«Tårnet»: Vakkert og gripende om palestinske flyktninger

«Tårnet» er en viktig og vakker animasjonsfilm om palestinske flyktninger som hele familien bør se. 

Tekst: Line Snekvik

Vi treffer regissør Mats Grorud og mannen som inspirerte han til å lage filmen, palestinske Abu Hassan (36), på en kafé i Oslo. De to kommer rett fra filmvisning i Stockholm, og har bare en snau time til rådighet før et nytt intervju venter.

Det er travle tider for 42-åringen fra Tønsberg. Animasjonsfilmen Tårnet, som hadde premiere i Norge 30. november, har fått svært god mottakelse – ikke bare i Norge, men verden over.  

– Det er alltid litt spennende, for man vet jo ikke hvordan det vil gå når man lanserer en ny film, sier Mats, som ikke legger skjul på at han gleder seg over mottakelsen.

Vennen Abu Hassan, som er vokst opp i Bourj el-Barajneh hvor Tårnet utspiller seg, så filmen for første gang i går. Han er begeistret. 

– Jeg elsket den. Den oppleves som veldig autentisk. Jeg ble skikkelig rørt! Faktisk så gråt jeg fra det øyeblikket filmmusikken startet til filmen var over, sier Abu Hassan.

BODDE I FLYKTNINGLEIR I ETT ÅR

Tårnet er historien om elleve år gamle Wardi, som bor sammen med familien i et fireetasjes høyt «tårn», ettromshus stablet oppå hverandre, i flyktningleiren Bourj el-Barajneh i Libanon. Warids oldefar, Sidi, flyktet fra Palestina under Al-Nakba («katastrofen») da staten Israel ble opprettet. Helt siden Sidi kom til flyktningleiren i 1948 har han holdt fast på håpet om å returnere til Palestina. Men innser nå at dette ikke vil skje i hans tid. I Tårnet blir vi med på Wardis søken etter oldefarens håp, og underveis blir vi kjent med historiene til de fire generasjonene som bor i tårnet. 

Saken fortsetter under bildet! 

Regissør Mats Grorud sammen med Abu Hassan. Foto: Birte Bødtker 

Mats Grorud, som har utdanning fra animasjonslinjen i Volda, har laget flere kortfilmer tidligere. Tårnet er hans første langfilm. 

  – Hva var det som fikk deg på tanken om å lage en film fra en palestinsk flyktningleir i Libanon?

– Jeg kom til Bourj el-Barajneh som solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i 2001, etter å ha gjort ferdig studiene mine i Volda. Allerede da tenkte jeg «hvordan kan jeg få brukt studiene mine her?» Så den tanken hadde jeg med meg fra starten. 

Mats ble lagt merke til i leiren.
 

– Jeg var skeptisk i begynnelsen. Hvem er denne hvite fyren? Er han spion for Israel? Men så fant jeg ut at det ikke var tilfelle. Jeg skjønte at Mats og familien hans er veldig pro-palestinske, forteller Abu Hassan.

Engasjementet for Palestina ligger i familien. Moren til Mats, Kristin, jobbet som helsearbeider i Libanon for Palestinakomiteen på 80-tallet.

– Jeg ville lære engelsk, mens Mats ville lære arabisk. På den tiden snakket jeg ikke noe særlig engelsk. Det var Mats som lærte meg språket. Ikke ved å lære bort på tradisjonelt vis, men gjennom å samtale sammen, sier Abu Hassan. 

De to har bevart vennskapet gjennom de 17 årene som har gått siden Mats først kom til leiren.

– Det var veldig interessant å høre palestinerne fortelle om livene sine. Jeg fikk høre om vitsene som ble fortalt mens de gjemte seg i bomberommet. Varme, fine detaljer. Hvordan man kan leve i en dårlig situasjon, men allikevel ha det ganske bra. Dette dannet utgangspunktet for filmen, forteller Mats.

HISTORIEN STOPPET OPP I 1948

Karakteren Sidi, oldefaren til Wardi, er inspirert av Abu Hassans egen bestefar, som måtte flykte fra Palestina i 1948. Akkurat som Sidi i filmen, var Abu Hassans bestefar lidenskapelig opptatt av planter. På betongplattingen i flyktningleiren i Beirut dyrket han frem frodige planter og blomster. Et lite stykke Palestina i Libanons hovedstad. 

– Bestefar var en skikkelig bonde. Du kunne lukte jorda av hendene hans. Jeg så det gamle Palestina i ansiktet hans, sier Abu Hassan ettertenksomt. 

I nesten 50 år ventet bestefaren på å reise hjem til Palestina. Dagen kom aldri. Han døde i 1996. Da var Abu Hassan elleve år, like gammel som Wardi.

– For bestefar stoppet historien opp i 1948. Jeg husker at jeg pleide å sitte sammen med han og de eldre vennene hans. Alt de snakket om var 1948. Hvis jeg ga bestefar en appelsin, så sa han «appelsinene smaker bedre i Palestina». For bestefar var Palestina himmelen, sier Abu Hassan. 

«Tårnet» som man ser i filmen er huset til Abu Hassans familie.

– Men det kunne ha vært et hvilken som helst hus i en palestinsk flyktningleir.

Saken fortsetter under bildet!

11 år gamle Wardi sammen med oldefaren Sidi, som måtte flykte fra Palestina til Libanon i 1948.


VILLE GI NOE TILBAKE

For Mats var det menneskene i leiren som var viktigst da han lagde filmen.

– Når du bor i leiren, så er du gjest. Du spiser fantastisk mat, drikker kaffe hos folk og blir godt ivaretatt. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake, så denne filmen er min gave til leiren.

Til sammen tok det åtte år og mange turer til Bourj el-Barajneh før filmen var ferdig. 

– Det tok tid på grunn av budsjettet, som har ligget på nesten 19 millioner kroner. Det tok også lang tid å skrive historien ferdig. Jeg ville at den skulle bli så autentisk som mulig, føles riktig for de i leiren, forklarer Mats, som håper at filmen også kan ha en pedagogisk funksjon og få flere til å engasjere seg for palestinernes sak:

– Folk tør ikke alltid å mene noe om Palestina og Midtøsten, de tenker at det er så «vanskelig». Men det er ikke alt som er så vanskelig. Etter nakbaen har man fått fire generasjoner flyktninger. De har rett til å returnere, ifølge FN-resolusjon 194. Folk har vært stuck i leirene i 70 år. Er dette rett eller galt?, spør Mats retorisk.  

ØNSKER Å APPELLERE TIL FLYKTNINGER

Tårnet har allerede blitt vist på mange norske skoler i forbindelse med Operasjon Dagsverk. FN-sambandet har innlemmet filmen i sitt undervisningsopplegg, og i skrivende stund har mer enn 8000 norske elever sett filmen. På sikt håper Mats å få filmen inn i Kulturelle skolesekken.

– Jeg håper at filmen kan få folk til å se flyktningene som mennesker, ikke bare som en grå masse. Da tenker jeg ikke bare på palestinske flyktninger, men alle flyktninger. Målet er at neste gang folk møter noen fra Syria aller Palestina, så har de litt mer empati for den personen de møter. I tillegg ønsker jeg at filmen skal appellere til flyktninger, til de som lever i eksil, sier Mats.

I Norge har filmen fått niårsgrense.

– Det er viktig at de unge ser filmen. Dette er også noe av grunnen til at jeg ville at det skulle være en dukkefilm, ikke bare en «dokumentar om flyktninger», forklarer Mats. 

Og til neste år skal filmen vises i de palestinske flyktningleirene i Libanon: 

– Vi har endelig fått laget en arabisk versjon også, så til neste år skal vi reise på turné og vise filmen i alle leirene, sier Mats entusiastisk.

Rundt 500 000 palestinere er bosatt i Libanon. På verdensbasis finnes det rundt 7. 2 millioner palestinske flyktninger. Brorparten (5, 12 millioner) bor i Midtøsten og er registrerte FN-flyktninger, men mange har også flyttet til Europa, USA eller Latin-Amerika. 

Hva betyr retten til retur i dag? 

– Jeg er ikke palestiner, men min oppfatning er at retten til retur er knyttet til identitet. I denne vanskelige situasjonen har palestinerne historie og identitet til felles. Alle ønsker et godt liv, og så må hver enkelt finne ut om de vil returnere, sier Mats. 

– I hverdagen er det ikke retten til retur som opptar oss, men retten til å leve, sier Abu Hassan.  

Libanesiske myndigheter har ikke integrert de palestinske flyktningene i samfunnet, blant annet fordi de frykter en skjevhet i den politiske maktbalansen. Palestinere i Libanon har ikke rett på statsborgerskap og får ikke lov til å kjøpe eiendom. I tillegg er de utestengt fra en rekke yrker. 

– Jeg er veldig bekymret over USAs kutt i UNRWA-støtten. Vil vi klare å sette mat på bordet til barna våre eller sende dem på skolen? Det er dette som er våre bekymringer nå for tiden, sier Abu Hassan, før han legger til: 

– Den dagen FN kommer og spør om vi vil signere på et papir for å gi opp retten til retur, så tror jeg ikke noen vil signere. Jeg vet at jeg ikke vil gjøre det. Uten retten til retur hadde jeg følt meg naken. Som om jeg hadde mistet meg selv.  

Tårnet vises på kinoer over hele landet.

Publisert: 1. desember 2018