Døden i Sabra og Shatila: 37 år etter

I disse dager er det 37 år siden massakrene i Sabra og Shatila. Ugjerningene ble utført av libanesiske, kristne falangister, med solid ryggdekning fra israelske militærstyrker, som la en jernring rundt leirene og skjøt opp lysgranater som ga bødlene arbeidslys.

Av Sissel Henriksen, først publisert i Klassekampen 15. september 2012.

– Det verste ved å komme inn i leirene var ikke å se alle de døde, men å se hva barn, kvinner og menn hadde blitt utsatt for før de døde, sier Liv Thommesen.

De er samstemte om det, de norske øyenvitnene Klassekampen har snakket med om massakrene for 30 år siden.

Massedrapene skrev navnene Sabra og Shatila inn med blodig skrift i den palestinske historien, sammen med navn som Deir Yassin og Tel al-Zaatar.

Ugjerningene ble utført av libanesiske, kristne falangister, med solid ryggdekning fra israelske militærstyrker, som la en jernring rundt leirene og skjøt opp lysgranater som ga bødlene arbeidslys.

Anslag over antall drepte varierer fra 800 til 2500– 3500.

MASSAKRE: Bak en jernring av israelske styrker slaktet libanesiske falangister palestinske flyktninger 16.–18. september 1982. Anslag på antall drepte varierer mellom 800 og 2500.

Øyenvitner

Lege Per Mæhlumshagen fra Tromsø og sykepleier Liv Thommesen fra Trondheim var de første norske helsearbeiderne som slapp inn i leirene Sabra og Shatila etter de blodige døgnene 16.–18. september 1982.

Vi så torturerte familier, maltrakterte lik, skalperte lik, drepte barn. Bulldosere som begravde likhauger. Jeg tror at de som begikk disse ugjerningene må har rusa seg kraftig, sier Mæhlumshagen i dag.

– Jeg har vært andre steder, som Eritrea, og har sett mye jævlig. Men dette er det verste jeg har sett. Kynisk planlagt, gjennomtenkt og villet. Jeg fatter ikke at folk kan gjøre sånt.

«Gikk rundt i Shatila. Ubeskrivelig! Liklukt. Kastet opp. Gråt.», skrev Thommesen i dagboka si.

– Den søndagen i Shatila tok fra meg en del illusjoner om hva mennesker kan gjøre mot hverandre, sier hun.

– Det som skjedde har skapt en uro i meg i forhold til situasjoner der politikere legger forholdene til rette for overgrep mot sivilbefolkningen.

Helsearbeidere

Et par titalls norske helsearbeidere var i arbeid i Beirut. Sammen med palestinske og andre utenlandske kolleger jobbet de beinhardt på de palestinske sykehusene Gaza og Akka, mens falangister meiet ned folk for fote få meter unna.

«I nesten 48 timer sto jeg på for å redde livene til de som ble brakt til sykehuset», skriver den amerikanske sykepleieren Ellen Siegel, som jobbet sammen med de norske på Gaza-sykehuset, i et åpent brev til israelske soldater som var i leirene i 1982.

«Jeg så på fra sykehusets toppetasje mens lysgranater ble skutt opp i luften. Flammene lyste opp leiren; lyden av automatgevær fulgte hver oppskyting.»

– Ellen Siegel, amerikansk sykepleier på jobb i Beirut september 1982

«Mange hadde alvorlige sår etter å ha blitt skutt på kloss hold. Jeg hjalp hundrevis av vettskremte flyktninger som søkte ly ved sykehuset. Jeg forsøkte å forstå hva kvinnene mente med å dra en hånd på tvers over halsen. Jeg så på fra sykehusets toppetasje mens lysgranater ble skutt opp i luften. Flammene lyste opp leiren; lyden av automatgevær fulgte hver oppskyting.»

Siegel har reist til Beirut hvert år i september, for å delta i minnemarkeringer.

«Det palestinske folket har blitt utsatt for mange grusomheter, men denne hendelsen skiller seg ut. Israels hær visste hva som skulle skje, og hva som skjedde, USA hadde garantert for sikkerheten til folkene i leirene etter at PLO forlot Libanon. Og den absolutte brutaliteten ved denne hendelsen savner sidestykke», skriver Siegel i en e-post.

Under Israels skjold

– Det er vanskelig å si sikkert hvor mange som ble drept. Mange ble kjørt vekk og forsvant, og mange ble bulldoset ned i massegraver, sier journalist Odd Karsten Tveit.

– En av falangistene som deltok, sa: «Du vil finne det ut hvis de noen gang bygger en undergrunnsbane under Beirut».

NRKs korrespondent var en av de første journalistene som slapp inn i leirene, og gjorde sterkt inntrykk på norske tv-seere med sine reportasjer.

Tveit har også skrevet om massakrene i bøkene «Nederlag» (1985) og «Krig og Diplomati» (2005).

– Jobben var ikke bare å rapportere om det vi så i leirene, som var ille nok, sier Tveit.

– Det var også en stor journalistisk jobb å nøste opp etterpå hva som faktisk hadde skjedd, og i hvor stor grad Israel hadde vært involvert.

«For meg som journalist og forfatter er nok det jeg har dokumentert om Sabra og Shatila likevel det viktigste jeg har gjort for å avsløre Israels løgner.»

                                                – Odd Karsten Tveit, journalist og forfatter

I et opptak han fikk kopiere fra en dansk journalist så han gråtende barn og kvinner bli kjørt vekk på en lastebil. Seinere fant han igjen en av kvinnene.

– Hun bodde i Sabra og het Zara Nahar. Hun overlevde, men både ektemannen og guttebarna i familien ble drept. De var tatt til side før det danske filmteamet dukket opp, og ble skutt foran øynene på Zara.

Kahane-rapporten

Ansvaret gikk helt til toppen i Israel, viste det seg. Menige israelske soldater som hadde forsøkt å slå alarm mens massakrene pågikk, var blitt avvist av sine offiserer.

300.000–400.000 israelere demonstrerte i gatene, den største demonstrasjonen til da i Israel. Den offentlige publisiteten ble så stor at Israel ble tvunget til å sette ned en granskingskommisjon, Kahane-kommisjonen, som fant forsvarsminister Ariel Sharon personlig ansvarlig.

Sharon måtte trekke seg, og også leder av hæren, Raphael Eytan, mistet for en tid sin posisjon.

Begge kom raskt tilbake i maktposisjoner. Eytan ble valgt inn i nasjonalforsamlingen Knesset. Sharon kom tilbake i regjering fra 1984, og hadde flere ministerposter fram til han ble statsminister i Israel i 2001. Han ble rammet av slag i 2006.

– Det fryktelige er at ingen er blitt straffet, sier Tveit i dag.

– For Israel fikk det ingen konsekvenser, bortsett fra litt tapt omdømme. Det er også siste gang i historien at det har vært så store protester inne i Israel at det har presset regjeringen til et slags oppgjør, men det ble jo bare halvbakt brød. Israel har for mektige venner. For meg som journalist og forfatter er nok det jeg har dokumentert om Sabra og Shatila likevel det viktigste jeg har gjort for å avsløre Israels løgner. Så ja, Sabra og Shatila er et brannsår i palestinsk historie, og de fikk støtte og sympati, men det endret ingenting. Palestinerne har det fortsatt like ille.

sissel.henriksen@klassekampen.no

FAKTA
Sabra og Shatila:

* Sommeren 1982 invaderte Israel Libanon.
* Målet var å tilintetgjøre PLO, som sto sterkt i landet. Det lyktes ikke, men etter 74 dagers krig med 20.000 drepte palestinere og libanesere evakuerte PLO sine styrker fra Beirut i august 1982.
* USA garanterte for sikkerheten til de sivile palestinerne.
* Etter at PLO-soldatene dro, okkuperte Israel Vest-Beirut.
* Fra ettermiddagen 16. september til morgenen 18. september utførte libanesisk, kristen falangistmilits massakrer på palestinere i leirene Sabra og Shatila.
* Anslag på antall drepte varierer fra 800 til 2500–3500.

Publisert: 16. september 2016