Kommentar: Okkupanten som offer

Vi hører bare om mislykkede fredsforhandlinger der skylden oftest legges på palestinerne, og sjelden på Israels uvilje til å godta en palestinsk stat. 

Tekst: Gerd von der Lippe. Kommentaren stod først på trykk i Dagbladet 13. juni 2017.

Den palestinsk-amerikanske litteraturhistorikeren og forfatteren Edward Said skrev om retten til å fortelle. Den retten ser det ikke ut til at palestinerne har i det fragmenterte Rest-Palestina-Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem.

Nå, 50 år etter Israels raske seier i 1967, administrerer Israel sin nye okkupasjon og formidler sin virkelighet meget effektivt.

Gerd von der Lippe

Okkupasjonen har sitt eget språk. Fengsling uten dom er bare en enkel administrativ ordning, og en araber er ofte synonymt med en terrorist i den israelske fortellingen. Vi hører lite om palestinernes oppdelte områder med fire ulike israelske lover istedenfor en lov for alle som er okkupert og en lov for innbyggere i Israel.

Her tar jeg utgangspunkt i en rapport levert til FN av UN Economic and Social Commission for Western Asia fra 2017. Den fortjener oppmerksomhet. Innholdet er godkjent, men ikke måten den ble publisert på. Derfor er den uoffisiell.

En av forfatterne er Richard Falk, som fra 2008 til 2014 var FNs spesielle rapportør om menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene fra 1967.

Rapporten antyder at Israel lagde ulike lover i områdene for å hindre en felles motstand mot okkupasjonen. Palestinerne i Israel er under en sivil lov.

De bor stort sett i sine egne områder og kan ifølge dokumentet ikke eie land, men de har stemmerett.

Palestinerne i Øst-Jerusalem har mye dårligere offentlige tjenester enn jødene. Hvis de er borte fra byen en stund, kan de miste både retten til å bo i byen og eie boligen sin.

På Vestbredden og i Gaza lever de under militære lover etter 1967. Rapporten argumenterer med at Israel er en apartheidstat, fordi de behandler palestinere og jøder bevisst ulikt med bedre standard for de sistnevnte.

Den viser dessuten at det også er et trekk ved en apartheidstat å hindre palestinere som flyktet etter 1948 og 1967 å komme tilbake til sitt land, mens jøder og andre som ønsker å bli jøder kan bli borgere av Israel uansett hvor de måtte befinne seg.

Offisielt ønsker den israelske statsmakten en to-statsløsning, samtidig som de stadig gir grønt lys til nye bosettere. En en-statsløsning betraktes som en eksistensiell trussel mot Israel, fordi det da ikke kan bli en jødisk stat. Palestinerne vil være i flertall. At Hovedforsamlingen i FN vedtok en `jødisk stat` og en `araberstat` i 1947 (resolusjon 181, II) hører vi sjelden om. Vi hører bare om mislykkede fredsforhandlinger, der skylden oftest legges på palestinerne og sjeldent på Israels uvilje til å godta en palestinsk stat.

Mediene forteller oss at Hamas starter rakettoppskyting mot Israel, og Israel svarer – og nesten aldri det motsatte.

I et slikt fiendskap blir det israelske narrativet at de, okkupanten, er offer og ikke de okkuperte. For dette er jo bare en konflikt og ikke en okkupasjon.

Publisert: 15. juni 2017