Jeg ble kjent med Mohammed i for sommer, og tilbrakte høsten i Bil’in da Israel raidet landsbyen om natten flere ganger i uken. Jeg pleide å sitte på taket på Mohammeds hus for å se etter jeeps i det mørke landskapet. Når Mohammeds telefon ringte visste vi at noen hadde sett noe et annet sted, og vi la på sprang gjennom landsbyen. Av og til ble vi møtt med tåregass, og hver eneste gang ble vi truet med arrest. Mohammed var alltid med, vel vitende om at han var mest utsatt for å bli arrestert bare ved å være til stede. Han slapp ut av israelsk fengsel sist gang i august, etter å ha vært anklaget for steinkasting. Ironisk nok er det alltid Mohammed som prøver å få shebabs til å la være å kaste stein i demonstrasjoner, og leter heller etter alternative metoder å svare soldatene, som å kaste vannballonger fylt med sølevann. Han slapp imidlertid ut etter noen uker fordi han kunne bevise og ha vært i utlandet på tidspunktet da han var anklaget for å ha kastet stein. Likevel ble han løslatt på betingelse om ikke å delta i den ukentlige fredagsdemonstrasjonen på ubestemt tid.

Denne gangen kan de umulig mene at han har kastet stein. De må finne på noe annet, for Mohammed er virkelig en Israel ønsker å kvitte seg med. I natt kom soldatene klokken 1.30, og dro Mohammed med seg. Etterpå raidet de huset, og konfiskerte kvitteringer, utskrifter, mobiltelefoner og annet som kunne relateres til motstanden i Bil’in. I sommer satt han om nettene og skrev på en bok om motstandskampen i Bil’in, og jeg er sikker på at han har tatt forbehold om at pc’en kunne forsvinne under et raid. Ingenting er privat, og aldri er familien trygg i sitt eget hjem. Forestill deg hvordan det er å alltid måtte regne med at hæren bryter seg inn i huset ditt og tar med seg både deg og tingene dine. Mohammed og Lamia har fire barn, og i høst slet de med ettervirkninger av forrige gang de ble vekket av maskerte soldater som dro med seg faren midt på natten. En av guttene fikk ikke sove, og var redd han skulle våkne uten at faren var der neste dag. Og nå har det skjedd igjen. Fortell meg hvorfor gutter som opplever dette ikke skal kaste stein på soldater når de vokser opp. Likevel vet jeg at Mohammed ikke vil oppmuntre til det.

Mohammed er alltid i front, selv om han løper en stor risiko, og han snakker til soldatene som medmennesker. I september og oktober kom hæren flere ganger til nylig arresterte Abdallah Abu-Rahma sitt hus i Bil’in, og en natt var de inne i huset da vi ankom. Mohammed ba oss andre om å dra oppmerksomheten til porten, og mens tre av oss klatret over den så jeg Mohammed rask som et lyn løpe mot døren fra en annen kant. Han kom seg opp trappen for å være sammen med Abdallahs familie, deriblant et spedbarn, for å gjøre hva han kunne for å beskytte dem. Da de oppdaget han ble han banket opp av en soldat foran familien. Han ble slått med en M-16 og sparket så hardt at da han endelig fikk komme ut var han skadet i bryst og mage, og ble fraktet i ambulanse til sykehuset i Ramallah. De neste dagene var han blålilla og hoven i hele ansiktet. Han hadde fremdeles smerter og tok medisiner da jeg reiste i oktober. Jeg skulle ønske han fikk se at noen var villig til å gjøre det samme for han.

Hva skjer nå? Å spre uvisshet og frykt er helt sentralt i okkupasjonstaktikken. Hvor lenge Mohammed, Abdallah og de andre som nå er arrestert blir sittende i israelsk militærfengsel uten kontakt med familie eller omverdenen vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva slags beviser som blir produsert for at de skal holdes lengst mulig. Sannsynligvis blir de holdt i flere måneder, under ”administrative detention”, mens Israel kan pønske ut grunner for å holde dem enda lenger. ”Administrative detention” kan faktisk vare i flere år, ved å bli utsatt gang på gang. Dette er mennesker som Israel anser som farlige, nettopp fordi de fører en ikke-voldelig kamp mot okkupasjonen, en strategi som viser tydeligere enn noen gang hvilket brutalt voldsregime Israel er. Men de er sårt avhengige av at verden utenfor skal gripe inn, ved å anerkjenne den brutale sannheten og spre ordet om overgrepene. Og mens månedene går vil det komme flere raids, med flere arrestasjoner. Vi må ikke glemme, eller stilltiende akseptere at det skjer. Mennesker som Mohammed Khatib, Abdallah Abu-Rahma og nå løslatte Mohammed Othman er blant mange frihetskjempere som betaler en enorm pris for sitt mot. Jeg gjentar hva Mohammed sa til meg i sommer, en natt da vi satt og ventet på en invasjon: ”Taktikken er for tiden å arrestere heller enn å skyte. Ved å holde oss i fengsel får ikke Israel så mye oppmerksomhet som når de dreper.” 11 000 palestinere sitter i israelsk fengsel, mange uten dom. De trenger vår stemme.

Av Evie Soli