Makt, naivitet og Veldig Seriøse Mennesker

Av Espen Goffeng, tidligere passasjer på Mavi Marmara og styremedlem av STGN. 23. juni 2011

Naiv – 1 ( adjective ) naiv [nɑ’iːʋ]godtroende, lettlurt, barnslig være ung og naiv. Så hvorfor gikk jeg på nett i dag for å finne denne definisjonen? Det er ikke fordi jeg ikke hadde nok annet å gjøre, for her nede i Athen er organiseringen av den neste flåten til Gaza i full gang. Vi reiser om en ukes tid. Nei, det er fordi deltagerne av FreedomFlotilla II ofte blir beskyldt for å være nettopp dette. Naive. Det er naivt, blir det hevdet, å tro at en liten folkebevegelse kan ha en effekt på en situasjon så kompleks og diplomatisk tung som Israel/ Palestina. Dette må overlates til diplomatiet og politikerne. De Veldig Seriøse Mennesker. Vi kan ta en sjekk på dette.

Siden den totale blokaden av Gaza ble innført i 2007 har det vært gjort mange “forsøk”, mer eller mindre helhjertede, på å få Israel til å åpne grensene eller lette på blokaden. Noen regjeringer har forsiktig ymtet frempå overfor Israel at blokaden og følgene av den muligens ikke er så veldig fine. Talløse rapporter er skrevet av menneskerettsorganisasjoner og internasjonal rettslige instanser om at blokaden har en uproposjonal effekt på sivilbefolkningen og at den bryter mot internasjonal rett, da særlig den 4. Geneve konvensjonen. Alt til liten nytte. Ingen lettelser ble gjort, intet betydelig press ble lagt på Israel, hverken økonomisk eller diplomatisk.

Så kom det noen båter. Et lite antall mennesker organiserte en flåte, og fikk med seg en del andre mennesker. Israel forsvarte sin ulovlige blokade med et ulovlig angrep og drepte ni av aktivistene om bord. Det internasjonale samfunnet, nærmest unisont, reagerte med voldsom fordømmelse. Til og med amerikanske senatorer begynte å omtale blokaden som “unsustainable”, en helt ny språkbruk. FN`sMenneskrettsråds rapport etablerte klart og tydelig ulovligheten av blokaden og angrepet på flåten. Som en følge av alt dette ble lettelser av blokaden innført. Uakseptabelt små, men allikevel. Tony Blair sto ved en talerstol i Brussel, ved siden av vår egen utenriksminister, og sa at blokaderegimet var blitt bedre “siden Juni 2010”, som om han selv hadde hatt noe med dette å gjøre. Det han neglisjerte å nevne var at lettelsene skjedde to uker etter flåtehendelsen, og som en direkte følge av denne. Opp til Juni 2010 hadde ingenting annet enn flåten hatt en effekt på blokaden av Gaza, og nå blir vi bedt om å holde oss unna.

Men nå ser vi at mengden varer som kommer inn til Gaza øker ettersom neste flåte kommer nærmere og nærmere. For noen dager siden sa Israel til og med at de ville slippe inn nok byggematerialer til å bygge opp igjen 1200 hjem og 18 skoler i Gaza. Dette i FN-regi. Hjem og skoler som har ligget i ruiner siden Israel bombet de i stykker i 2008/2009.Obama-administrasjonen har tilbudt Tyrkia en rolle og vertskap for nye fredssamtaler mellom Israel og Palestinerne hvis de stopper flåten, noe Tyrkia uansett ikke er i stand til. For knapt en time siden leste vi også i Israelsk presse at utenriksminister Leiberman vil invitere 7 europeisk utenriksministere på en liten rundtur i Gaza for å vise hvor fint det er å leve der inne. Dette er også en helomvending som kommer knapt en uke før flåtens avgang. Alt dette er igjen direkte konsekvenser av at FreedomFlotilla II er på vei. Så når vi blir fortalt at det vi gjør ikke nytter, vil jeg respektfullt være totalt uenig.

Statssekretær Espen Barth Eide har i etterkant av sitt møte med den Israelske vise utenriksminister Danny Ayalon uttrykt at det ikke lenger er noen humanitær krise i Gaza, og at flåten ikke er nødvendig. Om han formulerte dette selv eller gjentok Ayalons analyse vites ikke. Igjen vil vi, med all mulig respekt, være meget uenig. Hvis det i det hele tatt skulle stemme at det ikke lenger er en humanitær krise i Gaza, er dette en direkte konsekvens av flåtebevegelsen, ikke Barth Eides eller andres møter med Ayalon eller noen andre i Israel.

For litt tid siden var Benyahmin Netanyahu på turné i USA. Der fortalte han hele verden at en tilbaketrekning til 1967-grensene var uaktuelt. Med andre ord; hjørnestenen i enhver dialog over de siste 30 år er nå rett ut av vinduet. Ingen kompromisser.  I lekkasjer fra forhandlingene mellom Israel og palestinerne som ble presentert i fjor, kom det frem i de såkalte Palestine Papers at de palestinske forhandlingslederne tilbød Israel stort sett alt de hadde å gi, uten betydelige gjenytelser. De tilbød så mye at de måtte ga av etter press fra det palestinske samfunnet når deres tilbud til israelerne ble kjent. Svaret fra Israel var igjen klart og tydelig: Nei! Med bakgrunn i dette vil jeg si at hvis Espen Barth Eide eller andre representanter fra det diplomatiske sjiktet tror at de kan reise til Jerusalem, ta en kopp kaffe og gjennom samtaler alene få Netanyahu-regjeringen til å endre politikk, uten å legge betydelig økonomisk og politisk press på Israel, så vet jeg hvor jeg vil hevde at naiviteten befinner seg. Den er ikke på båtene våre, men i korridorene hos våre Veldig Seriøse mennesker.

Last ned som PDF