Hebron – Et hardt møte med Palestinas virkelighet

Dette er fortellingen om Hebron, en av de blodigste og mest konfliktfylte byene i Palestinas historie.

Skrevet 15.juli av Anne Tvedten, en av deltakerne på legestudent-prosjektet NorPal-SAWA. Les flere innlegg på hennes blogg her, og prosjektets nettsider her.

Jeg er litt uenig med den israelske soldaten, det likte han ikke så godt

Vi dro til Hebron og fikk kjenne okkupasjonen på huden. Jeg har prøvd å gjengi litt av hvordan det var å være der. For at du skal bedre forstå situasjonen, føler jeg det er på sin plass med litt historie innledningsvis.

Hebron er Vestbreddens største by, den ligger i den sørlige delen, og er en by med mye blodig historie. Hebron har historisk sett vært en av de stedene hvor jøder og muslimer har bodd sammen i samme by. Fra 1920-tallet, med sionismen i oppmarsj, ble forholdet mellom jøder og arabere dramatisk endret. Blodutgytelsene startet med The Massacre of 1929:
Rykter spredde seg i Hebron om et jødisk opprør i Jerusalem og at jøder skulle gå til angrep på og ta kontrollen over Temple Mount, som er et av de mest hellige, og det mest konfliktfylte, stedet i Jerusalem, både for jøder, kristne og muslimer. I følge jødisk Talmud er Temple Mount stedet for verdens opprinnelse, og stedet hvor Gud skapte Adam.  For muslimene er Temple Mount det tredje helligste sted i deres religion; Muhammed hadde her sin berømte himmeltur (Esra) fra Mekka til Jerusalem og landet på Temple Mount, hvor han så dro opp til himmelen.

Muslimene har sin Dome of Rock (den helligste moskeen) liggende på Temple Mount (israelerne har i dag militær kontroll over stedet og driver i disse dager og graver under Dome of Rock, som nemlig ligger oppå The Holy Temple, en helligdom for jødene, med den konsekvens at Dome of Rock er i fare for å falle helt sammen. Palestinerne her er helt i furore over dette. Mer om denne saken kommer når jeg drar til Jerusalem til helga).

Anyways, i 1929 altså, gikk det et rykte om et jødisk opprør for å ta over Temple Mount. Dette ryktet gjorde at araberne i Hebron i sin tur manet til opprør mot jødene i byen, og det hele kulminerte i en massakre hvor muslimer fra Hebron og byene rundt samlet seg i sentrum av byen og angrep jødene. 67 jøder ble drept og nesten hundre skadet i et tragisk opprør. Etter dette flyktet de fleste av de nesten 400 jødene som bodde i Hebron til Jerusalem og andre steder, og innen 1936 var det ingen flere jøder igjen i Hebron. Den fine historien med jødisk og arabisk sameksistens var brutt.

Jøden Rabbi Moshi Levinger og hans amerikansk-jødiske kone begynte sin ulovlige kolonisering av sentrum av Hebron etter at Israel okkuperte Vestbredden etter 1967-krigen. Denne bosettingen var forbudt i følge israelsk lov, og er en av de mange ulovlige bosettingene i Palestina. Det som skiller den fra de andre er at bosettingen er i SELVE bykjernen, på tross av at det på samme tid ble opprettet en annen og større bosetting rett utenfor Hebron, som var ment å trekke jøder til seg. Stadig flere ulovlige settlers flyttet til Hebron.

Goldstein-massakren i 1994

Goldstein var en USA-født jødisk lege som flyttet til Israel (og ble dermed israeler) og joinet IDF (Israeli Defence Force).  I Ramadan, den muslimske høytiden, angrep israelere, med Goldstein i spissen, Ibrahims Mosque midt under fredagsbønnen. De brøt seg inn med maskingevær, stengte utgangen og begynte å skyte vilt for seg. Du kan jo bare se for deg; en moské er bare en stor hall, men kanskje et par søyler her og der. Ingen møbler, bare hundrevis av barføtte muslimer på kne i bønn. Ingen steder å gjemme seg, ingen steder å rømme. 29 muslimer ble drept og over hundre såret. Goldstein hadde fått sin hevn. Han har sin egen memorial tribute i Hebron.

Etter dette ble Hebron offisielt delt slik at de ulovlige settlersene og arabere kunne ”leve” sammen. Byen ble delt inn i områder, litt på samme måte som resten av Palestina,  hvor palestinere skulle ha selvstyre og kontroll over H1-områder og israelsk militære over H2-områder. Det som skiller Hebron fra andre palestinske byer er som jeg sa at settlementsene er I selve byen. Det var helt sprøtt å se; i gamlebyen for eksempel, bor palestinere i første etasje av husene mens resten av etasjene tilhører settlersene. Palestinerne har måtte dekke de lave gatene i gamlebyen med gitter i nivå med første etasjene, fordi jødene som bor i etasjene over  kaster steiner og søppel ned på dem. Jøder som bor i Hebron er ultraortodokse ekstremist-jøder,og de er viden kjent for sin trakassering og vold mot palestinere i byen. Det er ikke uten grunn at Hebron blir kalt en Apartheid City. I gamlebyen bor det ca 40 000 palestinere, og 500 jødiske settlers. Settlersene blir voktet og passet på av 2000 israelske soldater. Dvs at hver israelske jøde som bor i byen har 4 IDF-soldater til å vokte seg. Palestinere i Hebron blir daglig utsatt for trakassering, vold, steinkasting m.m. av de israelske settlerne. TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron) er et organ som ble opprettet etter Goldstein-massakren for å dokumentere og opplyse resten av verden om overgrepene den palestinske befolkningen i Hebron blir utsatt for daglig av israelske settlere. Hvorfor flytter de ikke bare, spør du kanskje. I mitt hode sammenligner jeg situasjonen i Palestina i stor grad med hvordan det måtte være å leve i Norge når vi var okkupert av tyskerne under andre verdenskrig. Vår motstand var sterkt. Vår nasjonalfølelse ble vekket til live, Norge var VÅRT land, vi ville ikke gi opp, ikke overgi oss. Ikke miste landet vårt. Vi nektet å gi etter, og vi holdt ut. Det samme gjør palestinerne i Palestina i dag. Innbyggerne i Hebron vil ikke gi opp byen sin til «tyskerne». De vil ikke gi etter for den ulovlige okkupasjonen.

Jeg tror ikke den israelske okkupasjonen gikk inn på meg i like sterk grad noe annet sted vi har vært. Den militære tilstedeværelsen var til å ta og føle på når vi var i Hebron. De ulovlige settlementsene ligger klint opp i de palestinske husene. Det er egne gater som kun er tilgjengelige for israelere, og som er avstengt for palestinere. Overalt er det murer med elektriske piggtrådgjerder og israelske soldater som spaserer rundt på hustakene med sine M16 dinglende over skuldrene.

Noen av de palestinske gatene er totalt omringet av israelsk bebyggelse, noe som gjør dem avstengt for palestinere som ikke bor i selve gata. En av disse gatene lå rett utenfor Ibrahims moské, og de palestinske butikkene som lå i den gaten, kunne kun bli handlet i av turister, ikke av andre palestinere, for de får ikke lov av israelsk militære å krysse gaten. Ibrahims moské er delt i to; en jødisk del med synagoge og en msulimsk del med moské. Vi måtte gjennom TRE sikkerhetskontroller, med metalldetektorer og sjekking av håndbagasjen, før vi kunne gå inn i den muslimske delen av moskeen. Akkurat som om vi var på en flyplass. Men vi var bare på vei inn i en moské. Våre palestinske venner syntes det var feil at de skulle bli kontrollert av israelsk militære for å få lov til å gå inn i sin egen hellige moské, men akkurat i denne situasjonen kan jeg skjønne det litt. Jeg tenker at det er jo for muslimenes egen trygghet også; ingen vil vel ha en repetisjon av Goldstein-massakren.

Etter at vi hadde vært i Ibrahims moské vandret vi rundt i gatene  med våre palestinske venner. Plutselig stoppet mange av dem opp og sa, nå kan ikke vi gå lenger. Og med «vi» mente de dem selv, ikke oss. Vi hadde kommet til et skille mellom H1 og H2-områdene. Det var av en eller annen grunn ikke et tydelig skille som man la veldig godt merke til. Man kunne gå og snakke sammen uten å få med seg det lille israelske vaktskuret som stod på fortauet og de to israelske soldatene som stod og holdt vakt. For det var så mange soldater rundt omkring i byen, så mange gjerder, murer og avstegninger. Wade, en av våre palestinske venner, født og oppvokst i USA, men av palestinsk opprinnelse, hadde vært så opptatt i samtale at han ikke hadde skjønt at han hadde krysset grensa. Nå snakker han med den breieste amerikanske aksenten også da, så israelerne trodde nok bare han var amerikaner. Amerikansk pass har han også, så han ville ikke møtt på noen problemer. Og bra var det, for guiden vår (6.års medisinstudent fra Hebron), sa at straffen for å gå inn i H2-område dersom du var palestiner kunne i verste fall være å bli skutt på stedet.

Noe annet var det med Motasm, som var inne i en dyp samtale med Mia, sannsynligvis om American Pie, hans favorittfilmer. Han fikk heller ikke med seg at vi nå gikk over en ulovlig grense. De to israelske soldatene ropte til Motasm og Mia, «Hvor er dere fra?» «Oh, yeah, we’re from Norway», svarer Mia. «And you, where are YOU from?», spør de, og peker direkte på Motasm. Han ser ikke det spøtt ut som en nordmann, og han snakker engelsk med relativt tydelig arabisk aksent. «From Norway», sier han. Det var jo ikke helt sant akkurat. Men Motasm er en spøkefugl, en moroklump, og alltid den i gruppa som får oss til å le. Men kort tid etter gikk det opp for han hva han hadde gjort. For israelske soldater er ikke til å spøke med. Du BØR ikke være palestiner og befinne deg inne på et strengt-forbudt-for-palestinere-område som er patruljert av israelske soldater. Når det kom en settler-familie vandrende i vår retning med en israelsk soldat ved sin side (settlere går aldri noen sted uten et følge av soldater), var ikke Motasm særlig høy i hatten der han stod. Hva hvis de kom bort til oss og begynte å spørre? Vi prøvde å raskt lære ham noen norske gloser, og at hvis han ble spurt skulle han bare si at passet hans var stjålet. Til og med jeg hadde litteranne raksere puls enn vanlig akkurat da. Og man måtte bare gå rolig rundt og late som ingenting. Motasm, som alltid skravler og ler, var litt stillere enn vanlig. Vi prøvde å komme oss ut av området som fort som mulig og samtidig virke helt casual. Vi var alle litt letta når vi var trygt ute igjen.

Det er så mye mye mer jeg kunne sagt om Hebron enn hva jeg har skrevet her. Som om at 77 % av palestinerne i Gamlebyen i Hebron bor under fattigdomsgrensen (kilde: TIPH.org). Kunne forklart mer hva TIPH er og hva de gjør i Hebron. Og peke på det faktum at TIPH var ment å være en midlertidig internasjonal sikkerhetsobservatør etter urolighetene i 1997, men de fortsatt er der, nå 15 år etter, og det er like mye bruk for dem nå som da. Ikke veldig midlertidig akkurat. Men det for holde om Hebron for denne gang, runder det av med Hebron i bilder:

Du går i ei gate i Hebron, sola skinner, du er med gode venner, og så plutselig møter du på denne muren midt i gata du går i, en mur som stenger palestinerne ute fra de israelske områdene.

Du går i Gamlebyen i Hebron. Du har tenkt deg til moskeen. Du kommer deg ikke fra den ene sida av byen til moskeen på andre sida av byen den andre uten å gå gjennom denne sikkerhetskontrollen, kontrollert av IDF.

Du kommer ut av ei moské i Hebron, du har slappet av der inne i den svale, stille hallen, latt tankene fly. Idét du går ut møter du på disse tre karene. Hello, reality-check.

Du tenker å krysse gata i Hebron. Bare glem det.

Motasm og Mia rett etter at Motasm nettopp har gitt seg ut for å være norsk til en israelsk soldat, i det vi krysser inn i et område av byen hvor palestinere ikke har lov til å være. Jeg synes Motasm er den tøffeste palestineren jeg har møtt. Når du leser det her virker det kanskje ikke som noen big deal, easy peasy liksom. Men å juge til en israelsk soldat i en by som er fullt kontrollert av israelsk militære og hvor palestinere daglig blir trakassert og utsatt for vold, og trosse okkupasjonen og å gå inn og claime sitt eget land, dét er utrolig kult gjort. Wade var ikke en gang klar over hva han dreiv med, men Motasm gjorde det med vitende vilje. Kudos.

Vi gikk inn, mens våre palestinske venner (unntatt Wade og Motasm) måtte bli stående igjen på utsiden.

Playing it cool inside israeli area

TIPH - Temporarily International Presence in the city of Hebron

Finn én feil.

Du blir kontrollert når du går inn, og kontrollert når du går ut

Det er ikke lett for våre palestinske venner å ikke få lov til å gå hvor de vil i sitt eget land. Hebrons bosettinger er ulovlige i følge israelsk lov , og er ikke en del av områdene Israel har fått lovlig tildelt.

Last ned som PDF