Av Gullbrand Giacobbe-Helleberg, Palestinakomiteens Faglige Utvalg
Samarbeidet mellom Landsorganisasjonen i Norge og Histadrut, israelske LO, har en lang historie. De nære båndene mellom det norske og det israelske arbeiderpartiet er den historiske bærebjelken i dette samarbeidet. Slik LO i alle år har hatt sterke bånd til Ap, har Histadrut vært knyttet til det israelske arbeiderpartiet og stått last og brast med politikken de til enhver tid har ført.
Spesielt de første årene etter opprettelsen av staten Israel var dette kvartett–samarbeidet meget sterkt. Denne historien er også knytta til Aps ukritiske holdning til utviklinga av staten Israel, det israelske arbeiderpartiet og Histadrut. Et annet viktig moment er selvfølgelig Norges lojalitet til Israels viktigste økonomiske og militære støttespiller; USA. Mange av oss husker fortsatt hvordan den pro-israelske propagandaen blomstret i perioden da norske arbeiderpartipolitikere og representanter for fagbevegelsen reiste til Israel for å plante trær for fred samtidig som palestinere ble fordrevet.
Siden den gang har den israelske staten både utviklet og styrket sin sionistiske og militære karakter med påfølgende kriger, fordrivelse og okkupasjon. Det israelske arbeiderpartiet og den israelske fagbevegelsen, Histadrut, har vært aktiv deltaker i utviklingen av denne politikken. Det er iverksatt storstilt bygging av ulovlige kolonier, Mur og gjerder, samt hundrevis av militære checkpoints på den palestinske Vestbredden. FN-organisasjonen OCHA rapporterer om mer enn 500 permanente checkpoints eller veisperringer.
Fra klasse til nasjon
Da Histadrut ble opprettet i 1920 under navnet «The General Federation of Jewish Labor” var det klart hvilke politiske mål som skulle ligge til grunn. Organisasjonen hadde to klare strategier: De skulle erobre arbeidet fra palestinske arabere, og sikre et økonomisk fundament for en jødisk nasjon. Ben Gurion, sioniststatens frontfigur og statsminister, var Histadruts første generalsekretær. Han uttalte: «Jeg tviler på om vi ville hatt en stat uten Histadrut. Opprettelsen av en sionistisk bevegelse av arbeidstakere er den første forutsetning for oppfyllelsen av sionismen”.
Den viktigste drivende motsetninga i verden går mellom arbeid og kapital. Dette er anerkjent av en samla internasjonal arbeiderbevegelse. Den faglige kampen står mellom de som eier og de som selger arbeidskrafta si. Histadrut sin primære rolle var ikke forsvaret av medlemmenes lønn og arbeidsvilkår, men kolonisering av Palestina. Klassekamp ble omdefinert til kamp mot arabisk arbeidskraft.
Histadrut som apartheidunion
Histadrut har aldri tatt ansvar for palestinske arbeidere. I begynnelsen utelukka de arabiske arbeidere fra medlemskap og kasta det sentrale faglige prinsippet om arbeidersolidaritet på båten til fordel for nasjonal jødisk enerett. Velferd og rettigheter ble en eksklusiv rett for personer med jødisk religion. Etter hvert fikk palestinske israelere også organisere seg i Histadrut, men i egne klubber for arabiske arbeidere.
Denne segregeringa har de fortsatt med i moderne tid. Tusener av palestinere leter desperat etter en levevei for å forsørge seg selv og familien. Okkupasjon og avsperring av de palestinske områdene tvinger mange arbeidere inn i Israel på jakt etter arbeid, men å komme inn i Israel er ikke enkelt. Når 15 000 palestinere med innvilget arbeidstillatelse skal passere check-points står de ofte to til tre timer i kø hver morgen og kveld. I tillegg til en allerede lang arbeidsdag og reisetid blir fem-seks timer med trakassering på checkpoints rett og slett for mye. Flere prøver å jobbe uten tillatelse inne i Israel eller i de ulovlige koloniene. Her blir mange palestinere utnyttet av israelske arbeidsgivere i form av underbetaling og elendige arbeidsforhold. De som er organisert i palestinske fagforeninger og jobber i israelske kolonier på Vestbredden kan ikke føre egen sak for israelske myndigheter. Histadrut stiller ikke opp i slike tilfeller. Derimot bistår for eksempel den israelske fagforeningen WAC Ma’an palestinske arbeidere.
Det som er mindre kjent er at Histadrut helt siden 70-talllet har trukket én prosent i månedslønna til palestinske arbeidere, sjøl om dette ikke gir palestinerne rett til medlemskap og derved rettigheter i faglige spørsmål. Oslo-avtalen skapte et klima hvor det skulle være ”dialog mellom partene”. Histadrut inngikk en avtale med PGFTU (palestinsk LO) som blant annet gikk ut på at Histadrut skulle representere palestinske arbeidstakere i Israel og tilbakebetale pengene som ble trukket fra palestinske lønninger. Avtalene førte til uenighet og splid innad i Palestina og palestinsk fagbevegelse. Pengene er fortsatt ikke tilbakebetalt.
I solidaritet med palestinerne
Histadrut sin politikk overfor den palestinske arbeiderklassen samsvarer dårlig med grunnverdiene i internasjonale fagbevegelse. Støtte til både Histadrut og til palestinske arbeidstakere eller palestinsk faglig organisering blir to uforenlige størrelser. Internasjonal fagbevegelse har i det siste kommet sterkere på banen, og det er viktig at norsk fagbevegelses høyner innsatsen for å presse Israel til å avslutte okkupasjon og ekspansjon. Den palestinske BDS-bevegelsen (Boikott, deinvestment og sanksjoner) ber om støtte i kampen mot okkupasjonen. De ber folk, stater og organisasjoner om å boikotte israelske institusjoner, deinvestere i israelske selskap eller sanksjonerer støttespillere av okkupasjonen, for eksempel ved å bryte et samarbeid. I 2010 kom det uttalelser fra LO-avdelingene i fem norske byer; Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, i retning av frys eller bryt med Histadrut. Mange lokale klubber og fagforeninger har gått inn for det samme. Det er på høy tid at også Landsorganisasjonen i Norge i solidaritet med palestinerne, følger etter og bryter all forbindelse med Histadrut.
Publisert: 24. februar 2012