Bli solidaritetsarbeider i Libanon!

Tekst: Ingrid Bjørndal Farestvedt, solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i Rashedieh, Libanon. Innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen. 

Palestinakomiteen søker nå nye solidaritetsarbeidere til Libanon. Er dette noe for deg? Klikk HER for å lese mer!

På landsbygden sør i Libanon, ved en idyllisk Middelhavsstrand nesten på grensen mot Israel, ligger Rashedieh. Det er en av tolv palestinske flyktningleirer i landet, og hjemmet til 30 000 palestinere. Her skal jeg bo i høst.

Ved første øyekast kan et liv her virke godt og fredelig. Folk virker glade, de klemmer hverandre i gaten, jeg har sjeldent sett bredere smil. Barn fryder seg i bølgene mens solen, stor og rød, synker i havet kveld etter kveld.

Saken fortsetter under bildet.

Hvor enn jeg går blir jeg invitert inn i fremmede menneskers hjem: For å møte barn som foreldre stolt viser frem, for å røyke vannpipe, for å smake deilig palestinsk mat, for å fortelle om Norge og hvor kaldt det egentlig blir der om vinteren. Koranvers, familiebilder og palestinaflagg pryder veggene. Rashedieh går for å være den mest velfungerende flyktningleiren i Libanon. Livet går sin gang, de fleste er født her, det er her de lever. Her finnes en liten del av Palestina.

Virkeligheten blir brått en helt annen når man på vei inn i leiren blir stoppet av tungt bevæpnede soldater fra den libanesiske hæren. Når man får øye på piggtrådgjerdene, eller ser inn i de smale smugene med falleferdige små murhus. Når man snubler i kloakkrennen midt i gaten. Når man plutselig hører skudd i mørket («don’t worry, someone’s frustrated and shooting into the sea»), når man møter de trette blikkene til de eldste på gatehjørnene. Når man følger strandlinjen med øyet og skimter palestinsk land, kun en halvtimes kjøretur unna. Det er så nært. Og så langt unna.

Jeg ser slitne FN-logoer over nedstøvede dører. Arafat-plakater og graffiti i rødt, grønt og svart. Søppel over alt, utsultede kattunger. Jeg hører om sønner som er blitt skutt, og ektemenn som har fått beina sprengt bort. Om diskrimineringen man opplever som palestinsk flyktning i møte med libanesiske myndigheter. Om ungdom som heller vil leve i Europa som ulovlige migranter, enn her i Rashedieh.

Som palestinsk flyktning i Libanon er man statsløs. Rammene i livet er bestemt av andre, av restriksjoner og stormaktspolitikk. Nå bor det mest andre- og tredjegenerasjons flyktninger her. Da deres forfedre kom hit, var det ikke meningen at familiene deres fremdeles skulle bo her over et halvt århundre senere, i evig unntakstilstand.

I dag vokser den fjerde generasjonen opp i Rashedieh, de lekeslåss i sanden og løper barbent i de trange gatene. Stolt synger de palestinske sanger i kor. De smiler med hele seg og hyler av latter når jeg prøver å hilse på arabisk. Vil situasjonen endre seg for dem?

Fra Palestina tok forfedrene med seg gjestfriheten, krydderet, bilder av Jerusalem. Stoltheten og styrken, lengselen og håpet. Og det lever i Rashedieh hver dag, til solen synker i havet, stor og rød, kveld etter kveld.

Palestinakomiteen søker nå nye solidaritetsarbeidere til Libanon. Er dette noe for deg? Klikk HER for å lese mer!

Publisert: 16. oktober 2019