Israel som apartheid – mer enn en sammenligning
Hazem Jamjoum,The Electronic Intifada, 3. april 2009
Denne artikkelen går nærmere inn på særtrekkene ved israelsk apartheid, og at defininsjonen av apartheid folkerettslig ikke er begrenset til den sør-afrikanske varianten. Det israelske systemet palestinerne må innfinne seg med er ifølge forfatteren en særegen blanding av apartheid, okkupasjon og kolonialisme.
De siste årene har analysen av Israel som apartheid-regime fått tilslutning og blitt videreutviklet av stadig flere enkeltmennesker rundt om i verden. For eksempel har motstanden mot apartheid satt sitt tydelige preg på den globale bevegelsen til støtte for palestinernes anti-kolonialistiske kamp, noe den økte oppslutningen rundt Israeli Apartheid Week (http://apartheidweek.org/) er et bevis på.
Også mye av det internasjonale diplomatiske forsvaret av Israel vi har sett i det siste, søker å avvise at undertrykkingen av palestinerne er grunnleggende rasistisk motivert. Utviklingen toppet seg på absurd vis i Vestens kritikk av den såkalte Durban II-konferansen nå i april. Konferansen er en oppfølging av Verdenskonferansen mot rasisme i Durban i Sør-Afrika i 2001, der palestinerne ble anerkjent som ofre for rasisme. USA, Israel, Canada og Italia meldte avbud til årets Durban II i protest mot at Israel kunne bli utsatt for kritikk under konferansen.
Mange av dem som har skrevet om Israel som apartheidstat, har i detalj forsøkt å påvise likheter med og forskjeller fra systemet i Sør-Afrika, i stedet for å ta utgangspunkt i at apartheid kan foregå i hvilken som helst stat. Til en viss grad er det lett å forstå denne hangen til historisk sammenlikning, fordi det palestinske sivilsamfunnet selv har bedt andre land støtte dets frigjøringskamp gjennom boikott og sanksjoner mot Israel – virkemidler som i sin tid bidro til nedkjempelsen av det sørafrikanske apartheidregimet. Men den i overkant sterke vektleggingen av sammenlikning med Sør-Afrika bidrar til å innsnevre apartheidbegrepets anvendelsesområde. I en situasjon der flere og flere bruker «apartheid» som merkelapp på graden og omfanget av Israels forbrytelser, bør vi utvikle en dypere forståelse av begrepet. Både som grunnlag for vår støtte til palestinernes kamp mot kolonialisme – og for å kunne dra bedre nytte av sammenlikning med motstandskamp i andre deler av verden.
Apartheid-analogien
Det er kanskje ikke så rart at noen Palestina-tilhengere ser politisk verdi i å feste merkelappen «apartheid» til Israel. Da motstanden mot apartheid var på sitt høyeste på 1980- og 90-tallet, hadde det sørafrikanske folkets kamp for rettferdighet og likhet nærmest status som noe hellig. I dag ser både aktivister og mannen i gata på deres rettferdige kamp med respekt, og på det kolonialistiske apartheidregimet med avsky – med god grunn. Svarte i Sør-Afrika sloss mot den nederlandske og britiske kolonimakten i flere århundrer. De ble fengslet og drept, ydmyket på utallige måter og til alt overmål stemplet som terrorister av verdens stormakter, som sto last og brast med apartheidregimet. Likevel nektet de svarte å gi opp. Deres motstand gjorde til slutt prisen for å opprettholde apartheidsystemet så høy at verken kapitalen eller landets hvite politiske elite lenger fant det mulig å fortsette som før. Sammenlikningen mellom de to motstandskampene styrkes også av de tette båndene mellom palestinernes frigjøringsbevegelse PLO (Palestine Liberation Organization) og sørafrikanske ANC (African National Congress). Samt av Israel og Sør-Afrikas utilslørte politiske allianse, som forble sterk også da den internasjonale boikotten mot apartheidregimet var på sitt mest intense.
En ytterligere årsak til at israelsk «apartheid» fort blir et spørsmål om sammenlikning med Sør-Afrika, er at frigjøringskampen der har mange felles trekk med den palestinske. I begge tilfeller har den innfødte befolkningen blitt tvunget bort fra størstedelen av sitt opprinnelige territorium av kolonialistiske nybyggere; de har måttet bosette seg i egne områder og reservater og blitt delt inn i ulike grupper av kolonimakten – med dertil hørende ulike rettigheter; de har blitt holdt nede gjennom strenge restriksjoner i bevegelsesfrihet; og all reell eller potensiell motstand mot det rasistiske kolonistyret har blitt slått ned på med brutal militærmakt.
Både Israel og Sør-Afrika har dessuten nytt godt av full støtte fra EU og USA, og gått fri av straff. Utover disse og flere andre likheter finner vi også noen mer kuriøse fellestrekk: De to regimene ble etablert samme år, i 1948, etter tiår med britisk styre; i begge tilfeller ble den koloniserte befolkningen nektet adgang til områder tilsvarende 87 prosent av arealet (med mindre det forelå særskilt tillatelse) – og så videre. Når vi snakker i fortid her, gjelder det altså for Sør-Afrika, mens det i Palestina er snakk om dagens virkelighet.
Etter hvert som «apartheid»-merkelappen på Israel har blitt vanligere i bruk, har enkelte forfattere – om enn av ulike grunner – også undersøkt forskjeller mellom de to regimene. Én er at Israel generelt ikke har lovfestet reinspikka «apartheid» à la Sør-Afrika, der offentlige rom som toaletter og badestrender var segregerte. Likevel legger israelsk lov til rette for systematisk etnisk diskriminering mot palestinerne. Dernest har Israels 1,2 millioner palestinske borgere (rundt 20 prosent av det totale innbyggertallet) faktisk stemmerett og kan stille til israelske valg, mens de svarte i Sør-Afrika i stor grad ble nektet slike rettigheter. En tredje forskjell er selve hensikten med apartheid: I Sør-Afrika skulle systemet utnytte svarte som arbeidskraft i størst mulig grad. Apartheid i israelsk tapning utnytter også palestinske arbeidere, men er i hovedsak ment å tvangsflytte dem over grensa for å renske det historiske Palestina for palestinsk nærvær. Sørafrikanske besøkende til Palestina har dessuten påpekt at Israels maktbruk er langt mer brutal enn tilfellet var i apartheids velmaktsdager. Dette har fått flere kommentatorer til å hevde at Israels framferd er verre enn apartheid og at merkelappen derfor ikke er dekkende nok.
Israels apartheidforbrytelser
Å karakterisere Israel som apartheidstat i rettslig forstand dreier seg derimot lite om likheter og forskjeller i forhold til politikk og praksis under det sørafrikanske apartheidregimet, eller om hvorvidt likhetene er større enn forskjellene. I 1973 vedtok FNs generalforsamling med sin resolusjon 3068 å godkjenne Den internasjonale konvensjonen for forhindring og avstraffelse av apartheidforbrytelser. Konvensjonen trådte i kraft 18. juli 1976 – samme år som Soweto-oppstanden i Sør-Afrika og «landdag»-oppstanden i Palestina [markeres 30. mars hvert år, red. anm.]. FNs resolusjonsvedtak slår fast at apartheidforbrytelser per definisjon ikke er begrenset til Sør-Afrika. Det universelle ved apartheid understrekes også i de såkalte Roma-vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen, der apartheid er definert som forbrytelse. Vedtektene trådte i kraft i 2002, lenge etter at apartheidregimet i Sør-Afrika var nedkjempet.
Selv om ulike rettskilders definisjon av apartheidforbrytelser kan variere i ordlyd, er innholdet det samme: Et regime gjør seg skyldig i apartheid dersom det setter diskriminering i system for å skape og opprettholde én gruppes dominans over en annen på bakgrunn av rase. Flere jurister, blant dem Karine MacAllister, har gjort overbevisende rettslige analyser av i hvilken grad apartheidforbrytelser kan tilskrives det israelske regimet (se «Applicability of the Crime of Apartheid to Israel», al-Majdal, # 38, sommeren 2008). MacAllisters hovedpoeng er at i likhet med folkemord og slaveri er apartheid en forbrytelse enhver stat kan begå. Institusjoner, organisasjoner og/eller enkeltpersoner som på vegne av staten gjør seg skyldig i apartheid – eller bifaller dets godkjennelse – kan stilles for retten i land som har sluttet seg til konvensjonen, eller for Den internasjonale straffedomstolen. Det er derfor misvisende å kalle Israel for apartheidstat på bakgrunn av sammenlikning med regimet i Sør-Afrika. Dette fører ofte med seg beskrivelser av Israel som «apartheidliknende» og analyser av det israelske styret som «analogt» til apartheid.
I tilfeller der det internasjonale samfunn har anerkjent universelle forbrytelser, er det ofte på bakgrunn av enkelttilfeller så avskyelige at det det internasjonale beslutningsapparatets rustne tannhjul blir satt i bevegelse. Ett eksempel er slavehandelen over Atlanteren, der folkeslag fra det afrikanske kontinentet ble brakt til Amerika for å jobbe som privateide slaver for europeiske settlere. Denne geskjeften la viktige føringer på FNs forarbeider til Tilleggskonvensjon om avskaffelse av slaveri fra 1956. Et annet og om mulig enda tydeligere eksempel er FNs Folkemordkonvensjon, som ble vedtatt i 1948 og trådte i kraft i 1951; dèt skjedde i kjølvannet av nazismens holocaust, der millioner av jøder, kommunister, romfolk og funksjonshemmede systematisk ble myrdet med det for øye å utrydde gruppenes eksistens. I dag omtaler vi ikke moderne slaveri som «slaveriliknende», og vi betrakter heller ikke massedrapene på hundretusener av mennesker i Rwanda i 1994 – hovedsakelig tutsier – som en «analogi til folkemord».
To hovedpoenger i Karine MacAllisters analyse av israelsk apartheid fortjener særlig oppmerksomhet, fordi de ofte blir forvekslet og misforstått også av forkjempere for palestineres rettigheter. Det første er at Israels forbrytelser og overgrep ikke begrenser seg til apartheid. Det israelske regimet palestinerne er underlagt, må snarere ses som en unik kombinasjon av apartheid, militærokkupasjon og kolonisering. Det er verdt å merke seg at forholdet mellom disse tre virkemidlene må forskes på og undersøkes nærmere. Her har den nasjonale komiteen som koordinerer palestinernes kampanje for boikott og sanksjoner begynt et viktig arbeid. Deres prinsippdokument «United against apartheid, colonialism and occupation: Dignity and justice for the Palestinian people» gir en oversikt – til dels detaljert – over ulike sider ved Israels tilrettelegging for apartheidforbrytelser og antyder en sammenheng mellom israelsk apartheid, kolonialisme og okkupasjon sett fra det palestinske sivilsamfunnets ståsted [1].
Det andre poenget er at Israel begår apartheidforbrytelser også utenfor Vestbredden og Gazastripa. Selve kjernen i Israels apartheidpolitikk er dets lover blant annet for nasjonalitet, statsborgerskap og jordeiendom. Israels diskriminerende lovgivning på disse områdene har som hovedmål å undertrykke de palestinerne (flyktninger og internt fordrevne) som ble tvunget til å forlate jord og eiendom under Nakba – katastrofen i 1948 – samt den palestinske minoriteten som ble boende innenfor våpenstillstandslinjen (ofte kalt «den grønne linjen») i 1949, og som seinere ble israelske statsborgere. Da Vestbredden og Gazastripa ble okkupert i 1967, ble det israelske apartheidregimet utvidet til disse områdene for å kolonisere palestinerne som bodde der og holde dem under militær kontroll. Igjen kan Sør-Afrika tjene som eksempel: Her var ikke apartheid begrenset til de såkalte bantustanene eller reservatene; apartheid betegner hele regimet, ikke én eller flere av dets rasistiske manifestasjoner.
Analysen av Israel som apartheidstat har vist seg å bli svært viktig, og det async = true; blackjack pa nett Roulette på flere måter. For det første påpeker den, helt korrekt, at etnisk diskriminering er grunnleggende i Israels undertrykking av palestinerne. For det andre påviser den en viktig effekt av israelsk politikk, nemlig segregeringen – analytisk, juridisk og fysisk – av palestinerne i ulike grupper (som igjen er delt i en rekke undergrupper): palestinere på Vestbredden, i Gaza og innenfor den grønne linja, i tillegg til de palestinske flyktningene. Denne inndelingen bidrar til å splitte de palestinske frigjørings- og solidaritetsbevegelsene. I et slikt lys gir analysen av Israel som apartheidregime et rettslig og analytisk rammeverk for å forstå og videreformidle palestinernes situasjon og gjør det lettere med konkret støtte til deres kamp som helhet. For det tredje – og dette er særlig viktig for solidaritetsbevegelsen – utgjør dette rettslige og analytiske rammeverket grunnlaget for den voksende globale kampanjen som ved hjelp av boikott og sanksjoner vil tvinge Israel til overholdelse av folkeretten.
Sammenlikning og kolonialisme Jeg hevder altså at spørsmålet om hvorvidt israelsk politikk bør kalles «apartheid», må avgjøres gjennom rettslig analyse, ikke gjennom sammenlikning med Sør-Afrika. Det betyr imidlertid ikke at sammenlikning er uten verdi. For dem som er involvert i frigjøringskamp, er sammenlikning tvert imot helt avgjørende for å kunne lære av historien. Et viktig utgangspunkt i så måte er det faktum at frigjøringskampen i Sør-Afrika var en kamp mot kolonialisme, slik den fortsatt er det i dag for folk i Palestina, så vel som i Amerika.
Ved å se israelsk apartheid og det sionistiske prosjektet som uttrykk for kolonialisme blir vi i stand til å fokusere viktige spørsmål, som overtakelse av jord, demografisk styring og at én etnisk gruppe utøver politisk og økonomisk kontroll over en annen på ulike måter. Nettopp sammenlikning med annen anti-kolonialistisk motstandskamp er en hovedkilde til forståelse av denne dimensjonen ved Israels undertrykking; den gir også kunnskapen som trengs for å bekjempe undertrykkingen.
En av de viktigste lærdommene palestinere kan trekke av kampen mot apartheid i Sør-Afrika, er at ledelsen i ANC ble presset til å kompromisse på sine økonomiske krav til regimet, herunder tilbakeføring av landområder til svarte. Bare en svært liten del av de landområdene Sør-Afrikas hvite befolkning kontrollerte, ble omfordelt til svarte etter 1994. Slik sett nedkjempet det sørafrikanske folket apartheid som politisk system, mens kampen mot økonomisk apartheid fortsatt føres på på ulike fronter, for eksempel i form av fattigdomsbekjempelse og de jordløses kampanjer. Ledelsen i den palestinske frigjøringsbevegelsen har etter fredsprosessen på 1990-tallet på sin side blitt omgjort til en myndighet uten suverenitet; den er avhengig av Israel for å fungere økonomisk og nyte internasjonal legitimitet. For å komme ut av bakevjen må palestinerne og deres allierte enes om en politisk strategi der kravet om flyktningenes rett til retur står sentralt, basert nettopp på krav om tilbakeføring av landområder.
Også i spørsmålet om «tostatsløsningen» – denne tanken om deling som mainstream-diskusjoner om «fred i Midtøsten» ofte er basert på – er det viktige lærdommer å trekke fra en sammenlikning med kolonialismen i Sør-Afrika. På 1970-tallet forsøkte myndighetene der å løse landets «demografiske problem», det at det store flertallet av befolkningen var svarte og ikke hadde stemmerett. Apartheidregimet konstruerte da et slags formelt demokratisk Sør-Afrika ved å gjenoppfinne de såkalte bantustanene eller «homelands» som selvstendige stater. Bantustanene ble først opprettet under det britiske styret i Sør-Afrika, i to omganger i 1913 og 1936; de utgjorde rundt 87 prosent av landets totale areal og var ment å atskille den svarte befolkningen fra settlerne. De britiske myndighetene i hovedstaden Pretoria definerte ti etniske grupper og ga hver av dem en bantustan. Dermed ble alle innfødte sørafrikanere klassifisert som tilhørende et slikt «homeland», og innbyggere som ikke følte seg hjemme i noen av de definerte etniske gruppene, måtte pent tilpasse seg for å oppnå borgerstatus.
Mellom 1976 og 1981 forsøkte apartheidregimet å skille ut disse opprinnelig britiskkonstruerte bantustanene som selvstendige stater: Transkei i 1976, Bophuthatswana i 1977, Venda i 1979 og Ciskei i 1981. Hver av dem ble tildelt eget flagg og fikk nedsatt en regjering bestående av innfødte mellommenn lønnet fra Pretoria. Statene var formelt selvstendige, med ansvar for offentlig tjenesteytelse og en egen politistyrke for å beskytte apartheidregimet, men hadde ingen reell suverenitet. Tanken var at dersom bantustanene ble skilt ut og internasjonalt anerkjent som egne stater, ville Sør-Afrika bli et land der hvite var i 100 prosent majoritet, ikke en minoritet på 10 prosent. Dermed ville regimet kunne operere innenfor grensene av et flertallssamfunn og framstå som demokratisk legitimt og uangripelig. Men ingen lot seg lure. ANC lanserte en kraftfull kampanje for å motvirke ethvert forsøk på internasjonal anerkjennelse av bantustanene som selvstendige stater. Også internasjonalt mislyktes regimet med sin plan, med det merkbare – og kanskje ikke så overraskende – unntak at en ambassade for Bophuthatswana ble etablert i Tel Aviv.
I Palestina har Israel anvendt en liknende strategi. I et forsøk på å utøve kontroll anerkjente for eksempel israelerne på 1950-tallet 18 palestinske beduinstammer i Naqab-ørkenen (Negev) sør i Palestina og utnevnte en lojal sjeik som leder for hver av dem. Folk som ikke tilhørte noen av stammene, ble tvunget til å slutte seg til en for å kunne få israelsk statsborgerskap (se Hazem Jamjoum, «al-Naqab: The ongoing displacement of Palestine»s Southern Bedouin», al-Majdal # 39-40, høst 2008/vinter 2009). Og på 1970-tallet forsøkte regimet i Israel å nedsette palestinske styringsorganer for Vestbredden og Gaza i form av «landsbysammenslutninger». Som i bantustanene var tanken at disse skulle utvikle seg til ikke-suverene regjeringer – selvstyreenheter med pomp og prakt, så å si. I likhet med regimet i Sør-Afrika mislyktes israelerne totalt med sin plan, både fordi PLO hadde etablert seg som eneste legitime representant for palestinerne, og fordi folk flest gjennomskuet strategien og gjorde motstand mot den med alle midler. Lærepengen for Israel var at PLO enten måtte nedkjempes totalt eller omdannes til et innfødt redskap for israelsk apartheidstyre. Israelerne gjorde store anstrengelser for å ødelelegge PLO på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet. Da østblokken så kollapset ved den kalde krigens slutt, ble mange av PLOs viktigste støttespillere svekket; i tillegg ble PLOs forhold til Saudi-Arabia og Kuwait anstrengt som følge av den første Golfkrigen. Israel utnyttet situasjonen til å omdanne PLO fra frigjøringsbevegelse til et «statsbærende» prosjekt – et arbeid som ble kronet med hell da Osloavtalen ble undertegnet, sju måneder før Sør-Afrika avholdt sine første frie valg.
Påtrykket for å etablere og skaffe internasjonal anerkjennelse for en uavhengig palestinsk stat innenfor grensene av en palestinsk bantustan skiller seg lite fra det sørafrikanske apartheidregimets forsøk på å få Transkei eller Ciskei legitimert av omverdenen. Her er vi ved selve kjernen i «tostatsløsningen». Den avgjørende forskjellen fra Sør-Afrika er at i palestinernes tilfelle står også verdens supermakt og dens håndtlangere i den arabiske verden og Europa bak presset – med aktiv godkjennelse fra Palestinas innfødte mellommenn.
Hazem Jamjoum
Hazem Jamjoum er redaktør i det engelskspråklige kvartalstidsskriftet al-Majdal; det utgis av Badil, et ressurssenter for palestinske bosteds- og flyktningrettigheter i Betlehem, Palestina.
Oversatt av Cato Fossum og trykt i Klassekampen 16.05.2009
Noter:
[1] Dette er det palestinske sivilsamfunnets strategidokument til Durban II-konferansen som ble avholdt i Genève i april og er tilgjengelig på http://bdsmovement.net/files/English-BNC Position Paper-Durban Review.pdf (innhentet 29. mars 2009).
Last ned som PDF