Kirkens fremtid i det Hellige Land

Church of the Holy Sepulchre. Foto: eohsjwa.org.au

Av Sir Jeffery M. Abood, KHS (artikkelen er oversatt og bearbeidet til norsk av Helga Hvidsten og Elisabet Palerud)

Et tidligere kirkemøte med biskoper fra Midt-Østen (Middle East Synod 2010) har bidratt til å rette kirkenes oppmerksomhet mot den forsvinnende kristne befolkningen i det Hellige Land.

I to tusen år har kristne samfunn blomstret der. I løpet av de siste 60 årene har imidlertid antall kristne sunket fra det historiske nivået på rundt 18 prosent til mindre enn 2 prosent i dag. Aldri har de kristne samfunn i Midtøsten vært så nær utslettelse som de er nå. I følge den Latinske Patriarken Fouad Twal, er «fremtiden til Kirken i det Hellige Land usikker med mindre kristne samfunn i resten av verden intensiverer arbeidet for å hjelpe dem».

Så hvorfor er det at disse samfunnene med så dype røtter i deres tros historiske land velger å forlate det? Og hva betyr det for kristendommen i landet der Jesus ble født og forkynte?

For det første: Når vi snakker om det Hellige Land i dag mener vi vanligvis Palestina og Israel. Merkelig nok synes de kristne som lever der nesten som fremmede for de fleste av oss i resten av verden. Mange mennesker fra vesten er ikke engang klar over at det lever kristne i det Hellige Land. Mange er heller ikke klar over at når vi snakker om de kristne der, så mener vi palestinere. Enten de lever i Israel, Vestbredden eller Gaza, er disse kristne alle Palestinere (med unntak av nylige immigrantarbeidersamfunn) og har levd der i 2000 år. De lever som en dobbel minoritet: som kristne i en overveiende muslimsk kultur, og som kristne under israelsk militær okkupasjon.

Fødselskirken i Betlehem Foto Elisabet Palerud

For det andre: I motsetning til den allment rådende oppfatning i regionen, forlater ikke de kristne Israel/Palestina på grunn av sine muslimske naboer. Når alt kommer til alt har den kristne befolkningen i 1500 år vært relativt stabil på tross av at de har eksistert i en overveiende muslimsk kultur. Selv i dag er mange valgte palestinske politiske ledere kristne som nyter popularitet og stor støtte.

Hovedgrunnen de kristne oppgir for å forlate landet er de økonomiske betingelsene den israelske okkupasjonen skaper. I følge en erklæring sendt ut av overhodene til alle kirkene i Jerusalem så er det okkupasjonen som er «roten til konflikten og de fortsatte lidelsene i det Hellige Land».

Etter at staten Israel først okkuperte palestinske landområder (delvis i 1948, resten i 1967) har den kristne delen av befolkningen begynt å forlate området. Som sitert i Synoden: »mangel på bevegelsesfrihet, separasjonsmuren og de militære kontrollpostene, de politiske fangene, riving av boliger, forstyrrelse av det sosioøkonomiske livet og tusenvis av flyktninger» har skapt så vanskelige forhold at mange som har råd til å forlate området, har emigrert. Kristne, som generelt har god utdannelse og har forbindelser i vesten, har reist i stort antall.

Kirkens stilling i dag

Selv om regjeringen i Israel stadig erklærer at denanerkjenner og beskytter rettighetene til alle religioner, skal et tre kjennes på sin frukt – og Israels handlinger sier noe annet.

De fleste landområder eid av kristne har blitt, og fortsetter å bli, konfiskert til bygging av ulovlige bosettinger kun for jøder. The Home of Our Lady of Sorrows utenfor Jerusalem er bare ett av mange eksempler. Søstrene der yter omsorg til de eldre. Likevel har Israel bygget en gigantisk mur på deres eiendom, noe som effektivt avskjærer pasienter fra sine familier og begrenser tilgangen til sykehuset.

Israel har også nektet visum til mer enn 500 religionsarbeidere og prester til å leve og arbeide på Vestbredden og Gaza. Når disse nektes innreise til Palestina blir de forhindret fra å tjene sitt folk. Noen prester er også redd for å forlate området, av frykt fora at de ikke vil få lov til å komme tilbake igjen.

Kloster i Haifa Foto Elisabet Palerud

Den israelske regjeringen fortsetter arbeidet med å fjerne den skattefrie statusen til de kristne kirkene. Et godt eksempel er Augusta Victoria Hospital, som overveiende betjener fattige palestinere (se oktober 2003 Washington Report, s.. 52). Regjeringen har gått til retten for å prøve å ikke bare fjerne statusen som skattefritatt, men også gi dette tilbakevirkende kraft tilbake til 1967, da Israel først okkupert Øst-Jerusalem. Dette vil tvinge sykehuset til å stenge dørene.

Evangelisering, som alltid vil være en hovedoppgave for Kirken, er en forbrytelse i Israel, og medfører automatisk fengsel.

Selv de hellige stedene er i økende grad truet. Fødselskirken i Betlehem bærer fremdeles preg av skuddene fra det israelske militæret i 2002. Adgang til Den Hellige Gravs Kirke blir stadig nektet palestinske tilbedere som bor utenfor murene til Jerusalems Gamleby.

Det siste året har denne adgangen blitt nektet selv på Påskeaften, dagen før påske. Et av de mest hellige rommene i kirken er utilgjengelig for alle kristne. Da pave Johannes Paul II fikk lov til å be der i 2000, var det en sjelden anledning.

Det er hovedsakelig to grunner til at kristne i Det Hellige Land kan føle seg isolert og avskåret fra kirken. For det første er det mange av de kristne samfunn i Vesten som ikke engang skjønner at det finnes palestinske kristne, ettersom vi pleier å tenke på »Israel-Palestina» konflikten som bare et muslimsk-jødisk spørsmål. Dermed blir synspunktene til palestinske kristne ofte ignorert – eller ikke etterspurt i det hele tatt.

For det andre ser det ut til at mange kristne i Vesten har et slags standard kristen-sionistisk synspunkt, som fungerer til skade for våre brødre og søstre der. Kristen sionisme er en selvmotsigelse, en praksis som er forankret i vold og eksklusivisme, noe som er selve antitesen av Jesu lære.

Veisprerring anlagt av israelsk militære ved palestinsk by på Vestbredden Foto: Elisabet Palerud

Mens det er mye politisk spinn i en sak som dette, er det likevel et humanitært spørsmål som krever et svar av de troende. Vi kan velge å følge oppfordringene fra både pave Johannes Paul II og pave Benedict om å bygge solidaritetsbånd med våre brødre og søstre i det Hellige Land. Våre anstrengelser for å løse den arabisk-israelske konflikten gagner ikke bare kristne og muslimer i Palestina, men israelerne også, og deres sikkerhet. Deres sak er alles sak. Vi må stå opp for rettferdighet, fordi det bare er fra rettferdighet at sann fred kan slå rot.

En løsning på den israelsk-palestinske konflikten blir allment sett på som nøkkelen til stabilitet i den videre delen av Midtøsten. Fred i området vil også med sikkerhet bidra til å stabilisere vår økonomi her hjemme. Enda viktigere, en dag vil hjelpe oss å besvare det spørsmålet Jesus kommer til å stille oss: «Når så vi deg fremmed og tok ikke i mot deg?»
______________________________________________________________________________________

Sir Jeffery M. Abood, KHS, ridder i Den hellige gravs ridderorden til Jerusalem. Han kan kontaktes på < jabood@att.net >. De synspunkter som uttrykkes ovenfor reflekterer kun forfatterens egne, og ikke nødvendigvis synspunktene til enhver organisasjon som han tilhører.

Kirkens fremtid i det Hellige Land
0 votes, 0.00 avg. rating (0% score)