Jobbjakt i skammens sluser

Det evige israelske sikkerhetsargumentet falmer når en setter lys på de mørke sidene i israelsk arbeidsliv.

Saken er først publisert i Klassekampen torsdag 23.12.2015.
Tekst: Peter M. Johansen. Foto: Synne Dahl

Hender legger seg på jernstengene i de roterende portene som er blitt låst av de israelske sikkerhetsvaktene. Palestinske arbeidere venter på neste klikk slik at flest mulig raskt kommer seg gjennom porten og fram til kontrollpunktet hvor de gjennomgår nidtid sjekk av id-kort og arbeidstillatelser i Israel.

Det haster like mye for dagsarbeiderne som for dem som blir i Israel en uke, ofte ulovlig, alt fikset av israelske arbeidsgivere. Har bussene som plukker opp arbeiderne på israelsk side gått, mister de arbeidet og må vende tomhendt tilbake.

Les også: Opprøret som måtte skje
Les også: – Israel har erklært åpen sesong på palestinske ungdommer

I tidlig morgengry

Klokka er fem om morgenen, og køene er tette. Slusene åpnet klokka fire. Folk kommer helt fra Nablus og til og med Jenin for å krysse den grønne linja ved Tulkarm. 50 prosent av arbeiderne fra Jenin og Nablus krysser over her hvor den israelske byen Netanya (Guds gave) er godt synlig ved Middelhavet over muren, og Haifa vel 60 kilometer lenger nord.

Tulkarm har i dag den nest største flyktningleiren, med flyktninger fra Haifa, Cæsarea og Jaffa. Mange av dem befinner seg i køene, fem sluser på 200 meter hver.

Klikk. Neste pulje ruser gjennom. Det knepper hver gang porten gjør en kvart omdreining og to–tre arbeidere presser seg gjennom. Det ser ut som australske sauer på vei til klipping. Her er det atskillig trangere.

Klikk. Låsen blir koblet på igjen. Nye ansikter presser seg mot sprinklene, noen vil gjerne slå av en prat, interessert i at noen kan ha interesse av dem mens natta ennå hviler over Tulkarm, med det fruktbare arameiske navnet «Berget med vinrankene». Ingen aggresjon over å bli tatt bilder av i hva som for mange må oppleves som en ydmykende situasjon.

De som skal bli i Israel fram til torsdag, handler i bodene, en provisorisk basar som har blitt permanent. Tunfisk og makrell på boks fra Big Sea og andre ukjente merker, Marina, Fulla, Sinnokrat made in Portugal, corned beef, kjekspakker, røyk, alt som er litt billigere her enn i Israel.

SE VIDEO: Palestinske arbeidere i kø ved for å passere checkpoint

Dessuten er det ikke alle som får lov å forlate arbeidsplassen når de først kommer dit, og arbeidsdagene er uansett lange. Mange bor ulovlig på fabrikker eller i drivhus eller i dårlige plankeskjul. Det får Israels sikkerhetsargumenter til å rase så det skramler i bølgeblikk.

– Israelerne har planer om å bygge en ankomsthall her ved Irtah checkpoint som også blir brukt for å besøke fanger i Israel. Det er å sukre pillen. Det er ikke problemet. Problemet er den lange ventetida, sier Abu Omar, leder for New Unions i Tulkarm, en uavhengig fagorganisasjon som er i ferd med å bygge seg opp.

Saken fortsetter under bildet. 

Tulkarm checkpoint. Foto: Synne Dahl

Tulkarm checkpoint. Foto: Synne Dahl

Gjennom slusene

Hver dag krysser vel 10 000 palestinske arbeidere den grønne linja. 30–40 prosent av dem overnatter i Israel. De risikerer å bli arrestert når som helst. Det hender at de blir anmeldt av sine israelske arbeidsgivere rett før de skal få utbetalinger.

Landbruksarbeiderne må være tidligere ute enn bygningsarbeiderne. Den første timen kommer 1000–1500 gjennom; de neste timene 4000. Klokka åtte stenges portene. Da blir lastebilene losset, lasteplan mot lasteplan, varevogn mot varevogn. Varene krysser den grønne linja. Bilene blir stående.

– Det kunne gått fortere. Det er seksten porter på innsiden. Israelerne holder bare fire åpne av gangen, sier Abu Omar. 

Han står ved ytterslusen for å snakke med arbeiderne. Hører om de har noen problemer, gir dem adressa til New Unions i Tulkarm eller byen de kommer fra. Den gamle kommunisten er på plass to-tre ganger i uka.

Vilkårlighet som våpen

Overgangen er konfliktskapende. Arbeiderne må vise fram id-kort og arbeidstillatelse og avgi fingeravtrykk. Siden id-kortene er biometriske, skulle fingeravtrykk være overflødig, mener fagforeningslederen. Bygningsarbeidere og kjemiske arbeidere har ofte svake fingeravtrykk. Det forsinker køen.

Så er det inn i «Ovnen», avlukket uten vinduer, hvor arbeiderne blir snakket til gjennom mikrofon. Alle tingene til gjennomlysning. Jakka av, buksene av.

– Dette har ingen mening, det er bare ydmykende, sier Abu Omar. 

Fornedrelse satt i system, vilkårlighet som våpen.

Israel har innført nye reguleringer. Folk over 55 trenger ikke arbeidstillatelse. De blir i stedet bedt om å komme tilbake klokka sju. Det gir heller ingen mening. De er først over en time seinere. Da er det ikke arbeid å få. En dag har gått til spille.

En faglært kan tjene 300 shekel om dagen (vel 660 kroner), ufaglærte 50–60 shekel (110–130 kroner)

– Det het seg i begynnelsen at dette ville gjøre det lettere for palestinere. De kan gjøre hva som helst.

Smugles inn

Flere palestinere er blitt drept i sammenstøt med israelske soldater eller har blitt klemt i hjel når det har oppstått panikkartet trengsel. Det har skjedd ved andre overganger, i Qalqilya, Betlehem, Qalandiya. Jenin helt i nordenden av Vestbredden er stengt nå.

En ny pulje har kommet gjennom sprinklene. Nye hender på jernstengene i påvente av klikket. Arbeiderne forteller kjapt sine historier.

– Jeg har stått her siden klokka tre. Jeg er bilmaler i Netanya. Jeg kommer vel gjennom halv sju og er tilbake klokka fem og drar til landsbyen min, sier en før han forsvinner i rotasjonen.

– Vi står her halvannen til to timer i kø. Ikke alle har kontrakter, men håper på å bli plukket opp. Om de ikke finner arbeid, må de dra tilbake eller de forsøker å bli der, sier en annen.

– Alt er tilfeldig. Ingen opplyser om hva som skal skje. Noen går gjennom, andre ikke. Det fins ingen regler. Alt er opp til hva israelerne vil.

Alle må få arbeidstillatelsen for tre måneder stadfestet hos den israelske siviladministrasjonen i Beit El, komplekset for okkupasjonen utenfor Ramallah.

De som har sittet i fengsel, får ikke tillatelse, men israelske myndigheter vet at det er tusenvis av palestinske arbeidere som er smuglet inn. Det verserer tall på hele 20.000.

Det evige israelske sikkerhetsargumentet falmer når en setter lys på de mørke sidene i israelsk arbeidsliv.

Saken fortsetter under bildet. 

 Palestinsk arbeider venter inne i "slusen" som han må igjennom for å nå fram til kontrollpunktet i Tulkarm. Foto: Synne Dahl

Palestinsk arbeider venter inne i «slusen» som han må igjennom for å nå fram til kontrollpunktet i Tulkarm. Foto: Synne Dahl

Født i strid

New Unions ble født utenfor den israelske industrisonen med det forføreriske navnet «Fredens frø» ved søndre inngang til Tulkarm by. Hit ble det flyttet mye ulovlig virksomhet fra 1983, med brudd på israelske arbeidslover og miljøforskrifter som har høy standard på papiret.

Den vanligste vindretninger er fra vest mot øst, inn over byen. Når vinden snur og drar inn over Natanya, blir virksomheten stengt av. Da nylonfabrikken brant, var Tulkarm dekket av svart røyk i fire dager.

Kunstgjødselfabrikken var så forurensende at en domstol i Israel tvang den til å flytte. Det var tolv fabrikker i industrisonene. Nå er det seks tilbake, med samme antall arbeidere, 450–500. De kaller sonen «Dødens frø».

Den ene fabrikken resirkulerer og fyller gassbeholdere med pesticider som blir sprøytet inn under plastdukene før såing. Det er foruroligende mange krefttilfeller blant arbeiderne i industrisonen.

Kampen startet da tre arbeidere ble drept på fabrikken, brent til døde, i 2010.

– Dette er et lovløst område. Ingen har arbeidsforsikring eller velferdsgoder, sier Abu Omar mens små minibusser avleverer arbeidere som forsvinner inn porten som er en smal trakt i betongmuren, nærmest som en ravine i fjellveggen. 

Arbeiderne fikk ingen hjelp fra den største fagorganisasjonen, Palestinian General Federation of Trade Unions (PGFTU), verken politisk, organisatorisk, finansielt eller juridisk, under den seks måneder lange streiken.

– Ikke én telefon, ingen mediedekning, ikke én cent. Arbeiderne måtte ta opp lån for å fortsette streiken, forteller Abu Omar.

Verre gikk det med den tidligere obersten i den israelske hæren som eide fabrikken. Etter seks måneder gikk han konkurs, og banken solgte fabrikken til en investor som forsøkte å få inn streikebrytere.

– Vi gikk rettens vei i Israel og truet med streik i de andre bedriftene om det ble tatt i bruk streikebrytere. Vi vant saken. Domstolen slo fast at israelske arbeidslover skal gjelde i industrisonen. Etter seieren vedtok vi å bygge den nye fagorganisasjonen, New Unions. Arbeiderne spurte: Hvorfor trenger vi PGFTU? Det er siste gang vi har hatt noe med dem å gjøre.

Splittet

PGFTU er heller ikke de eneste. Palestinsk fagbevegelse er splittet. Mange påberoper seg å være «General Federation». New Unions heter da også offisielt Palestine New Federation of Trade Unions (PNFTU).

PGFTU ble opprettet i 1965 av kommunister og kom under PLOs ledelse i 1973. I 1981 opprettet Fatah, den største organisasjonen i PLO, sin egen PGFTU. Denne varianten fikk igjen mer og mer PLO-preg da Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), Demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP) og Folkepartiet (PP), det tidligere kommunistpartiet, la sine fagorganiseringer inn i PGFTU i 1993 på oppfordring fra PLO-lederen Yasir Arafat.

Opprettelsen av selvstyremyndighetene (PA) førte til dragkamp innad i Fatah. I 2007 brøyt Federation of Independent and Democratic Trade Unions and Workers’ Committees in Palestine ut med 50.000 medlemmer under ledelse av Mohammad al-Arouri, tidligere leder for lovavdelingen i PGFTU inntil han fikk sparken i 2005 av den mektige og omstridte generalsekretæren Shaher Saed.

Democratic Center for Workers’ Rights er uavhengig, og i Gaza har Hamas dannet sin egen fagorganisasjon etter å ha vært i klammeri med PGFTU. Det finnes dessuten lokale organiseringer i opposisjon til den sentrale ledelsen og Shaher Saed.

Topptungt

– Alt fra toppen, ingenting nedenfra. New Unions er ikke partitilknyttet, står til venstre, men er åpen for alle arbeidere, konstaterer Abu Omar.

– Hvordan kan vi ha seks fagorganisasjoner eller flere med alt som skjer rundt oss? Kampen er ikke slutt her. Noen arbeidsgivere forsøker å gjeninnføre den jordanske arbeidsloven siden industrisonen ligger i Tulkarm. Men om israelske eiere virkelig godtar at sonene er palestinsk område, så er det palestinsk arbeidslov og forordninger som gjelder, sier Abu Omar. 

Norsk Folkehjelp har bistått med å trykke opp den palestinske arbeidsloven. Det trengs. Det er mange mangler: ingen arbeidsrett, ingen minstelønn, ingen lovfestet sosiallovgivning. Palestinske arbeidsgivere vet å benytte seg av det, gitt den høye arbeidsløsheten, det svake lovverket og korrupsjonen. Kritikere av PGFTU anklager ledelsen for å sko seg på det, blant annet ved å ta fett betalt for juridisk hjelp. 

Den ene veggen på New Unions-kontoret i Tulkarm er naglet med falske arbeidskontrakter, blant annet en som krever at arbeideren frasier seg alle rettigheter nå og i all framtid.

– Arbeidsrettssaker er døde før kjennelsen foreligger, med tap av egenandelen til PGFTU. Derfor er det påtrengende å opprette nye fagforeninger med nye visjoner som igjen kan sette klassekamp i førersetet. En av de store utfordringene er å gjenreise tillit mellom arbeiderne og fagforeningene, mener Abu Omar.

Hvor er pengene?

Det seineste stridspunktet gjelder fordelingen av penger mellom PFGTU og Histadrut, israelsk LO, som er en del av okkupasjonen, understreket Abu Omar. Histadrut har ikke bare vært største entreprenør for bosettingene etter okkupasjonen i 1967. Abu Omar peker på at tidligere LO- og Arbeiderparti-lederen Amir Peretz var forsvarsminister i regjeringen til Ehud Olmert 2006–07.

Palestinske arbeidere som jobber i Israel, blir automatisk trukket én prosent av lønna av Histadrut, som de ikke er medlemmer av og som de ikke får noen rettigheter tilbake fra. Etter Oslo-avtalen ble det enighet om at kontingentene skulle deles 50:50 med PGFTU. Tidligere i år ble pengene utbetalt. 

– Hvor har de blitt av?

Abu Omar er ikke aleine om å spørre eller å ta avstand fra avtalen med Histadrut. Nede i Jeriko sitter Ali Santrisi, tv-vert på Palestine Public Broadcasting og informasjonssekretær i PGFTU i Jeriko, og freser av raseri mot PGFTU-lederen Shaher Saed, som den lokale PGFTU-avdelingen i Jeriko og Tubas i Jordandalen for lengst har brutt med.

Ber LO boikotte

– Vi boikotter Histadrut. Selvsagt ber vi om at LO i Norge bryter med Histadrut. Det er en politisk rasistisk organisasjon som trekker palestinske arbeidere like mye som israelske, men yter ingen sosiale tjenester til palestinerne, sier Santrisi.

– De stjeler våre penger, og det sentralledelsen i PGFTU gjør er ulovlig. Vi aksepterer ikke hva de driver med, og vi har gått til president Mahmoud Abbas med beviser på korrupsjon. Shaher Saed har solgt palestinske arbeidere, anklager han og etterlyser pengene som ble fordelt for noen måneder siden.

peter.m.johansen@klassekampen.no

Reisen ble arrangert av Palestinakomiteen. Klikk her for å lese mer om Palestinakomiteens studieturer. 

Publisert: 4. januar 2016