Muren – ei grense for en grenseløs stat

Av Kjersti Nordby
Artikkelen er publisert i studieheftet «Fritt Palestina» utgitt av Palestinakomiteen i Norge 2010

I november 2000 ga den israelske statsministeren Ehud Barak klarsignal for prosjektet som skulle bli det Israel kaller ”sikkerhetsmuren”. I første rekke starta en storstilt konfiskering av jord, og fjerning og opprykking av oliventrær begynte vest for Jenin i juni 2002. Den såkalte sikkerhetsbarrieren skal hindre ”terrorister” i å ta seg inn i Israel. Våren 2002 gjenokkuperte staten Israel hele Vestbredden etter en bølge av palestinske selvmordsbomber. Både muren og gjenokkupasjonen ble begrunna med sikkerhetshensyn.

Selv om muren ble påbegynt i 2002 har ideen om separasjon mellom jøder og ikke-jøder røtter tilbake til sionismens barndom. Etter at den andre intifadaen brøt ut i 2000 ble denne ideen styrket. Angrepene på israelske sivile representerte noe nytt, og var en form for motstand som det var vanskelig å bekjempe med kamphelikoptre, tanks og jagerfly Muren blei løsninga på problemet. Den skulle gi israelere trygghet gjennom å skape en total atskillelse mellom de to folkene og gjennom å legge strenge restriksjoner på palestinernes bevegelsesfrihet. Siden da har hæren slått hardt ned på all palestinsk motstand, under dekke av behovet for sikkerhet.

I oktober 2009 var 60 % av muren ferdigstilt. Bygginga pågår i distriktene rundt Qalqilya, Ramallah, Jerusalem, Bethlehem og Hebron. Jordan-dalen er nå nesten helt isolert fra resten av Vestbredden. Siden 1994 har Gaza vært omgitt av en liknende barriere. Ved å sperre palestinerne inne i ghettoer bak murer prøver staten Israel å løse Palestinaproblemet. Okkupasjonen kan opphøre, det kan bli ”fred”. Palestinernes befolkningsvekst vil være palestinernes problem, og ikke noe som kan true den israelske statens ”jødiske karakter” gjennom at palestinerne blir i flertall i de områdene som staten Israel kontrollerer. For mange israelere er selv muren ikke tilstrekkelig. Det er en utbredt oppfatning i den israelske samfunnsdebatten at palestinerne bare kan flytte til andre arabiske land.

Gjennom krig, okkupasjon og anneksjon har staten Israel i strid med folkeretten utvida grensene sine siden de fikk tildelt et landområde av FN i 1948. Pålegg fra FN om å trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene er ikke fulgt. Israelsk politikk handler om å etablere ”fakta på bakken” for å sikre seg mest mulig land. I 1998 sa tidligere statsminister Ariel Sharon: ”Alle må løpe for å ta så mange palestinske bakketopper de kan for å utvide bosettingene. Alt vi tar nå vil forbli vårt. Det vi ikke tar vil gå til dem”. Senere har blant annet Tzipi Livni hevdet at muren vil utgjøre de fremtidige grensene for den israelske staten. I den israelske valgkampen i 2006 lovte det nystiftede partiet Kadima israelerne faste grenser innen utgangen av 2010. Disse grensene skulle følge muren, som er planlagt å være ferdigstilt i 2010.

Bygginga av muren skaper nye flyktninger ved å frata palestinere landet sitt, bit for bit. Ønsket om ”mest mulig land med færrest mulig palestinere” har gjennom muren blitt oppfylt i en grad som bare kan kalles etnisk rensing av hele det historiske Palestina. Muren forandrer ikke bare landskapet på Vestbredden, men gjør det umulig å etablere en palestinsk stat på et geografisk sammenhengende område.

Fakta på bakken
Vestbredden er et fruktbart område der jordbruk er en viktig kilde til inntekter for palestinerne. Som følge av bygginga av muren har mange bønder mistet enten deler av eller alle jordene sine, og tilgangen på vannressursene er vanskeligere. Dette påvirker innbyggernes levekår og økonomi i særdeles negativ retning.

Muren bygges i hovedsak ikke på den grønne linja fra 1967. Derimot skjærer den dypt inn på Vestbredden, og utvider tjuveriet av palestinsk jord og palestinske ressurser som har pågatt siden den israelske staten blei oppretta i 1948.

Når den er fullført vil muren annektere 46 % av Vestbredden, og staten Israel vil kontrollere 88 % av det historiske Palestina. Den vil dele opp og isolere palestinske samfunn i bantustans, ghettoer og ”militære områder”. Den palestinske befolkninga på Vestbredden og Gaza, inkludert 1.5 millioner flyktninger vil bli inngjerda og stengt inne på 12 % av det opprinnelige mandatområdet Palestina.

Omtrent 12 % av palestinerne på Vestbredden vil befinne seg på israelsk side av muren, med uutholdelige levekår. De har mista land, livsbetingelser, markeder og bevegelsesfrihet, og står overfor trusler om å bli utvist fra sine landområder og sine hjem.

Dette inkluderer de 200 000 palestinerne som bor i Øst-Jerusalem. Muren omringer dem på en måte som isolerer dem fra resten av Vestbredden. Det foregår nå en storstilt etnisk rensing av Øst-Jerusalem. Palestinere blir kasta på gata og kolonister overtar stadig flere palestinske hjem.Kolonistenes mål er at Jerusalem skal bli jødenes udelelige hovedstad.

Betongveggen er åtte meter høy – to ganger så høy som Berlinmuren – med vakttårn og en buffersone på 30-100 meter hvor det er elektriske gjerder, grøfter, sensorer, kameraer og militærpatruljer. Andre steder består muren av flere lag med piggtrådgjerder, militære patruljeveier, sandområder som skal avsløre fotavtrykk, grøfter og overvåkningskameraer.

I buffersona som vender mot staten Israel baner muren vei for storstilte husødeleggelser og bortvisning av palestinere som bor like ved muren. Mange steder er muren bygd kloss inntil hjem, butikker og skoler.

Landområdet mellom apartheidmuren og den grønne linja har blitt erklært som en lukket militærsone. Dette gir palestinske bønder store problemer. Alle som bor der må skaffe seg tillatelse til å kunne fortsette å bo i husene sine eller arbeide på jordene sine. I begynnelsen gjaldt disse tillatelsene både jordeierne, slektningene og landarbeiderne deres. Nå er det bare jordeierne og deres barn som får passere for å dyrke og arbeide på egen jord.

Mange bønder opplever at mesteparten av jorda deres og tusenvis av oliventrær og frukttrær er på ”feil side” av muren. Okkupanten har skapt landbruksporter i muren, men disse kontrollpostene innebærer ingen garanti til bøndene om at de har adgang til landbruksområdene sine. De er åpne i korte perioder bare to-tre ganger om dagen, og de kan stenges etter soldatenes forgodtbefinnende.

Det israelske kontrollregimet styrkes stadig, med kontrollposter hvor palestinere blir banka opp, fengsla og ydmyket. Fasit pr. 2009 er:

• 34 befesta kontrollposter – 3 hovedterminaler, 9 handelsterminaler og 22 terminaler for biler og arbeidere – kontrollerer all palestinsk forflytning og transport.

• 44 tunneler danner forbindelse mellom 22 mindre ghettoer innafor 3 hovedghettoer.

• 634 kontrollposter eller andre militære hindringer under okkupantens kontroll, deriblant veigrøfter,veisperringer og metallgjerder

• 1,661 km bosetterveier forbinder koloniene (bosettingene) med hverandre og kompletterer landtjuveriet.

Nettverket av fysiske sperringer skaper ghettoer som sammenliknes med bantustans i det sørafrikanske apartheid-regimet. Det gjør at Palestina ligner stadig mer på et fengsel. Mange steder er folk utestengt fra helt grunnleggende tjenester, som helse og skole. Når de i tillegg opplever tap av jord, markeder, vann og naturressurser, blir det svært vanskelig for lokalsamfunn og landsbyer å sørge for et verdig underhold av sine innbyggere. En rapport fra Redd Barna juni 2010 konstaterer at tusenvis av barn i områder under israelsk kontroll sulter og er utsatt for sykdommer som diaré og lungebetennelse.

Om å komme seg på jobb – hvis du har noen

Bethlehem, en hvilken som helst vanlig hverdag i 2007: Du er heldig hvis du bor i Bethlehem og har jobb. Det er en heldagsbeskjeftigelse. Å komme seg til og fra jobb tar hele dagen.

Hvis man skal reise fra Bethlehem til Jerusalem, er det vanligvis en tur på 20 minutter. Nå kan turen ta 2-3 timer. Du må stå opp i tretida om morgenen for å rekke jobben. Når du skal passere kontrollposter kan du risikere å vente der 2-3 timer, og det er alltid lange køer. Og du blir alltid utspurt om de mest sjølsagte ting. Er du blid en dag, får du spørsmål om hvorfor du er så blid. Er du sur en dag, får du spørsmål om hvorfor du er så sur. Er du trøtt en dag, får du spørsmål om hvorfor du er så trøtt. En gang hadde fagforeninga PGFTU forsøkt seg på å arrangere musikk og dans på kontrollposten, for å korte tida for dem som venta. Men det tok brått slutt. Det fikk de ikke lov til.

Rekker du ikke gjennom kontrollposten før det stenger – og tidspunktet bestemmer IDF (den israelske hæren) – må du dra hjem igjen og kommer deg ikke på jobben den dagen. Kommer du deg på jobb, kommer du hjem igjen seint på kvelden. Køene er de samme, selv om de går motsatt vei. Palestinerne har et uttrykk: Fra senga – til jobben – til senga.

Situasjonen etter 2000 har blitt stadig forverra. Bethlehem er omringa av muren, og dette skaper utrolig store problemer. Turismen, som var et viktig næringsgrunnlag, er omtrent borte. Tidligere var det 5000 ansatte i turistsektoren, mot 2000 nå. Dette rammer ikke bare arbeidslivet, men hele infrastrukturen rundt.

Å overleve med en mur
Beit Hanina er en landsby som ligger mellom Jerusalem og Ramallah. Muren skjærer rett gjennom lokalsamfunnet og deler det i to. Porten er sjelden og tilfeldig åpen. En stund brukte palestinerne i landsbyen kloakkrøra som ferdselsåre. Unger til skolen, mødre til kontroll med unga, folk på vei til og fra arbeidet, besøk hos familien på den andre sida av muren. Denne muligheten er nå fjernet.

Undertrykking og folkelig motstand. Drap og arrestasjoner.
Folkelig motstand mot bygginga av muren begynte med de første husødeleggelsene i 2002, og har fortsatt med full styrke siden den gang. Motstanden blir uttrykt på flere ulike måter, som for eksempel demonstrasjoner og aksjoner.

Undertrykkinga og reaksjonene fra den israelske okkupasjonshæren har vært svært hard. 16 personer har blitt drept i operasjoner utført av israelske soldater, halvparten av ofrene var mindreårige. . Tusenvis har blitt skada, og hundrevis arrestert. I landsbyen Ni’lin, hvor det er demonstrasjoner hver fredag, ble nesten 500 skada og over 70 arrestert, bare i 2008 og 2009.

Den første bølgen av likvidasjoner og alvorlig undertrykking varte et helt år, og begynte i 2004 med drap på fem personer i landsbyen Biddu. Der hadde de organisert de første massedemonstrasjonene mot bygginga av muren. I 2005 ble tre barn skutt og drept i Beit Liqya. En lignende drapsbølge skjedde i perioden mellom 2008 og 09. Da skjøt og drepte okkupasjonssoldatene fem personer i Ni’lin og en i Bil’in, som svar på palestinsk motstand.

Arrestasjoner skjer hele tiden. Alle lederskikkelsene i organisasjonen Stop the Wall har vært i fengsel; Mohamed Othman, Jamal Juma, Abdallah Abu Rahmah. Stadig nye menneskerettsforkjempere blir tatt. I januar 2010 sitter 45 grunnplansaktivister fra grasrotorganisasjoner i fengsel.

Internasjonal rett og verdenssamfunnets stilling
I juli I 2004 fordømte den internasjonale domsstolen i Haag (the International Court of Justice (ICJ) apartheidmuren, den israelske bosetterpolitikken og okkupasjonen. Dommen slo fast at disse inngrepa var i strid med internasjonal rett og måtte stoppes. De ba Israel om å rive muren og i tillegg gi kompensasjon for jord som var konfiskert eller ødelagt. Domstolen hevda at den nåværende situasjon var totalt uakseptabel og påla verdenssamfunnet å handheve internasjonal rett. Men på tross av denne klare holdninga fra ICJ har verken stater eller internasjonale organer tatt seriøse skritt for å sikre at anbefalingene fra domsstolen blir satt ut i livet.

Det internasjonale samfunnet og næringslivet bidrar til muren og okkupasjonen med investeringer og kapital. Et relativt nytt tilskudd til okkupasjonspolitikken skriker etter nye internasjonale investeringer. Etablering av såkalte CBIZ, Cross Border Industrial Zones (grenseoverskridende industrielle soner) vil trenge økonomi, og internasjonal kapital kan investere under dekke av å bidra til såkalte ”utviklings”prosjekter.

De industrielle sonene vil i økende grad bli lokalisert på stjålet palestinsk land. De vil ligge på utsiden av ghettoene som gjerdes inn av koloniene, muren og veisystemene. Disse sonene bidrar til å opprettholde økonomien i det israelske koloniseringsprosjektet. Det inngås nå kontrakter med blant annet tyske, franske, amerikanske og japanske selskaper og organisasjoner. Disse prosjektene er ikke annet enn en forsterking av Bantustan-prosjektet som muren har skapt, og de er basert på den forutsetninga at muren skal bestå. De israelsk eide industrielle sonene vil være arbeidskraftintensive og avhengig av palestinsk arbeidskraft. Bondesamfunn skal bli til billig arbeidskraft på israelske bedrifter.

Last ned som PDF