Livet i Rashediyeh

Sandra med palestinsk venn som heter Yousif

Mitt navn er Sandra Skillingsås, og jeg befinner meg for tiden i Libanon, som Palestinakomiteens utsendte solidaritetsarbeider, sammen med min venn Jonas. Vi kom  hit i midten av januar, og har allerede rukket å fått et bredt inntrykk av livet til palestinerne her. Jeg vil si som vi alltid sier om en palestiner spør oss om hva vi synes om Rashediyeh: «Mennskene er fantastiske, men situasjonen er forferdelig.»

Det er over ti forskjellige leirer i Libanon, spredt ut over landet, og alle har sine fordeler og ulemper. Det eneste de har til felles er at de ble bygget som en midlertidig løsning for 60 år siden, og ingen skulle ha bodd her nå. Iallfall ikke 4. generasjon etter de første flyktningene. Vi har prøvd å besøke så mange leirer som mulig, og har hittil vært i Rashediyeh og Al Bass i Tyr, og Mar Elias, Burj El-Barajneh og Sabra/Shatila i Beirut.

Av disse er det Rashediyeh og Sabra/Shatila jeg vil trekke fram nå, for å beskrive palestinernes liv, -eller tilværelse-, i to forskjellige leirer. Boforholdene er ca like bra, det er stor forskjell innad i leirene, både på standarden på husene, forfallet av disse, og hvor mange som lever i hvert hus. Noen er så «heldige» å bo i de litt større husene FN en gang bygde, men etterhvert har man måttet bygget sine egne hus, huker og skur. Det er bestemt at siden en flyktningeleir kun skal være midlertidig kan man ikke bygge den ut, så etter seksti år med venting og fire nye generasjoner er det bare en ting å gjøre: bygge der det er plass imellom, og oppover.

Sabra/Shatila ligger i Beirut, og er to leirer som går over i hverandre. Noen mener det er kun hovedgaten i leiren som heter Sabra, andre mener dette er en egen leir. Dette er åstedet for noen av de mest kjente massakrene, og offerene ligger begravd i massegraver midt i leiren. Det var ikke tid eller mulighet for tradisjonelle begravelser, da det var for mange på for kort tid, så de ble begravet i det de døde i, uten velsignelser eller gravstein. Alt de har er en felles, navnløs minnestein, midt på en stor gressplen. Shatila er en av de «styggeste» campene, med gamle hus hvor du fortsatt finner kulehull og andre merker etter krig og uroligheter. Men hovedinngangen er en stor gate («Sabra»), som er fylt av selgerglade syrere og masse liv. Det er som å komme inn i en litt rasert ghetto midt i Beirut. Det er hardt for de som bor i leirer i Beirut, å se den mest fremmadkommende byen rett utenfor vinduet, men mennesker som får gjøre hva de vil, og har en mye mer liberal livsstil enn hva de i campene har, hvor den konservative muslimske troen går igjen i alt man har på seg og gjør, og sladderen løper raskere enn rottene.

Rashediyeh sett fra vinduet

Rashediyeh er av de palestinske flyktningene selv ranket som den andre beste leiren å bo i, da det er relativt godt om plassen, med åkre, strand og fotballbaner. Gatene er brede, så det er lyst og åpent, og bilene slipper til nesten overalt. Det er likevel noe som trekker kraftig ned; checkpointen i inngangen. Libanesisk millitære kontrollerer alt som går inn og ut, og bryr seg ikke med tid og sted når de bestemmer seg for å ta tilfeldige sjekk av både pass og bil. Dessuten er det kun en inngang, så når man kommer fra Tyr, nærmeste by, må man kjøre hele veien rundt leiren først. Soldatene er heller ikke oppdratt i å være høflige, og dette er ikke et krav til de, på linje med engelskkunnskaper eller vanlig folkeskikk. Det er ydmykende og nedsettende for palestinerne å bli behandlet som kriminelle hver gang de kommer hjem fra jobb eller en tur i byen. I tillegg er Rashediyeh den leiren som er nærmest Palestina. De ser ikke ut på frie libanesere når de ser ut av vindene, men går de opp på nærmeste tak kan de se fjellene som skiller dem fra hjemlandet, og forteller gjerne hvor mange kilometer det er i luftlinje til huset «deres», selv om de aldri har vært der, og kanskje aldri får sett det.

Last ned som PDF