Solidaritet – ikke veldighet

Av Ebba Wergeland

Palestinakomiteen kaller seg en solidaritetsorganisasjon. Hva betyr det egentlig? Første gang ordet solidaritet ble brukt i Norge, var visstnok under en streik på Akers Mek i 1884. Streiken gjaldt et lønnsnedslag på 10 %. Arbeidere i andre bedrifter samlet inn penger for å støtte Aker-arbeiderne. Solidarisk hjelp til de streikende var hjelp til selvhjelp. Neste gang kunne lønnsnedslaget ramme dem.

Solidaritet bygger på felles interesser. I dag er det deg som trenger støtte, i morgen meg. Vi driver internasjonalt solidaritetsarbeid fordi den globale kampen mot undertrykking og utbytting også er vår kamp. Solidaritetsarbeid er støtte til andres kamp. Vi støtter palestinernes kamp mot okkupasjonen. Det handler ikke først og fremst om å gi mat og medisiner, men om at palestinerne selv skal bli i stand til å skaffe maten de trenger og løse helseproblemene sine. Da må først okkupasjonen ta slutt.

Mange store hjelpeorganisasjoner er finansiert av departementsmidler og bidrar til den snille sida av norsk utenrikspolitikk. Palestinakomiteen er ingen hjelpeorganisasjon. Det har i alle år vært en hovedoppgave for Palestinakomiteen å kritisere den offisielle norske prosionistiske politikken i Palestina. Da må vi ikke ha økonomiske bindinger til norske myndigheter. Da må vi ikke være avhengige av om NORAD liker oss. De siste tiårene har det vært mulig å drive prosjekter i Palestina med store bidrag fra myndighetene mot en liten egenandel fra oss. Slike prosjekter må vi være forsiktige med. De binder både oss og mottakerne til norske myndigheters mening om hva som er «bra for palestinerne». Og det gir kanskje store penger til Palestina, men ville prosjektet vært prioritert hvis palestinerne selv bestemte i eget hus?

Det er ikke først og fremst penger som mangler i Palestina, men frihet – blant annet til å etablere sin egen nasjonale økonomi. «Giverlandgruppen» som Norge leder, dekker utgifter i Palestina som etter internasjonal lov skulle vært dekket av okkupantmakten Israel. Det ville vært bedre om «giverlandsgruppen» presset Israel til å oppgi okkupasjonen, enn at de sitter som overformyndere og betaler ut almisser til palestinerne under okkupasjon. Pengehjelp blir fort et politisk våpen mot palestinsk uavhengighet, akkurat som veldedigheten i Norge i gamle dager ble brukt til å disiplinere de fattige.

Som norsk organisasjon kan vi blande oss i palestinsk politikk og planlegging fordi vi har penger, selv om vi ofte har mindre kompetanse enn palestinerne selv. Vestlige «giverland» stiller betingelser før de gir penger. Det er det motsatte av å støtte palestinsk selvstyre og uavhengighet. Utenlandske penger kjøper opp de beste lederne, de flinkeste hodene, de raskeste hendene ved å gi lønner langt over det som er mulig i det palestinske samfunnet. Store penger stimulerer til korrupsjonskultur og undergraver samfunnsutviklingen. Tenk deg Norges statsbudsjett finansiert av tusen utenlandske NGO-er (non-governmental organisations – private organisasjoner som Palestinakomiteen), med tusen forskjellige prosjektplaner?

Forskjellen på veldedighet og solidaritet kan kanskje best forklares som to måter å drive suppekjøkken på. Skal vi insistere på å beholde kontrollen over suppeøsa, eller er vi villige til å dele. Veldedighet består i å fordele mest mulig suppe, solidaritet består i å kjempe for alles rett til egen suppeøse. Palestinerne har rett til å kontrollere sin egen suppeøse, rett til å styre sin egen økonomi, rett til å velge sine egne ledere. Vi støtter dem i kampen for den retten. Det betyr først og fremst støtte til kampen mot okkupasjonen og til alt som kan tjene den kampen.

Last ned som PDF