Ineffektivitet satt i system

Israel bruker arbeidstillatelser systematisk og med en klar politisk hensikt. Utad framstår systemet som planløst og byråkratisk, men i virkeligheten er det et konsekvent, villet kaos.

Tekst: Petter Thoresen, leder av Palestinakomiteens faglige utvalg

Sommeren 1967, i etterdønningene etter seksdagerskrigen og den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene, fant to viktige hendelser sted: De nye makthaverne gjennomførte registrering av hele den palestinske befolkninga, og de okkuperte områdene fikk status som avstengt militært område.

Umiddelbart etter okkupasjonen blei alle palestinere over 16 år pålagt å bære ID-kort til enhver tid. Statusen som avstengt militært område fikk ikke samme umiddelbare effekt, men i løpet av 90-tallet blei det oppretta et omfattende system med kontrollposter. Etter hvert ble også apartheid-muren bygd.

Dette bidro sterkt til å legge grunnlaget for det militære styret over palestinerne, og danner fundamentet for det israelske tillatelsesregimet.

Fri bevegelse

I begynnelsen av okkupasjonen tillot de israelske myndighetene fri bevegelse mellom de okkuperte områdene og Israel. Den eneste begrensninga var at folk måtte være tilbake på palestinsk område mellom midnatt og 05 om morgenen. Den frie flyten resulterte i en eksplosiv økning i antallet palestinere som jobba i Israel.

Les også: Jobbjakt i skammens sluser

I 1968 var 6 prosent av den palestinske arbeidsstyrken sysselsatt i Israel, men i 1974 gjaldt dette for hele 32 prosent av arbeidsstyrken. Tidlig på 90-tallet blir det anslått at 40 prosent av bygningsarbeiderne i Israel kom fra okkuperte områder. Hvis vi slår denne gruppa sammen med 48-palestinerne, så utgjorde de et sted mellom 50 og 70 prosent av arbeidsstyrken i israelsk byggebransje i perioden 1975-90.

Den militære okkupasjonen endra økonomien i de okkuperte områdene, fra en landbruksbasert til en service-orientert arbeidseksporterende økonomi. I 1977 var nesten en tredel av arbeiderne fra Vestbredden sysselsatt i jobber i Israel, og da særlig innafor bygning eller landbrukssektoren. Disse sektorene var helt avhengige av arbeidskrafta fra de okkuperte områdene. Sjøl om palestinerne utgjorde under 9 prosent av det totale antallet sysselsatte, utgjorde de 30-40 prosent av dem som jobba i byggebransjen og landbruket.

Innstramming

I forbindelse med den første Gulfkrigen i 1991 ble det slutt på fri passering til arbeidsmarkedet i Israel. Fra da ble det nødvendig med tillatelse fra okkupasjonsmyndighetene for å reise på jobb på den andre sida av Green Line. Etter hvert utviklet dette seg til mer enn 100 ulike typer tillatelser. Israel utviklet et stadig mer sofistikert system, konstruert for kontroll.

Da Israel okkuperte de palestinske områdene i 1967, hadde de allerede erfaring med militært styre over en befolkningsgruppe de anså for å være fiendtlig innstilt. Palestinerne i Israel hadde blitt styrt under militære unntakslover fra opprettelsen av den nye staten og fram til 1966.

Den militære administrasjonen i de okkuperte områdene benytter seg av tre effektive redskaper: unntakslover, klassifisering og adgangskontroll. Unntakslovene er ofte en omarbeidet versjon av lover fra den britiske mandattida. Klassifisering av befolkninga i de okkuperte områdene gjør det mulig å holde oversikt over bosted, slektskap og politisk tilknytning. Adgangen til hvor enkeltpersoner kan bevege seg kontrolleres ved hjelp av tillatelser, veisperringer og kontrollposter. Til sammen gjør dette en altomfattende kontroll over alle sider ved palestinernes dagligliv mulig.

Saken fortsetter under bildet.

Kontrollpost ved Tulkarem på Vestbredden. Hver dag passerer tusenvis av palestinere kontrollposten, som åpner klokken fire om morgenen. Det er vanlig å måtte stå flere timer i kø før man kommer igjennom. Har bussene som plukker opp arbeiderne på israelsk side gått, mister de arbeidet og må vende tomhendt tilbake. Foto: Synne Dahl

Stengt!

Sjøl med arbeidstillatelse er det andre forhold som hindrer folk i å sørge for ei inntekt å leve av. De militære unntakslovene gjør at overgangene til Israel til tider er fullstendig avstengt. For eksempel blir samtlige tillatelser trukke tilbake i forbindelse med jødiske helligdager, palestinske angrep osv. I 2004 gjaldt dette for hele 240 dager, og i første halvdel av 2006 var overgangene stengt i til sammen 78 dager.  I løpet denne perioden anholdt den israelske hæren og grensepolitiet mer enn 50 000 palestinere som oppholdt seg ulovlig i Israel.

Effektiv ineffektivitet

I etterkant av avstengningene kan dessuten forutsetningene for å få en arbeidstillatelse plutselig endres, for eksempel kravet til søkerens alder. Et annet eksempel er at de fastsatte kvotene plutselig reduseres.

I tillegg er hele prosessen med å skaffe tillatelsene underlagt et omfattende byråkrati, med endeløse køer og uklare åpningstider. Det er omtrent umulig å finne ut hvem som er ansvarlig for å fatte avgjørelser. Det er dette som er den effektive ineffektiviteten.

Et system som framstår som uoversiktlig og kaotisk åpner samtidig for svartebørs, korrupsjon og forfalskninger. Det åpner opp for et svart marked der tillatelser selges og leies ut til desperate palestinske arbeidere. Da kvotene blei redusert vinteren 2005 var prisen for en arbeidstillatelse nesten NIS 3000, som tilsvarer halve månedslønna til en erfaren bygningsarbeider. Utleie av en tillatelse lå samtidig på mellom NIS 1000 og 3000 i måneden.

Mellommenn

Systemet skapte dessuten grunnlag for framveksten av ei ny gruppe, nemlig mellommenn eller formidlere, som skaffer tillatelser mot betaling. Disse formidlerne, som oftest palestinere, fungerer som en forlenga arm for de israelske arbeidskjøperne. De skaffer nødvendig arbeidskraft, og sørger for at arbeidskjøperne unngår direkte kontakt med arbeiderne. På den måten går arbeidskjøperne fri ved lovovertredelser. Formidlerne tar ofte betaling ved å trekke en sum direkte fra arbeidernes lønn, og på den måten ser det ut som arbeidernes lønn er korrekt, men i virkeligheten får de utbetalt langt under den offisielle minstelønna.

Tystere

I rekka av aktører som er involvert i tildeling av tillatelser har den israelske etterretningstjenesten, Shin Bet, en framtredende rolle. Det er de som sikkerhetsklarerer palestinerne som skal jobbe i Israel eller koloniene. Denne posisjonen gir Shin Bet uante muligheter til å rekruttere tystere og kollaboratører blant palestinerne, i bytte mot en ettertrakta arbeidstillatelse. De kan også true med å trekke sikkerhetsklareringa tilbake. Når folk tvinges til å oppsøke Shin Bet for å forsøke å reinvaske seg for anklager om at de utgjør en sikkerhetsrisiko, risikerer de samtidig å bli mistenkeliggjort for å være nettopp tystere.

Den tidligere israelske menneskerettighetsadvokaten Yael Berda har skrevet ei bok om det israelske  tillatelserregimet, «Living Emergency». Boka bygger blant annet på en rekke intervjuer med palestinske arbeidere som er blitt ofre for dette regimet.

En av dem forteller: «Jeg dro til DCO (District Coordination Office) kanskje ti ganger i måneden i to år, for å snakke med Shin Bet for å få fjerna utestengelsen. Det var som en jobb. Du kom dit om morgenen, leverer ID- kortet til vakta ved inngangen. Han ber deg vente, og i fire- femtida på ettermiddagen gir han deg kortet tilbake og sier: gå hjem, de vil ikke snakke med deg. Så kommer du tilbake en annen dag, og venter på å få snakke med kapteinen. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å møte opp. Jeg trenger en arbeidstillatelse. Jeg må jobbe.»

Kontrollregime

Palestinerne er altså avhengige av, og underlagt et administrativt system som bevisst skaper usikkerhet, mistenksomhet og desorientering. Det «ineffektive» systemet er ikke resultat av inkompetanse, men er et middel for å oppnå kontroll. Det er et effektivt system utvikla av okkupasjonsmakta for å svekke det palestinske samfunnet.

For de palestinske arbeiderne er det nesten umulig å kjempe mot dette tillatelsesregimet. Enhver form for motstand, for eksempel faglig organisering, betyr i de fleste tilfeller at de risikerer å miste arbeidstillatelsen og dermed muligheten til å jobbe i Israel eller koloniene.

En rekke organisasjoner jobber for å hjelpe palestinere som kjører seg fast i dette systemet, for eksempel fordi de er blitt stempla som en sikkerhetsrisiko. Men alle smutthull disse organisasjonene finner, blir effektivt fjerna. Og siden hele poenget er å opprettholde kaos, hjelper det lite å peke på smarte løsninger.

Publisert: 6. mars 2019