Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom (artikkelen ble skrevet i januar 2011)
I oktober 2008 satt den israelske militærkommandoen i intensive planmøter for å gjennomføre det som skulle bli det dramatiske angrepet på Gaza. Det er mindre kjent at finansministeriet på samme tid var engasjert i etableringen av et israelsk-palestinsk handelskammer. Dette var det tredje i rekken av økonomiske samarbeidsråd mellom de okkuperte palestinske områdene (OPO) og okkupantstaten.
Etter at den andre Intifadaen har kommet mer på avstand har OPO i økende grad blitt et økonomisk satsingsområde for Israel. Den israelske regjeringen rapporterte at året 2008 hadde vært nok et godt år for samarbeidet mellom palestinsk og israelsk næringsliv. Den samla handelen med OPO hadde økt 44 %og OPO var blitt Israels nest viktigste eksportmarked etter USA.
I løpet av de siste 30 årene har det skjedd viktige strukturelle endringer av det økonomiske systemet i Israel. Den sionistiske staten, kjent for idealisme, kibbutzer og sin nasjonalistiske fanatisme er gradvis erstattet av en markedsøkonomi preget av høyteknologisk forskning og industriproduksjon. 46 % av industrieksporten består av høyteknologiske produkter. Produksjon innenfor militærteknologi er Israels satsingsområde nr. 1. Denne lille aggressive staten er nå verdens 5. største våpeneksportør. Erfaringer fra kriger, avanserte sikkerhetssystemer og overvåkingssystemer har gjort Israel til et laboratorium for våpenindustrien.
Samtlige av Israels universiteter er involvert i militære forskningsprosjekter. Denne veldige satsingen på militærteknologisk forskning og tilgang på tusener av toppkvalifiserte forskere, mange emigranter fra det tidligere Sovjetunionen, har gjort Israel til et land hvor tallet på forskere i forhold til befolkningen er større enn i noe annet land. Den israelske regjeringen har bevisst utnyttet denne ressursen for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Flere av verdens ledende høyteknologiselskaper har etablert forsknings-og utviklingsavdelinger i Israel. Intel, Motorola, Microsoft, Veolia og IBM er noen av de store transnasjonale selskapene som har satset i Israel.
Den økende innflytelsen fra internasjonal kapital sammen med økonomisk deregulering har gitt markedskreftene økende makt og innflytelse over Israels økonomi-og utenrikspolitikk. Samtidig har det skjedd en kraftig maktkonsentrasjon i landet. Det ledende amerikanske økonomimagasinet Business Week påstår at den økonomiske makten i Israel i dag i realiteten er konsentrert hos 20 familier.
Den sterke økonomiske veksten og kommersialiseringen har ført til at Israel ikke lenger bare har militær interesse som forpost for vestlige interesser i det oljerike Midtøsten. Israel og de okkuperte områdene har fått økende betydning som marked og investeringsområde. Derfor er det også stadig mindre sannsynlig at det er strategien til ekstreme sionister som Lieberman som får bestemme Israels utenrikspolitikk. Vestlig kapital kan lukke øynene for at Israel bruker brutal makt mot Gaza og islamister. Men det er ikke i deres interesse at ustabiliteten i området blir så stor at Israel ikke lenger kan fungere som et senter for høyteknologisk industri eller at det økonomiske potensialet i Vestbredden ikke kan utnyttes.
Etter min mening tyder derfor mye på at den dominerende strategien til makteliten i Israel er å slå hardt ned på krefter i den palestinske bevegelsen som nekter å anerkjenne okkupasjonen samtidig som de inviterer til økonomisk samarbeid med krefter som er villig til å samarbeide på Oslo-avtalens grunnlag.
De okkuperte områdene, særlig Vestbredden, representerer en betydelig økonomisk ressurs for okkupasjonsmakten. Her finnes en stor reserve av billig arbeidskraft. Her finnes et markedsområde på nesten 4 millioner mennesker, og her er viktige turistområder som staten Israel kan utnytte. Den israelske økonomen Shir Hever har i boka ”The political economy of Israels’s occupation”(2010) levert en grundig analyse som viser klart OPO’s viktige økonomiske betydning for Israel. Gjennom grensekontroll og militær kontroll, kan Israel utnytte OPO til egen fordel. Over 70 % av all import til OPO kommer fra okkupasjonsstaten. samtidig må det palestinske næringslivet selge sine varer via Israel noe som har ført til at 80-90% av all eksporten går til Israel. Israelske bedrifter er aktivt med i en rekke utviklingsprosjekt på Vestbredden. Også i det prestisjefylte Rawabi-prosjektet, som dreier seg om bygging av ”den første planlagte palestinske byen” utenfor Ramallah, har statsminister Salam Fayyad trukket inn israelske partnere. Dette har ført til sterke protester fra den palestinske BDS-kampanjen.
Den israelske regjeringen har gjennom byggingen av muren og det veldige sikkerhetssystemet på Vestbredden lyktes i å oppnå så stor grad av politisk kontroll at de også planlegger å utnytte den store arbeidsreserven mer effektivt. Om lag 50 000 palestinere gjennomfører nå daglig den nedverdigende grensekryssingen for å bli billig arbeidskraft for Israelsk-og internasjonal storkapital. Israel er også tjent med at kjøpekraften i OPO styrkes. Den fattige palestinske befolkningen er helt avhengig av pengeoverføringer fra utlandet. Mellom 5 og 10 mrd $ overføres årlig til de palestinske myndighetene. Men fordi alle overføringene skjer via det israelske banksystemet fungerer dette også som styrking av den israelske betalingsbalansen. Og når pengene kommer fram til den palestinske familien har denne sjelden annet valg enn å bruke disse til å kjøpe varer produsert i Israel. Det er derfor ikke rart at den israelske finansministeren oppfordrer utenriksminister Støre til å skaffe mer penger fra Giverlandsgruppen!
Det koster å investere i veisystemer, muren, sikkerhetssystemer og etablere kolonier på okkupert palestinsk jord. Men når dette kan gi store gevinster for Israels stadig rikere overklasse og for de transnasjonale selskapene, må dette kalles en vellykket ”investering”.
Men investeringen gir bare positivt utbytte så lenge det okkuperte folket kan holdes i sjakk.
Last ned som PDF