Pappa er i administrativ forvaring

Guttungen ser på meg med to store, triste øyne, mens han kjemper med å holde opp et bilde nesten like stort som ham selv. Ved siden av ham er en plakat med teksten: «Jeg trenger min pappa!» Han heter Abdelkareem, er 5 år gammel og eldst i en barneflokk på 3. Stedet er foran det Internasjonale Røde Kors-bygget, en iskald mandag morgen en februardag 2012 på Vestbredden. Hver uke kommer familiemedlemmer med bilder av sine kjære i en stille demonstrasjon mot at det internasjonale samfunnet ignorerer de palestinske politiske fangene. Kravet er at ICRC skal godkjenne dem som det de er: krigsfanger. Her er bestemødre med bilder av barnebarn de ikke har sett på 10 år, her er barn med bilder av fedre de aldri har fått lov å kjenne. På rekke og rad står og sitter de, hver med sin savnede, hver med sin tragiske historie å fortelle.

Mannen på bildet er pappaen til guttungen. Det er 31 år gamle Ahmad Abdelkarim Owawi, fra Hebron, og er en av de mange hundre palestinere som sitter bak lås og slå under såkalt «administrativ forvaring» («Administrative Detention»). Det lyder så uskyldig; «administrativ forvaring», noe administrativt, en byråkratisk greie. Men som mye med Israel: jo penere og uskyldigere navn, jo grovere overgrep. «Administrativ forvaring» er kort og godt fengsling uten lov og dom på ubestemt tid. Dette er verdens glemte «Guantanamo-fanger».

Ifølge Israelsk lov så kan en bli satt under forvaring i opp til seks måneder. Men når de seks månedene er gått, kan nye seks måneder gies. Med «administrativ forvaring» trenger ikke Israel bevise at fangene er skyldige. I stedet er vanlíg juss snudd på hodet og fangen er regnet som skyldig inntil han/hun kan bevise at de er uskyldige, eller Israel ikke ønsker å straffe dem lenger. Noen fanger råtner i Israelske fengsler i årevis under denne ordningen, uten rett til forsvarer, og uten rett til å få vite hva de beskyldes for. Og det er dette som er det mest absurde, som gjør hele prosessen verdig noe Kafka kunne ha diktet: man må forsvare seg mot beskyldninger…som man ikke har rett til å få vite om.

Flerfoldige tusen palestinske fanger har blitt holdt i «administrativ forvaring» av Israel i årenes løp. Ifølge den Israelske menneskerettsorganisasjonen B’Tselem så bryter Israel åpenlyst internasjonal lov i sin mangel på restriksjoner i bruken av den. Antallet var høyest under intifadaen, så bunnet det i august 2010, men etter det har antallet igjen steget jevnt og trutt. Pr. desember 2011 var 307 palestinere i administrativ forvaring.

En av dem var Abdelkareem’s far. Sammen med lillesøster Sewar (1 1/2 år) og lillebror Omar (7 måneder) har storebror sett lite til sin pappa i sitt korte liv.

Ahmad Abdelkarim Owawis skjebne er typisk for mange palestinere rammet av ordningen, og som går ut og inn av Israelske fengsler uten å bli dømt av domstolene. Første gang han ble «forvart», var han 8 år; da slapp han ut etter en dag. Neste gang var han 16; da ble det 6 måneder. I 2002 fikk han sin første (og eneste) ofisielle dom: 4 år. Slapp ut i 2006, ny «administrativ forvaring» i 2007 for 2 uker, i 2008-2010 var det 2 nye år av det samme.

I september 2011 ble han tatt igjen. Siden da har ingen i familien fått se ham. Ingen vet hva han er fengslet for. De vet at han var i Ofer-fengselet ved Ramallah, men er blitt flyttet til nytt ukjent sted. Det vil i praksis si at han er i Israel; av 13 israelske fengsler for palestinere fra Vestbredden er alle, unntatt Ofer, i Israel. Og å overføre fanger vekk fra de okkuperte områdene inn til Israel er et klart brudd på den fjerde Genèvekonvensjonen, noe bl.a. Røde Kors har påpekt.

Framtiden til familien til Abdelkareem er ikke lys. Faren har nå startet sultestreik, som mange andre palestinske fanger fra Vestbredden. Familien er dypt fortvilet.
«Jeg savner ham så inderlig, inderlig dypt», sier søsteren Suzan, på flytende engelsk, i det hun hjelper nevøen med bildet av faren. Det er hun som er familiens talskvinne.
«Kan jeg sitere deg på det?» spør jeg forsiktig, «Og kan jeg bruke navnet ditt?»
«Ja!» kommer det raskt og innstendig. «Jeg vil at hele verden skal få vite hvordan Israel behandler oss!»

Familien får ikke besøke ham, får ikke vite hvor han er fengslet, og ikke vite hva han er fengslet for. Og ingen vet for hvor mange dager eller år han fortsatt vil være fengslet. De setter sin tillit til at det internasjonale samfunnet ikke vil ignorere dem.

Jeg forlater dem med en klump i halsen, vel vitende om at deres tillit kanskje er bortkastet.

A. Strand, Vestbredden, 13.02.2012

http://www.addameer.org/etemplate.php?id=342
http://www.btselem.org/administrative_detention
Palestinakomiteens brev av 20. februar 2012 til Den norske regjeringen om frigivelse av Khader Adnan og andre palestinske fanger i administrativ forvaring

Last ned som PDF