utvikle seg kreativt. Senteret baserer seg på frivilliges innsats og har blant annet en teatersal med scene, bibliotek, datasal og klasserom. På Yafa fikk vi ansvaret for 100 barn, inndelt i mindre grupper. Sammen med våre palestinske medstudenter, som gjorde en uvurderlig innsats som tolker, arrangerte vi aktiviteter og leker for barna. Vi holdt engelsktimer, spilte fotball med dem (i skolegården, som ble åpnet for sommerleiren vår), danset dabka (tradisjonell dans), lekte leker og tok dem med til badeland utenfor byen. Det var utrolig givende å jobbe med barna i Balata; barn er barn uansett hvilke forhold de vokser opp i, og de gir av seg selv og deler sine smil og klemmer med deg selv om det bare er for noen korte uker.

Og nå er det dette vi sitter igjen med som hovedoppgave: Å informere og dele våre opplevelser. Engasjere. Fortelle familie, venner, bekjente og politikere. Være et talerør for våre palestinske venner der nede. Dét er det viktigste og mest betydningsfulle vi kan gjøre nå i ettertid. Det var jo ikke som om vi reddet verden der nede. Vi skapte ikke fred i Midtøsten. Vi gjorde ingen store inngrep i palestinernes hverdagsliv. Neida, for de aller fleste palestinere gikk vårt lille opphold helt ubemerket hen. Vi reddet ikke så mange liv heller, selv om vi var på sykehuset nesten hver dag. Det var ikke slik at de palestinske legene trengte vår hjelp og vestlige ”ekspertise”. Det var vel heller de som lærte oss ting. Men, vi ni nordmenn sitter igjen med mengder på mengder med førstehåndskunnskap som vi nå skal dele videre. For at vårt opphold skal ha en slags større mening utover kun egeninteresse og selvrealisering, må vi bruke det vi har sett, lært og opplevd til noe nyttig for det palestinske folk. Det er dét våre palestinske venner også vil. At vi skal få folk til å forstå og huske på at det finnes et folkeslag som lever under konstant okkupasjon og undertrykkelse. At det finnes apartheid også i år 2012. At folk skal engasjere seg og legge press på sine politikere til å legge press på Israel. At folk ikke skal glemme Palestina, den ”kronisk krisen”. Våre palestinske medstudenter er født og oppvokst i denne situasjonen, som man ennå ikke ser en ende på. Og de er for lengst mektig lei og trenger at verdenssamfunnet bryr seg. Og vi skal fortsette å tale deres sak.

Mer informasjon om NorPal SAWA-prosjektet: http://legeforeningen.no/Student/Norsk-medisinstudentforening/Prosjekter-og-utveksling/Prosjekter/NorPal-SAWA/

For mer om Yafa Cultural Center: http://www.refugeevoice.org/english/display.cfm?DocId=9&CategoryId=28