Reisebrev fra studietur til Israel og 48-området

5.-13.november i år arrangerte Palestinakomiteen den første studieturen til 1948-området av Palestina, der staten Israel ble opprettet 14. mai 1948. I forbindelse med statsopprettelsen ble mer enn 800 000 palestinere fordrevet; to tredjedeler av den opprinnelige palestinske befolkningen.

I dag bor om lag 1,7 millioner palestinere i staten Israel som annenrangs borgere. Formålet med turen, som hadde 24 deltakere, var å møte palestinere og deres organisasjoner for å lære om historia og forholdene de lever under i dag.

I dette reisebrevet, som er skrevet av en av deltakerne, Bergljot Baklien, deler hun sine opplevelser og inntrykk fra dag til dag.

Jaffa – Historien

Nå er jeg vel hjemme igjen etter en drøy uke i Israel. Jeg har besøkt Vestbredden et par ganger tidligere. Denne gangen ønsket vi å skjønne mer av situasjonen til de palestinerne som er israelske statsborgere og som altså lever og bor i det såkalte 48-området, det vil si det Israel som ble opprettet i 1948.

Saken fortsetter under bildet.

Jaffa.

Vi begynte i Jaffa, som er en av verdens eldste byer, kanskje rundt 5 000 år gammel. Som guide i Jaffa hadde vi Sami Abu Shehadeh, historiker, politiker og med en fantastisk formidlingsevne. Vi møtte ham også på turen vi hadde dit i fjor, og jeg gledet meg til å treffe ham igjen. Jeg ble ikke skuffet. En viktig del av Samis historiefortelling dreier seg livet i Jaffa før 1948. Den delen preges av det de fleste av oss først og fremst forbinder med ordet «jaffa» – nemlig søte og gode appelsiner med tykt skall. Når Jaffa ble den viktigste byen i sin del av verden, dreide det seg først og fremst om utviklingen av jaffa-appelsinen. Det skjedde på 1800-tallet.

Mens appelsiner med tynnere skall ikke klarer seg like godt under langvarig transport til Vest-Europa eller til USA, hadde jaffa-appelsinen en helt annen holdbarhet. Dette førte etter hvert til en imponerende og bokstavelig talt blomstrende industri som gav arbeid til mange. Det var de som dyrket og de som plukket, det var egne folk som pakket dem i det spesiallagede silkepapiret som noen av oss fremdeles husker. Og så var det en egen industri med produksjon av de lette trekassene, det var folk som sto for transporten til havna osv. Folk fra hele den arabiske verden kom til Jaffa for å jobbe med appelsiner. Også jøder og kristne deltok i produksjonen, men selve merkenavnet ‘jaffa’ var det en palestinsk familie som eide. På slutten av 1930-tallet ble det eksportert fem millioner appelsinkasser eller 400 million appelsiner i året fra Jaffa.

Saken fortsetter under bildet.

Det meste av det som i dag er Tel Aviv, var opprinnelig appelsinlunder. Storbyen Tel Aviv startet ut for omtrent 150 år siden som en jødisk forstad til Jaffa. I dag er det omvendt. Tel Aviv har på en måte slukt hele Jaffa, som har blitt er et slags påheng, uten skikkelig havn og uten appelsineksport.

I tillegg til appelsinene, var turistindustrien viktig i Jaffa på den tiden. Palestina tiltrakk seg masser av pilegrimer og turister fra hele verden. I våre dager kommer de helst med fly til Ben Gurion Airport. Den gangen kom de med båt til Jaffa. Dermed var det bruk for hoteller og for transporttjenester. Så midt på 1940-tallet var dette en levende by med to palestinske dagsaviser, en kino som nå av alle ting er senter for scientologene, flere utdanningsinstitusjoner, og med en velstående palestinsk middelklasse der folk kunne finne på å ta en taxi til Beirut for å spise middag.

Alt dette forandret seg dramatisk en maidag i 1948. Da skjedde Nakba, katastrofen eller fordrivelsen, som også er beskrevet som historien groveste væpnede ran. De ble bombet fra tre kanter. Kanskje så mye som 98 prosent av befolkningen måtte flykte. Noen gikk til fots innover i landet og havnet i flyktningleirer i Nablus og andre steder. De fleste kom seg ut den eneste veien som var helt åpen, over havet. Livredde stablet de seg opp i båter, oftest mange flere enn det båten var beregnet for. Mange druknet, til dels før de hadde kommet ut av havneområdet. Slik sett er druknede båtflyktninger i Middelhavet dessverre ingen ny oppfinnelse. De som klarte seg, endte opp i teltleirer i Libanon, Syria, Gaza og andre steder.

Saken fortsetter under bildet.

Fra omvisningen i Tel Aviv. Her lå den palestinske bydelen Manshiyya. Den eneste bygningen som ikke ble slettet med jorda i 1948 var moskeen Hassan Beq. Først på 1970-tallet fikk palestinerne lov å restaurere og ta i bruk moskeen, som i dag har David International Hotel som nærmeste nabo. Foto: Trine Lynggard

Store deler av Jaffa ble bombet til ruiner, men ikke alt. Sionistene hadde planer om å importere jøder fra hele verden til Palestina, og da trengtes det hus. Og mange hus sto jo der, fullt utstyrt. Dette var ikke en planlagt flukt, slik vi til dels kan se blant dagens flyktninger. I Jaffa i 1948 fikk ikke folk fått med seg noe særlig. Man regner at drøyt 100 000 flyktet, mens omtrent 3 800 ble igjen. De fleste hadde mistet alt, ikke bare jobb, hjem og eiendeler, men også familie og venner. Det vanskeligste for mange var likevel at de fikk ikke lov til å ta noe kontakt med de som hadde flyktet. De arabiske nabolandene ble ansett som terroriststater, og kontakt den veien var forbudt. Mange fikk aldri vite hvordan det hadde gått med sine kjære.

De som var igjen ble presset sammen i bydelen Ajami, som ble underlagt israelsk militærstyre. Dette var opprinnelig en bydel med fine villaer og store gårdsplasser. Nå ble den raskt preget av trangboddhet og fattigdom, og etter hvert også av kriminalitet og rusmisbruk – kanskje ikke så rart, situasjonen tatt i betraktning. Ajami ble en getto, omgitt av piggtrådgjerder og vakthunder. Folk som tidligere hadde kjørt til Beirut for en bedre middag, måtte nå ha tillatelse fra israelske militære myndigheter for å kunne forlate gettoen. Rett til arbeid og utdanning ble sterkt begrenset. Ajami, inklusive gamle palestinske familieboliger, ble for øvrig mer eller mindre revet på 80- og 90- tallet og erstattet med dyre boligprosjekter der dagens palestinere verken har råd eller anledning til å kjøpe seg inn i.

På turen passerte vi Andromeda, et luksusboligprosjekt midt i sentrum av Jaffa, med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det er et eksempel på hvordan man kan bruke økonomi for å kvitte seg med folk. Selv om det fantes velstående palestinere i Jaffa før 1948, ble de få tusen som ble igjen fratatt alt. De forble fattigere enn den jødiske befolkningen, og har ingen muligheter for å kjøpe seg en bolig i Andromeda-prosjektet.

Sami pleier å fortelle en historie om at etter fordrivelsen var det ikke en eneste palestinsk lege igjen i byen. Men det var en apoteker, så etter denne maidagen i 1948 var det ham de gjenværende palestinerne gikk til. Han måtte ikke bare medisinere, men også diagnostisere enten det gjaldt ørebetennelse eller magesmerter.

De som nå overtok byen hadde en annen kultur, snakket et annet språk og hadde et annet skriftspråk. De skiftet ut gateskiltene som viste gatenavn fra lokal palestinsk historie, med jødiske navn som knapt nok de innflyttende jødene visste hvem var. På alle måter, også gjennom skoleverket, ble Jaffas palestinske historie forsøkt gjemt bort eller utslettet. Tidlig på 50-tallet ble Jaffa administrativt lagt under Tel Aviv. Fra å være et klart flertall i et Jaffa som blomstret økonomisk, sosialt og kulturelt, var de gjenværende palestinerne redusert til en fattig, getto-bosatt etnisk minoritet i den jødiske hovedstaden Tel Aviv.

Når vår dag med Sami i Jaffa er over tenker jeg at påstanden om at sionistene var et folk uten land som kom til et land uten folk, det er en sannhet med mange modifikasjoner.

For mer info, se denne linken.

Klikk her for å lese mer om det som har skjedd i Ajami.

Stranda er ikke for alle

Det viktigste i Jaffa var byrundturen med Sami, som jeg allerede har skrevet om. Men jeg var også turist. Det innebar to netter på hotellet Ruth Daniel Residence, et ganske fint og moderne sted med helt greie rom. Mitt første besøk i Jaffa for et år siden var bare en dagstur. Men den gangen rakk jeg lunsj på restauranten «Old Man and the Sea». Denne gangen ble det middag på søsterrestauranten med samme navn. Den ligger inne i byen. Begge stedene har et tilbud av meze som gjør hovedrett både uinteressant og unødvendig. Det ble også en veldig hyggelig fish and chips-middag på et lite sted som heter Urbano.

Jaffa har en fantastisk strand. Der kunne jeg gjerne tilbrakt mye tid. Vi rakk så vidt en liten svømmetur innimellom vårt nokså tette program. Havet var varmt og deilig. Eneste bismaken var bevisstheten om at dette er noe palestinerne på Vestbredden, en liten kjøretur unna, er avskåret fra. Deres bevegelsesfrihet er sterkt begrenset.

Da jeg var i Nablus i fjor, kom jeg i snakk med en mann som trolig var på min egen alder eller bare litt yngre. Jeg fortalte ham at vi skulle til Jaffa dagen etter. Mannen fikk tårer i øynene og fortalte at familien hans var flyktninger fra Jaffa. Selv hadde han i løpet av sitt lange liv fått lov til å besøke byen en gang. En eneste gang hadde han sett havet som foreldrene hans hadde hatt utsikt til fra vinduene sine.

Israelske aviser fortalte tidligere i år at en del palestinere fra Vestbredden hadde fått «utreisetillatelse» fra områdene de bodde i for å besøke Jaffa i forbindelse med Eid. I den sammenheng hadde avisene også snakket med noen av dem de møtte på stranda. Jerusalem Post fortalte blant annet om Hassan fra Hebron og Mohammed fra Ramallah, som begge ifølge avisa uttrykte at dette var stas:

«It was not easy to get here, I had to apply weeks ahead for the permit and the trip took around three hours, but of course it´s worth it, stated Hassen from Hebron, who declined to state his last name.»

For Mohammed, 25, from Ramallah this visit has particular significance as it is his first time visiting the ocean.

«It is my first time seeing the ocean here or anywhere in the world, it makes me so happy», stated Mohammed. «It just fills me with a great feeling to see it after 25 years, it´s hard to explain».

For min egen del kunne jeg ikke unngå å tenke på dem samtidig som jeg frydet meg over den langgrunne sandstranden. Jeg tenker også at i gamle dager var det mange som var opptatt av ufriheten til folk som levde ‘bak jernteppet’. Stakkars dem som ikke kunne reise rundt i verden som oss andre. Kanskje vi i dag skulle bry oss litt mer om dem som ikke får forlate for eksempel Hebron og Ramallah, de som aldri har sett det havet som ligger bare en times kjøretur unna.

Saken fortsetter under bildet.

Stranden i Jaffa.

Kafer Kasim

Fra Jaffa kjørte vi 25 km østover til Kafer Kasim, en palestinsk by som nå har omtrent 24 000 innbyggere. Byen ligger nær den såkalte grønne linjen, som skiller det man kaller Israel 48 fra Vestbredden, men altså på den israelske siden. Før denne turen hadde jeg aldri hørt verken om byen eller om det som skjedde der for 60 år siden. Nå i ettertid tenker jeg at det er litt flaut. Samtidig er det kanskje uttrykk for at massakren for 60 år siden er fortiet og tildekket av dem som styrer vår tilgang til informasjon.

Saken fortsetter under bildet!

Dette bildet henger i minnemuseet for massakren.

Den 29. oktober 1956, under begynnelsen av Suezkrisen, ble arabere i Israel betraktet som potensielle terrorister. Israelsk militærpoliti hadde ansvar for håndhevelse av militære lover der det bodde palestinere, og på ettermiddagen denne dagen bestemte de at det skulle være portforbud fra klokka 17 og utover. De som var hjemme hos seg selv inne i byen mottok beskjeden. Men på den tiden av dagen var det naturlig nok mange som ikke var hjemme. Ikke minst gjaldt det de som jobbet med jorda og som var ute på markene et eller annet sted. Mange var opptatt med oliveninnhøstingen.

Det kunne også være andre grunner til at de var ute. En liten gutt som het Ali Salem Sarsur hadde begynt på skolen for bare en måned siden. Han hadde bedt mammaen sin, som for øvrig var høygravid, om å kjøpe en skrivebok til seg på hjemveien. Denne mammaen kom aldri hjem til Ali, og babyen i mammas mage fikk aldri noe liv.

Soldatene hadde stilt seg opp bare ti meter fra det første huset i byen. Når folk kom tilbake fra markene, eller fra butikken som mammaen til Ali, ble de stoppet av soldatene. De var i og for seg vant til å bli stoppet av soldater, og plukket fram ID-papirene sine. Men denne gangen svarte soldatene med å skyte, skyte for å drepe. De første skuddene kom klokka fem på fem, det vil si før det bebudede portforbudet egentlig hadde begynt. De ble rettet mot fire menn som jobbet i et steinbrudd og som kom på sykkel. To av dem ble drept der og da. Begge hadde familie. Ahmad hadde fire barn og Uthman var far til åtte. To overlevde, en ble såret og lå helt stille så de trodde kanskje han var død. Den siste klarte å gjemme seg bak noen sauer. Sauene tilhørte en nabo som ble skutt sammen med sin niårige sønn.

Her er en tegning av de fire på sykkel fra steinbruddet:

I løpet av til sammen ni skyteepisoder, drepte soldatene 19 menn, 6 kvinner og 23 barn. Flere av de som ble drept hadde kommet til Kafer Kasim åtte år tidligere som flyktninger fra Jaffa. Tretten ble såret. De kunne seinere fortelle at soldatene skiftet posisjon mellom skytingene, slik at de som kom seinere ikke skulle bli advart.

Noen ønsker at det som skjedde i Kafer Kasim skal bli glemt. Men palestinerne, og selvfølgelig særlig de som bor der, glemmer ikke. I anledning 60-årsdagen for massakren var det åpnet et lite museum som med effektfull lyssetting viste hva som skjedde. Det besøkte vi. Vi hadde også et møte med Ibrahim A. Sarsur, en lokal politiker som var leder for The Public Committee for the Commemorating the 60th. Anniversary of the Kafer Kasim massacre.

Linken viser til 60-årsmarkeringen og forteller historien til en som mistet bestemoren sin i massakren.

Haifa og de tyske nonnene

Haifa var neste mål for turen. Det er Israels trede største by, med i underkant av 300 000 innbyggere. Knappe 10 prosent av disse er palestinere. Som i Jaffa ble palestinerne fordrevet i 1948. Av 61 000 palestinske innbyggere, ble bare 3 000 igjen. Og som fra Jaffa flyktet de fleste sjøveien.

I Haifa tilbrakte vi to netter på et nokså spesielt gjestehus, St. Charles German Hospice, drevet av tyske nonner. Lonely Planet omtaler stedet slik: «Operated by the Catholic Rosary Sisters, this guesthouse occupies a beautiful building (built 1880) with a lovely garden out back. Rooms are simple but comfortably furnished and come with private showers. The gate is often locked just ring the bell. Curfew is generally 11pm.» Forholdene lå med andre ord ikke til rette for å delta i Haifas natteliv, i den grad det finnes. Det var ikke noe problem for meg. Men noen andre i gruppa ble hentet fra den italienske restauranten over gata for gjestehuset da klokka hadde passert 11 om kvelden.

Jeg fikk et lite rom i annekset. Det vendte ut mot hagen, så det var stille og rolig. Problemet var bare at rommet var sprayet med et eller annet. Kanskje skulle det skremme vekk kakerlakker? Hadde jeg hatt et annet sted å gjøre av meg, hadde det skremt vekk meg også. Selv med åpent vindu mot den fine hagen, tok det halvannet døgn før jeg følte at det gikk an å puste der inne. Dessuten var senga både hard og smal, og dusjen hadde bare kaldt vann. Men bor man i et kloster, er det vel bare rimelig å ha det litt ubehagelig.

Kanskje var det derfor ryggen min slo seg vrang den morgen vi skulle dra derfra. Eller kanskje var det fordi jeg hadde gått og særlig stått for mye på hardt underlag, blant annet på gammel brostein i Jaffa. Først så jeg for meg at resten av turen ville bli tilbrakt liggende i baksetet på turistbussen vår, mens de andre var ute og opplevde spennende ting. Så ille gikk det heldigvis ikke. Men det fulgte et par dager der jeg fikk oppleve hvor mye omsorg og omtanke det var i den gruppa jeg var en del av. I Acca, som jeg skal fortelle mer om seinere, bar de på skift rundt på en stol slik at jeg kunne sitte hver gang det var et stopp der guiden skulle fortelle om noe. Her var det ikke bare snakk om en uttalt politisk solidaritet med palestinerne, men en utøvd og praktisk solidaritet med den som hadde vondt i ryggen. Takk!

Rettferdighet for den palestinske minoriteten

I Haifa besøkte vi ADALAH. Det er ingen forkortelse, men betyr «rettferdighet» på arabisk, og er navnet på ‘Legal Center for Arab Minority Rights’. Det er en non-profit organisasjon som har eksistert siden 1996, og som bruker det israelske rettsvesenet til å ta opp saker som dreier seg om diskriminering og forskjellsbehandling. At de tar utgangspunkt i israelsk lovverk, betyr for eksempel at når 96 israelske borgere ble arrestert i perioden 2011-2015 for å vifte med et palestinsk flagg, kan de peke på at det ikke står noe i loven om at det er forbudt.

En avdeling av ADALAH jobber med ‘land and planning’ og tar blant annet saker om raseringen av palestinske hjem i Øst- Jerusalem. En avdeling har fokus på sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter som rett til skole, rett til vann etc. En avdeling jobber med sivile politiske rettigheter, som ytringsfrihet. Dessuten har de en internasjonal enhet som er rettet mot FN, EU og enkeltland.

I det siste har de jobbet mye med The admission community law, som i praksis bestemmer hvem som kan få lov til å bo hvor. De har forsøkt å ta den til høyesterett, men har så langt blitt avvist. De har også vært opptatt av de 90 000 beduinene som bor i såkalt unrecognized areas (ikke-anerkjente områder).

Å bo i et ikke-anerkjent område, betyr at selv om de betaler skatt som alle andre, har de ikke rett på noen som helst offentlige tjenester. En grell illustrasjon av hvordan det fungerer, fikk de da myndighetene anla en gravlund for kjæledyr, tett innpå en beduinlandsby. Der beduinene lever mørklagt, uten strøm og uten vann, har de døde hundene flomlys, vannkraner og wifi.

I Haifa besøkte vi også Mada al-Carmel Arab Center for Applied Social Research, noe som kanskje var særlig interessant for oss samfunnsforskerne i gruppa. Når de kaller forskningssenteret sitt arabisk og ikke palestinsk, er det for å nå lettere fram overfor det israelske samfunnet.

Blant palestinerne som er statsborgere i Israel, er det mye forvirring og usikkerhet knyttet til identitet. For mange fører det til at de flytter oppmerksomheten i tid og rom, bort fra her og nå situasjonen. En måte å forsøke å løse det på, er altså den nostalgiske, med fokus på fortidens kollektivitet i familien og i landsbyen. En slik vekt på tradisjoner og på at alt var bedre før, kan også gi grunnlag for konservative religiøse bevegelser. En annen måte å forholde seg til usikkerheten på, kan være å fokusere på dem som er et annet sted, i flyktningleirene eller i diasporaen i andre land.

Identiteten blir også berørt av hverdagsdiskrimineringen. Blant de jødiske israelerne finnes det oppfatninger om ulikheter i hygiene: «Araberne er skitne.» Det er fremmet forslag om segregerte badestrender. En israelsk politiker motsatte seg at en palestinsk lege skulle ta imot barnet hans da kona skulle føde.

Det gjør det heller ikke lettere at palestinerne er fordelt på 24 ulike former for tilknytning til den israelske staten. Noen er statsborgere, men mange tilhører ulike kategorier av «inhabitants» eller «residents» i område A, B eller C i henhold til Oslo-avtalen, eller i den såkalte sømsonen rundt den grønne linjen.

Saken fortsetter under bildet. 

Bilde fra flukten i 1948.

Foreleseren snakket også om metoder man har brukt for å kvitte seg med folk. Det vi allerede hadde hørt mye om blant annet i Jaffa, er å bruke bomber og maskingevær, dvs krig. Det andre som virker mer over tid, er diskriminerende lover. Særlig gjelder det The Absentee Property Law. Hvis israelske myndigheter vurderer at de som eier et hus ikke bor der, det kan være fordi de har vært nødt til flykte, eller som vi hørte om seinere, at eieren ligger på sykehus i Jordan, så kan de bare konfiskere eiendommen og for eksempel tildele den til en nyankommet jødisk-ortodoks familie fra Brooklyn. Når vi seinere gikk rundt i Øst-Jerusalem og så israelske flagg vaie ut fra enkeltleiligheter mange steder, var nok det for det meste leiligheter som var overtatt etter denne loven. Les mer om loven her.

Mada har også vært opptatt av kvinnenes situasjon. De opplever ofte en dobbelt undertrykking, både som palestinere i Israel, og som kvinner i det patriarkalske, palestinske samfunnet. Det ligger et interessant konferansereferat om dette temaet på hjemmesiden til Mada.

Etter forelesningen spurte jeg dem om victimisation, om offer-identitet var noe de kunne se spor av i sine studier. De mente at de var lite av det, noe som vel lover godt hvis man skal satse på kampvilje og muligheter for endring.

Gamlebyen i Acca er ikke til salgs

Fra Haifa kjørte vi til Acca. Jeg vil gjerne tilbake dit! Det er mest fordi det er vakkert og interessant. Det er ikke uten grunn at gamlebyen i Acca er på UNESCOs verdensarvliste. Men det er også fordi jeg hadde så vondt i ryggen mens vi var der. Ryggen er på en måte midt i kroppen. Med vond rygg blir man, eller i hvert fall jeg, selvsentrert og lite mottakelig for det som skjer. Noe fikk jeg likevel med meg, og noe har jeg lest meg til i etterkant.

Saken fortsetter under bildet. 

Gamlebyen i Acca.

Bynavnet skrives på ulike måter, Akko og Acre er også brukt. Det er en eldgammel by, og var en viktig havn på handelsruten mellom Egypt og Syria for 4 000 år siden. Vi var på ingen måte de første besøkende. Det hevdes at Alexander den store var her. Det samme var Julius Cæsar, Frans av Assisi og Marco Polo. Napoleon prøvde å komme hit, men møtte motstand fra tyrkere og briter og måtte gi opp.

Da Israel tok byen med makt i 1948, måtte tre fjerdedeler av en palestinsk befolkning på drøyt 17 000 flykte. Gamlebyen, som vi besøkte, fortsatte å være en i hovedsak palestinsk bydel. Områdene rundt Gamlebyen ble først befolket av jøder fra Marokko. På 90-tallet kom det tusenvis av jøder først fra Sovjet, og seinere Russland og Ukraina. I dag utgjør palestinerne omtrent en tredjedel av befolkningen i Acca.

Vår guide var en ung, nyutdannet jurist. Han var selv vokst opp i Gamlebyen, og fortalte om hvordan israelske myndigheter allierte seg med pengesterke jøder for å overta mest mulig av bydelen. Fattige palestinere ble tilbudt enorme pengesummer for å selge sine stusslige leiligheter slik de kunne renoveres, slås sammen, og gjerne bli til dyre luksushoteller. Det fantes allerede minst ett slikt hotell, Efendi, som på hjemmesiden sin skryter av fantastisk havutsikt i en ottomansk ramme. Når eller hvis jeg skal tilbake til Acca, er det nok ikke der jeg skal bo. Det billigste enkeltrommet ligger på 3 500 norske kroner pr natt.

Skal jeg tro vår lokale guide, ville ikke palestinerne i Gamlebyen selge, uansett hvor mye penger de ble tilbudt. Det vitner om en imponerende prinsippfasthet som jeg ikke tror jeg selv hadde klart å holde på i en tilsvarende situasjon. Men han viste oss et stort, rødt og hvitt skilt som hang på en av de eldgamle veggene. Der sto det NOT FOR SALE. Som han sa, folkene her vil bare spise og dø her.

Saken fortsetter under bildet.

 

Etter rundturen i Gamlebyen, besøkte vi en kvinneorganisasjon. De lå kanskje ikke i front i den politiske kampen, men gjorde et viktig arbeid med å drive en palestinsk barnehage. Siden tilbudet ellers i all hovedsak er israelsk-jødisk, er barnehagen deres et sted for å styrke palestinsk kultur og identitet. Hvor sentralt det er, hadde vi jo hørt om dagen før under vårt besøk på forskningssenteret Mada.

Så ble det en sein, men kjempegod lunsj på Beit Maha, en restaurant som kan stå som et eksempel på at også palestinere kan investere og bidra til utviklingen av Acca. Huset den ligger i, har vært i familien Mahas eie i generasjoner. Og som eieren vektlegger når hun i et intervju snakker om byen sin: «Fordrives befolkningen fra Gamlebyen i Akka, vil stedet miste sin sjel.» Så spørs det da, sånn på sikt, og det blir den palestinske sjela eller de israelske pengene som vinner. Det som kan gi grunn til pessimisme, er at pengene har makta og myndighetene på sin side. De ønsker å endre demografien slik at den jødiske majoriteten i Acca blir større og sterkere enn i dag.

Her kan du lese mer om gamle Acca og om hvordan byen er truet.

Haneen Zoabi, modig og tydelig Knessetmedlem

Etter en dag i Acca, kjørte vi til Nazareth, der vi møtte Knesset-medlem Haneen Zoabi. Et inspirerende møte med et fyrverkeri av en dame. Hun er innvalgt fra Balad-partiet, som jeg hadde hørt om tidligere gjennom Sami Abu Shehadeh i Jaffa. Balad betyr for øvrig «hjemland». Partiet avviser ideen om Israel som en jødisk stat, og vektlegger like rettigheter for alle, uansett etnisk bakgrunn. «I am willing to share my homeland», sa Zoabi. Samtidig er nok en «sharing» i hennes betydning lite sannsynlig fordi det vil innebære likhet for alle, med andre ord ikke en jødisk stat som gir særrettigheter til de har kommet til hennes «homeland» i løpet av de siste 60-70 årene. I Knesset operer Balad sammen med andre i det som kalles Joint List.

Haneen Zoabi

Zoabi hadde en måte å snakke på som gjorde det helt umulig for meg å sitte og kjenne på at jeg hadde vondt i ryggen. Her var det bare å gi seg over og følge med. I følge henne lever 85 prosent av alle palestinere som flyktninger. Jeg har forsøkt å finne ut av det tallet i ettertid, og selv om det høres høyt ut, virker det absolutt troverdig. Man regner at nettopp 85 prosent av palestinerne ble fordrevet i 1948, og nå skal det være omtrent 5, 5 millioner palestinere med flyktningstatus. 1,6 million av dem bor fremdeles i leire.

Zoabi la vekt på at når Israel definerer seg som et demokrati, så spørres det aldri hvordan de behandler sine palestinske borgere. Demokrati er egentlig et legitimitetsspørsmål. Den israelske, jødiske staten forventer lojalitet også fra sine palestinerne, noe som for dem i praksis vil bety å undertrykke sin identitet. Israel fornekter ikke at det finnes palestinere på Vestbredden, men de har en tendens til å fornekte at de har en nasjonal minoritet. Dette er en sofistikert form for undertrykking, sier Zoabi. Hvis palestinerne ikke er lojale, får de gjerne høre at som arabere kan de bare reise: «Dere har jo 22 arabiske land å reise til.» Nei, sier Zoabi, dette er vårt hjemland.

Samtidig vedtas det hele tiden lover som diskriminerer palestinerne. I alt er det nå 84 lover som i praksis legitimerer rasisme. Over halvparten av palestinerne i Israel lever under fattigdomsgrensen. I denne situasjonen er det kanskje ikke så rart at valgdeltakelsen blant palestinerne er lav, selv om den har steget noe etter etableringen av Joint list. Frustrasjonen er stor, og den gjør det vanskelig å mobilisere. «De gjør oss til mindreverdige», sier Zoabi. Hun forteller, som vi også hørte om andre steder, at selv om de må betale den skatten som blant annet finansierer skolesystemet, så får de ikke lære sin egen historie på skolen. Det er jødisk historie som er pensum. Fordrivelsen, Nakba, er ikke en del av den historien de lærer.

Frustrasjonen og resignasjonen hos mange palestinere kan også ha sammenheng med det som gjerne kalles The Zoabi Law, der et tre fjerdedels flertall i Knesset kan kaste ut av forsamling lovlig valgte representanter. Haneen Zoabi selv har blitt utsatt for dette to ganger, den første gangen etter at hun hadde vært med skipet Mavi Marmara mot Gaza. Andre har kalt denne loven et forsøk på etnisk rensing av parlamentet i Israel.

På denne linken finnes et ganske fantastisk videoklipp fra Knesset – parlamentet i det som hevdes å være Midtøstens eneste demokrati.

De som har sett på videoklippet i linken over, kan jo etterpå hygge seg med følgende sitat fra Hillary:

Nazareth og Saffuriya

I Nazareth bodde vi på Hotel Galilee, sentralt beliggende og helt greit på alle måter. Selv fikk jeg et nokså stort rom med tre senger. Det var deilig etter de karrige forholdene hos de tyske nonnene i Haifa. Nazareth er en utypisk israelsk by, med en befolkning med 69 prosent muslimer og 31 prosent kristne. Jødene bor i «øvre» Nazareth eller Nazareth Illit, etablert tidlig på 50-tallet. Den er organisert som egen kommune og bygget på høyde slik at de ser på palestinerne i gamle Nazareth.

Saken fortsetter under bildet.

Palestinerne i 48-området har ikke glemt Nakba, her fra et veggmaleri i Nazareth. Foto:Trine Lynggard

Meningen var nok at denne jødiske bydelen etter hvert nærmest skulle omslutte og helst overta hele byen. Men slik har det ikke gått. Det har ikke vært så lett å få jøder til å bosette seg der, og nå er flere hus overtatt av palestinere. I et intervju jeg kom over med borgermesteren i Nazareth Illit fra 2013, er han svært bekymret over utviklingen og forsikrer at det kommer ikke på tale med verken moskeer eller kirker i hans jødiske bydel. Heller ikke er han villig til å godta juletrær, sier han mens han skuer ut over byen der Jesus skal ha levd sitt liv.

Vi hadde en hel dag i Nazareth sammen med forfatter og journalist Jonathan Cook. Han er en entusiastisk og kunnskapsrik formidler, han er utholdende og har veldig mye han ønsker å fortelle om. Jeg tror mange av oss falt litt av lenge før Jonathan selv ble sliten, og det var synd for han hadde mye å by på. Egentlig burde hans presentasjon vært fordelt på to dager. Her er  lenke til hjemmesiden hans.

Saken fortsetter under bildet. 

Den britiske journalisten og Israel-kjenneren Johnatan Cook var en av guidene under turen. Foto: Trine Lynggard

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var besøket i Saffuriya, som fram til 1948 var en palestinsk landsby, med en lang historie. Arkeologiske utgravinger viser at her har folk bodd siden tidlig jernalder, omtrent 1000 år før vår tidsregning. Så var byen viktig for korsfarerne, og etter det var den muslimsk fram til sionistene kom. I juli 1948 ble byen først bombet av israelske fly og deretter angrepet av landbaserte styrker. Folk måtte flykte, mange til Shatila og Sabra i Libanon. Noen dro bare til Nazareth. Saffuriya er visstnok ikke nevnt i bibelen, det er ikke noen gammeltestamentlige spor her, men likevel mente altså sionistene at dette hadde de en hellig rett til å forsyne seg av. Her forteller Jonathan hva som skjedde. 

De gamle olivenlundene og alle granatepletrærne ble hugget, for israelerne hadde bestemt at her skulle de drive med melkeproduksjon. I området der selve landsbyen hadde ligget, ble husene jevnet med jorden. Det ble gjerdet inn, og det ble plantet nåletrær som etter hvert effektivt skjulte alle spor.

Slik ser det ut nå der byen lå tidligere:

 

De israelske kuene finnes der fremdeles, de støtte vi på. Dessuten er det et katolsk barnehjem der, med godt inngjerdede barn som hang over porten og var nysgjerrige på oss fremmedfolk som kom forbi. Det er også ruiner etter en bortgjemt kirke tilegnet Santa Anna, som altså var mormoren til Jesus. Siden jeg har vært opptatt av hvordan moren til Jomfru Maria reagerte da den 15 -16 årige datteren kom og fortalte at hun var gravid, var det stas å få besøke den. Det kan jo ikke ha vært så greit for Anna da jenta fortalte at dette skyldtes et besøk av den hellige ånd?

Pussig nok er det vanskelig å finne informasjon om disse kirkeruinene. Det finnes en Santa Anna-kirke i Jerusalem, men det jo mye mer grunn til å tro at bestemor Anna faktisk har vært i Saffuriya, like utenfor Nazareth. Jonathan Cook mente hemmeligholdelsen måtte sees i lys av at den israelske bosettingen plassert på restene av historiske Saffuriya, ikke ønsket noe renn av turister der.

Her er et bilde av historiske Saffuriya:

Jordandalen og Jerico

Fra Nazareth kjørte vi inn på Vestbredden og gjennom Jordandalen mot Jerico. Dalen er bred, flat og fruktbar. For meg som opprinnelig kommer fra ei karrig fjellbygd der det er både bratt og steinete, opplevde jeg dalen som flatbygd de lux. Dalen har rike vann- og naturressurser, og klimaet gjør det mulig å drive jordbruk året rundt. Her har palestinske bønder levd av jorda i hundrevis av år. Nå er det meste av området militær sone der de ikke har adgang. Vannet fra brønnene deres går i rør til de jødiske bosettingene i området.

Klikk her for å lese mer om Israels kontroll over Jordandalen.

Da Jordandalen ble okkupert i 1967, måtte 310 000 palestinere flykte. Omtrent 10 000 ble igjen, men de har det ikke så greit, klemt inne mellom lukkede militære områder og kontrollposter med tungt bevæpnede soldater. Vi kjørte forbi flere beduinleire, og kontrasten til de fine husene i bosettingene ikke langt unna, var mildt sagt grotesk. Vannet som får det til å gro og blomstre her, er hentet fra palestinske kilder. Palestinerne på Vestbredden har tilgang til bare 17 prosent av sitt eget vann.

Så kom vi til Jerico, som er en av verdens aller eldste byer. Arkeologiske utgravninger tyder på at det har bodd folk der for 11 000 år siden. Her hadde jeg vært før. Denne gangen ble det bare et kort besøk. Akkurat mens vi var der, var byen preget av at de ventet besøk av Russlands statsminister Dmitry Medvedev og palestinernes Mahmoud Abbas. Anledningen var visstnok at Russland hadde gitt økonomisk støtte til et veiprosjekt, og nå skulle også Medvedev få en gate i Jerico oppkalt etter seg. Fra før av har Jerico en lekepark med navnet Laerdal Garden, et resultat et aktivt og levende samarbeid med vennskapsbyen Lærdal. Vi traff helt tilfeldig på en fyr som både hadde besøkt Lærdal og Oslo, og ikke minst reist med Flåmsbanen. Hans entusiasme for hva han hadde opplevd i Norge, var stor!

Fra Jerico dro vi videre til Øst-Jerusalem. Der kjentes det godt å være tilbake. På mange måter virket stemningen lettere enn for ett år siden. Det var mer folkeliv i gatene, og ikke minst flere barn. På ettermiddagen rakk vi å ta et glass i hagen på American Colony. Jeg husker hvor fasinert jeg var av stedets historie første gangen jeg var der. Siden da har jo Odd Karsten Tveit latt ‘colonien’ spille en viktig rolle i flere bøker, først Annas hus, og nå Salongen i Jerusalem. Jeg strever litt med bøkene hans, både disse og De skyldige. Detaljrikdommen blir så stor at jeg detter av. Men kanskje er det min tålmodighet og konsentrasjonsevne det er noe galt med.

Bildet nedenfor viser Damaskusporten inn til gamlebyen i Jerusalem, et av stedene der det var veldig godt å være tilbake.

Jerusalem og Silwan

Siste dagen i Jerusalem var vi på tur med Abu Hassan som guide. Han kjente jeg fra før, fra tidligere turer på de kanter. Han er svært engasjert, og jeg gledet meg til å treffe ham igjen. Samtidig synes jeg det er ugreit at i hans fortellinger er gjerne de snille bare snille, og de slemme bare slemme, for ikke å si onde. Men kanskje er det slik verden tar seg ut når man lever under okkupasjon. Det er lett å reagere følelsesmessig på budskapet hans. Jeg tror palestinernes sak hadde tjent mer på en appell til hodet også, og ikke bare til hjertet. Men jeg vet at det er andre som tenker annerledes.

Sammen med Abu Hassan besøkte vi Silwan, en palestinsk bydel like utenfor bymuren. Siden israelske myndigheter hevder at her lå Davids by, og en hage der David skrev salmer som i dag er i salmenes bok i bibelen, opplever de det som et hellig sted som de har rett til og krav på. De ca 2 000 årene med palestinsk historie som har foregått i mellomtiden blir uinteressant. Hus i Silwan blir stadig enten rasert av myndighetene, eller de blir annektert og overtatt av settlere. En slik rasering som gjorde familier hjemløse hadde skjedd dagen før vi kom, og en ny skjedde bare et par dager etter at vi kom hjem. «Ved hjelp av bibel og bulldoser skal vi gjenskape Davids by», sier en israeler i et intervju jeg kom over.

Han vi traff i Silwan var for øvrig veldig tydelig på at det palestinerne virkelig trenger, er politisk støtte og ikke humanitær bistand. Det siste inviterer til korrupsjon og er med på å opprettholde den vanskelige situasjonen. Jeg tenker at det må være et synspunkt som er særlig viktig å fremme i Norge. På den ene siden er vi stolte av å lede giverlandsgruppen for Palestina. På den andre er vi et av de siste landene som fremdeles ikke har anerkjent en palestinsk stat, noe nærmere 140 land har gjort, deriblant Sverige, Storbritannia, Irland, Portugal, Spania og Frankrike.

Dette er Silwan:

Kontrasten var påfallende da Abu Hassan etterpå tok oss gjennom et israelsk settlement, eller koloni, som han kaller det. Der var det fine hus og nyklippede plener. Ingen søppel fløt noe sted. Her var alt på stell. Det mest påfallende var fraværet av folk. Alt virket stille og dødt. Men kanskje var det fordi det var lørdag og sabbat.

Muren på Vestbredden er ulovlig ifølge Folkeretten. Foto: Gary Field

Vi var også ved muren, og så hvordan den går tvers gjennom palestinske landsbyer og jordbruksland. Det oppleves som nokså merkelig at muren kan begrunnes med sikkerhetshensyn, der den bukter seg som en slange gjennom palestinsk land og skaper store praktiske problemer for dem som bor i nærheten. Noen har mistet tilgang til olivenlundene sine. Skolebarn som bodde fem minutter fra skolen har fått en times skolevei fordi de må gå rundt.

Oppe ved The Cliff Hotel, hadde de fått muren tett innpå seg. Det som hadde vært et fint hotell oppe på høyden med utsikt over Øst-Jerusalem, var nå bare en ruin med knuste vinduer og overgrodd hage, omgitt av piggtråd. Opprinnelig var det store huset hjemmet til familien Ayyad. For omtrent 50 år siden gjorde de det om til hotell. I 2003 ble bygningen annektert av israelske myndighet og tatt i bruk som militærbase. Så kom muren. Den skiller nå hjemmet til familien fra de sørgelige restene av det hotellet de bygget opp og levde av, knappe 200 meter unna. Visstnok er det planer om å bygge et nytt, israelsk settlement her.

På runden vår kjørte vi gjennom Qalandia. Det var uproblematisk for oss. For palestinerne er det en arena for ydmykelse og plaging. Uforutsigbarheten fører til at arbeidere kommer for seint på jobb, skolebarn og studenter ikke rekker eksamen, og kanskje aller verst, fødende ikke rekker fram til sykehuset i tide. Bare et par uke før vi var der, var det igjen en kvinne som hadde født utenfor Qalandia.

Det finnes flere youtube-klipp som viser det som skjer på Qalandia. Det jeg personlig har mest sansen for, forteller om en gruppe godt voksne jødisk-israelske kvinner som har satt seg fore å dokumentere det som skjer der.

Dagen med Abu Hassan var den siste på Israelturen. Den ble avsluttet med en felles middag på hans restaurant om kvelden. Søndagen rakk vi så vidt en liten handletur før avreise til Ben Gurion flyplassen og hjemreisen. Blant annet var vi innom yndlingsbokhandelen, se dette bildet:

The Educational Bookshop, Jerusalem.

«The Educational Bookshop» har også utmerket kaffe.

Her slutter min beretning. Skrivingen har hjulpet meg til å sortere det jeg har opplevd, selv om det som alltid er slik at mange ting er blitt utelatt. Takk til de som har lest beretningen.

Bergljot Baklien bbaklien@yahoo.no

Publisert: 20. desember 2016