De palestinske flyktningene

Av Helga Hvidsten
Artikkelen er publisert i studieheftet «Fritt Palestina» utgitt av Palestinakomiteen i Norge 2010

Fra Prinsipprogrammet: «Palestinakomiteen i Noreg stør alle palestinske flyktningar sin rett til å vende attende i tråd med FN-resolusjon 194.»

Fra 1948 til 1949 ble 750 tusen palestinere fordrevet fra det området som ble dagens Israel. Staten Israel har siden hindret dem i å vende tilbake til sine hjemsted. Palestinakomiteen krever at de får vende tilbake.

I 1917 lovet kolonimakten Storbritannia sionistene et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det sionistiske prosjektet gikk ut på å skaffe seg kontroll over territoriet og fjerne de opprinnelige befolkningen. Fra 30-tallet var det voldelige konflikter mellom palestinere, innvandrede sionister og Storbritannia. Etter den 2. verdenskrig fikk FN i oppdrag å løse konflikten. Det ble laget en delingsplan som var svært gunstig for sionistene, og palestinerne og de arabiske land nektet å godta den. Da Storbritannia trakk seg ut, utropte sionistene den israelske staten. De satte i gang en etnisk rensing og tok kontroll over et langt støtte område enn det som var tiltenkt dem.

Israelske myndigheter hevder at palestinerne ble oppfordret til å flykte av regjeringene i de arabiske nabolandene, men det er aldri dokumentert. Derimot er det mye dokumentasjon på at fordrivingen eller ”omplasseringen” av palestinerne var planlagt. David Ben-Gurion, Israels første statsminister, uttrykte det slik: ”Med tvungen omplassering ville vi få et veldig område for bosetting. Jeg støtter tvungen omplassering. Jeg ser ikke noe umoralsk i det”. (forf. oversettelse). (Morris, Righteous Victims s 144)

Palestinerne ble jaget på flukt eller transportert ut av de sionistiske militærgruppene eller flyktet på grunn av massakrer der Deir Yassin er den mest kjente. Ca 530 landsbyer ble tømt. De fleste ble ødelagt for å hindre beboerne i å vende tilbake, mens andre ble overtatt av jødiske innvandrere.

Palestinerne ble fordrevet til de arabiske nabolandene og til den delen av Palestina (Jerusalem, Vestbredden og Gaza) som ikke ble erobret av sionistene i 1948. Noen er også interne flyktninger i Israel: De forlot landsbyene sine, men ble værende bak våpenstillstandslinjen. De ble nektet å vende tilbake til landsbyene sine, og jorden ble konfiskert. Som flyktninger regnes også de som ble fortrengt under 6-dagerskrigen i 1967 (ca 300 000) samt personer som har forlatt eller blitt deportert fra de okkuperte områdene(6000) og nektes å vende tilbake.

UNRWA (United Nations Relief and Welfare Agency) ble opprettet av FN i 1949 for å ta seg av flyktningenes humanitære behov. Registrerte flyktninger (fra 1948) har tilgang til bl.a. sykehus, skoler, og matrasjoner gjennom UNRWA.

Det nøyaktige antallet palestinske flyktninger er vanskelig å anslå. Bare UNRWA har ført registre. Ifølge FN er det anslått at 726.000 palestinere (75% av Palestinas arabiske befolkning) ble flyktninger i 1948-49.

I dag er det ca 7 millioner palestinske flyktninger på verdensbasis. Av dem er 4,6 millioner registrert av UNRWA.

Palestinsk og jødisk befolkning i Palestina og i verden

Det er veldig vanskelig å finne pålitelige og sammenliknbare tall, dette er omtrentlige anslag.

Jødisk innvandring

Etter at palestinerne var fordrevet, var det behov for å erstatte dem. I løpet av årene 1948 til 1951 innvandret 687 000 jøder; frem til 1966 innvandret ytterligere 569 000 jøder til staten Israel. Overlevende fra Europa og jøder fra arabiske land utgjorde store grupper. Den israelske staten arbeidet aktivt for å få jødene i de arabiske landene til å komme til Israel. Sionistiske undergrunnsbevegelser oppfordret til emigrasjon og spredde rykter og skremsels- og hetskampanjer. Sionistenes krig mot palestinerne laget også mange steder problemvor jødene. Ca 445 000, rundt to tredjedeler av de arabiske jødene utvandret til Israel i de første årene etter opprettelsen av staten.

Mellom 1989-2000 innvandret nesten 1 mill. jøder fra det tidligere Sovjet-Unionen.

Flyktningenes rettigheter

FNs resolusjon 194, punkt 11 fra 1948 fastslår flyktningenes rett til tilbakevending: ”beslutter at flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer skal ha adgang til å gjøre dette så raskt som praktisk mulig og at erstatning skal betales for eiendommen til dem som velger å ikke vende tilbake og for tap av eller skade på eiendom… og at dette skal godtgjøres av regjeringene eller ansvarlige myndigheter.”

Arne Overrein skriver i Vardøger 29-04: ”Det er dette vedtaket som i utgangspunktet fastslår palestinernes rett til tilbakevending og som FNs generalsforsamling i alle år har bekreftet. De arabiske land stemte mot resolusjonen i sin helhet i 1948 fordi den impliserte en anerkjennelse av Israel, men ble seinere dens sterkeste forsvarere. Denne resolusjonen vil være et sentralt grunnlag for en endelig fredsløsning i Midtøsten. …………… Resolusjon 194 gir en individuell rett til alle som på grunn av konflikten i 1948, måtte forlate sine hjem og sin eiendom, inklusive deres etterkommere. Tilsvarende har palestinerne som forlot sine hjem i seinere kriger den samme retten. Retten til tilbakevending gjelder dessuten uansett hvilken statsmakt – Israel eller en eventuell annen stat – som behersker området de flyktet fra. Og det gjelder uansett om årsaken til at palestinerne forlot sine hjem var frivillig, slik Israel hevder, eller om den var et resultat av etnisk rensing, slik Israels kritikere og stadig flere historikere har hevdet. Retten til tilbakevending er en sjølstendig rett – den finnes blant annet i Menneskerettserklæringen av 1948 og i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Det er en rett som er blant de mest fundamentale, nemlig retten til å bo der man bor. Den gjelder i krig (for sivile) som i fred. Den er sjølsagt forenlig, men ikke identisk med det palestinske folkets rett til sjølbestemmelse gjennom sin egen stat og trenger ikke nødvendigvis en palestinsk stat for å bli realisert. Først etter at PLO begynte å vurdere en to-statsløsning på konflikten, dvs. en løsning der staten Israel fortsatt består, er denne distinksjonen mellom individers rett til tilbakevending og folkets rett til en stat, blitt viktig.

Israel har siden 1948 systematisk hindret at de palestinske flyktningene, spredd over en rekke land, skulle kunne vende tilbake. Dette er skjedd ved å ødelegge forlatte landsbyer og ved en rekke lover som legaliserer overtakelse av ”forlatt” palestinsk eiendom og ved immigrasjonslover som tillater alle jøder, men ingen palestinere å bosette seg i Israel. Israel har nektet både tilbakevending og enhver kompensasjon for det tap palestinerne har lidd. Holdningene i det sionistiske toppsjiktet er at flyktningproblemet skal glemmes ved at flyktningene søker statsborgerskap i andre land. Tidligere statsminister Shamir sa i 1992 følgende: ”uttrykket ’tilbakevendingsrett’ er en tom frase som er fullstendig meningsløs. Det vil aldri skje på noen måte eller i noen form. Det finnes bare en jødisk’tilbakevendingsrett’ til Israels land”.

Er retur mulig?

Fordrivelsen og ødeleggelsen av landsbyene skjedde for å få en jødisk majoritet i den nye staten. Den israelske staten aldri påtatt seg ansvaret for de palestinske flyktningene og mener at verden og de omkringliggende araberstatene må løse problemet.

Argumenter mot tilbakevending er bl.a.: Israel hevder at det har vært en befolkningsutveksling, fordi mange jøder innvandret fra arabiske land. De palestinske landsbyene eksisterer ikke lenger, der er det nå israelske kibbutzer og bosetninger. Man kan ikke skru tiden tilbake, osv. Hvis flyktningene tillates å vende tilbake vil det ødelegge den israelske statens jødiske karakter.

Befolkningsutvekslingen var ønsket av sionistene, ikke palestinerne, og var aldri del av en avtale. Det er riktig at man ikke kan skru tiden tilbake. Men det bør være mindre vanskelig å skru den 60 år tilbake, enn 2 000 år. Flyktningens retur vil kreve mange kompromiss. Hvor de palestinske flyktningene som velger å vende tilbake skal bosettes, og om israelske jøder må flyttes på, er noe som må løses ved forhandlinger.

Palestinakomiteen ønsker en stat (eller to stater) med like rettigheter for alle, ikke en apartheid-stat, slik staten Israel er nå. Etter vår mening må målet om en eksklusivt jødisk stat oppgis.

Kilder, lenker og litteratur:
Overrein, ”Palestinakonflikten og folkeretten” Vardøger 29-04.
Overrein: ”Kampen om folkeretten” Abstrakt forlag 2. opplag 2007
”Palestina” PGS Ordfront 1980
Ilan Pappe: ”The ethnic Cleansing of Palestine” Oneworld Publications 2006
For den sionistiske versjonen: http://www.miff.no/x-befolkningsutveksling.htm

Last ned som PDF