Women in Hebron

Emelie Matkala Nylander og Stephan Lyngved blogger fra Vestbredden. Les mer fra bloggen deres her:
http://brevfravestbredden.wordpress.com/

Women in Hebron

 

This shop? It’s my life..

Det henger hønsenetting over gatene. Bosetterne i etasjene over kaster søppelet sitt ned på palestinerne. Matrester, teposer og annet avfall blir hengende. Det fungerer ikke like godt mot dobøtter som også blir tømt ned i de trange gatene. Vi møter Laila Hassan i den lille butikken “Women in Hebron”. Hun har jobbet i foretaket i seks og et halvt år. Om noen timer kommer tåregassen til å sige inn igjennom disse gatene i Hebron, til den lille butikken hvor solen aldri slipper til.

I 2006 ble “Women in Hebron” dannet og har vokst siden. 8 forskjellige landsbyer med ca. 150 damer produserer en rekke varer før de blir solgt ut i butikken. De selger håndlagde smykker, lommebøker, putetrekk, kufiya (palestinaskjerf) og andre tradisjonelle plagg. Hvert år deler de overskuddet likt mellom seg etter at regninger og utgifter er dekket. Laila forteller hvordan få jenter får fullført utdannelsen sin og hvordan kulturen og familiene nekter dem arbeid. Kvinnene her skal være hjemme å passe barn. Derfor passer det bra at dette arbeidet kan gjøres hjemme. Det krever ikke noen annen utdannelse en den de allerede er vokst opp med. Disse teknikkene videreføres fra generasjon til generasjon. Laila har lært alt av sin bestemor. Men det er ikke bare praktisk. Det ligger tydelig et politisk budskap her. Kvinner skal kunne tjene sine egne penger og bestemme over sine egne liv.

”Women can do everything – Men can do something” står det på en av lommebøkene.

Women can do anything - Men can do something

Butikken selger forsåvidt bra. Den holdes i live av få tilreisende som våger seg inn i området. Turister eller venner av butikkens venner. De har en del internasjonale prosjekter med bla. Polen, England og Italia. Tre av damene skal reise til Polen nå forteller Laila. De skal fortelle om foretaket og kanskje få solgt litt. De sender også. Men det er ikke en solskinnshistorie. Fedre og ektemenn nekter kvinnene å jobbe for butikken. Okkupasjonen. Sammenstøtene mellom palestinske unggutter og soldater, skremmer potensielle kunder vekk.

En av damene som skulle reise til Polen har nå blitt nektet av sin far og være med. Hun har vært med siden starten og skulle representere butikken i dette prosjektet. De har til og med betalt for billetten, men nå har faren nektet henne å ha noe med butikken og gjøre. Selv har Laila hatt problemer med sin ektemann.

–For me I have a lot of problems with my husband since I been here. But now, khalas(”Stopp” på arabisk, red.anm). Sometimes I even ask him to open the shop if I have something at home. But in the beginning it was not easy.

Hun har seks barn sammen med mannen sin Abed.  Han jobbet som bygningsarbeider i Israel men knakk ryggen da han falt ned fra et stillas på arbeidsplassen. De mottar ingen trygd eller godtgjørelse selv om de har søkt. Hun får en gjennomsnittlig god lønn på 100 shekel (ca. 170 kr) dagen, for å drive butikken. Ved siden av jobben har hun også B&B i hjemmet sitt. Det som gir mening er og holde seg travel. Da blir ikke andres meninger så viktige.. Hun sier de stadig opplever at folk slenger kommentarer når de går forbi butikken, men at hun ikke bryr seg. Her føler hun at hun kan bidra med noe. –Jeg og mange andre palestinske kvinner er lei av å sitte hjemme, forteller hun. Hun vil ikke få veldedighet eller penger av mannen. Hun vil tjene sine egne. I tillegg til pengene og stoltheten, tenker hun mindre på sønnene sine når hun arbeider.

 –I keep myself busy. I need to work to not be sad. I try to forget my children. Or not to forget them, but when I think about them all the time, I get sad. So therefor I work.

Begge sønnene er fengslet. En altfor kjent skjebne i denne byen. Den ene sønnen har 3 og en halv måned igjen, mens den andre har sittet 5 måneder og vet fortsatt ikke hvor lenge han skal sone. Jeg spør hvordan de reagerte da hun begynte å jobbe her. Som med ektemannen var det utfordrende i starten. Allikevel er hun her hver dag og åpner. Hun forteller at hun aldri tar seg fri.

–My son, he doesn’t like.. still he don’t. He said “mama, you have to stay home”. But I don’t like to stay home. I told him I like it.  

Lattermildt gjengir hun episoden da de hentet den siste sønnen hennes, hvor hun skjelte ut en av soldatene.

–You are here 24 hours, but we are not able to be in 48 (Israel, reds.anm.). Now go home!

Hvor gamle er sønnene dine?

–Den yngste er 20, den andre er 23.

Hva heter de?

–Hakram og Mohammed.

Hun er ikke lattermild lenger.

På lørdager er det som regel travelt i butikken. Butikken ligger perfekt til for turistene som skal til gamlebyens turistmål, Ibrahims moskéen. Men i dag er det fredag og de eneste besøkende er barnebarna hennes, som maser seg til en is. I dag er dagen for sammenstøtene. De kaller det faktisk det. The clashes. Det er noe absurd med hvor rutine det har blitt. Hver fredag er det demonstrasjon. Etterfulgt av sammenstøt mellom palestinske gutter og israelske soldater. Sammenstøtene varer gjerne til langt utover kvelden.

Laila Hassan med sine to barnebarn

Med en hes og vennlig stemme forteller hun hvordan hun som liten drømte om å bli engelsklærer. Men hun lærte ikke engelsk på skolen. Den er selvlært i møtet med turister i butikken. Sånn sett er den imponerende. Faren hennes lot henne ikke fullføre skolen. Det var ikke noe behov for utdanning, siden hun uansett skulle gifte seg. En dag hun kom hjem fra skolen var hun blitt forlovet med en mann hun aldri hadde møtt. Hun gikk aldri tilbake til skolen.

–I came home from school and they already decide for family, I don’t know. I was 16, not strong like this. But it’s not my choice. My father choose my life..

Jeg spør om hun håper på noen bedring for kvinnene. Hun rister på hodet. Tvert imot, det blir verre. En palestinsk kvinne i Hebron har ikke mange rettigheter. Og i tillegg til den daglige trakasseringen fra okkupasjonen opplever mange det samme som Laila. Ingen kontroll over livet sitt. Ingen rett til å bestemme sin egen fremtid. Hun forteller om kvinner som blir drept i landsbyene for å ha sex utenfor ekteskap. Mennene som begår den samme forbrytelsen går fri. Hun forteller om en fattig landsby i nærheten, hvor tre kvinner jobbet i åkeren. En mor med sine to døtre på 20 og 16 år. Moren følte seg dårlig så døtrene hadde sendt henne hjem. Mens de fullførte arbeidet kom fetteren deres og drepte den eldste av jentene, fordi han ville ligge med henne. Lillesøsteren prøvde å stanse han men da banket han henne og fylte munnen hennes med kunstgjødsel. Kunstgjødsel etser i kontakt med hud. Jenta døde en ukes tid senere. Etter dette fulførte han samleie med den eldste. Fetteren sitter i fengsel og kan vente seg en straff på 7-8 år. Laila ser på klokken. Tåregassen kommer til å sive gjennom byen om noen timer, så hun tenker å stenge om ikke så lenge.

Hebron er en av de mest konservative og religiøse byene. I både Ramallah og Betlehem er det enklere for jenter  å velge om de for eksempel skal gå med hijab eller ikke. De fleste bruker det uansett. Laila mener det kommer innenifra. Hvis man ønsker noe fra gud, sier hun, må man være en bedre muslim. Mange tolker det da sånn at de må følge Koranen enda strengere for at gud skal hjelpe dem mot okkupasjonen. Til tross for at hun ikke er veldig religiøs tror hun Allah kan hjelpe dem vekk fra det vonde livet de nå lever. Det viktigste er likevel valgmuligheter. At kvinner skal velge. Og kunne velge. Ingen kan ta fra henne hijaben sier hun. Hun har selv valgt å gå med den. Og ingen kan ta fra henne butikken.

Can you describe how important this shop is for you?

–This shop? It’s my life.