Tostatsløsningen – en 2-stjerners okkupasjon?
Av Geir Gustad, tidligere leder av Palestinakomiteen i Oslo
1 – Historia
Før og etter opprettelsen av Israel i 1948 har palestinerne organisert motstand mot det sionistiske statsprosjektet. I 1964, tre år før Seksdagerskrigen, ble PLO, Palestine Liberation Organization, opprettet. Organisasjonens opprinnelige mål var å frigjøre Palestina, og å utslette staten Israel. Dette har vist seg langt vanskeligere å utføre enn å proklamere.
Seksdagerskrigen i 1967 endte med en overveldende militær seier for Israel. I etterkant av krigen vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig Resolusjon nr. 242. Prinsippet er «Land for Fred», og resolusjonen oppfordrer til «etablering av rettferdighet og varig fred i Midtøsten» ved:
- Tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier
- Opphør av alle krav eller krigslignende tilstander og respekt for og anerkjennelse av suverenitet, territorial integritet og politisk uavhengighet for alle land i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri for trusler eller angrep
- Å oppnå en rettferdig løsning av flyktningproblemet
Egypt, Jordan, Israel og Libanon ble med i konsultasjon med FNs representant over innføringen av resolusjon 242. Etter først å ha fordømt den i 1967, aksepterte Syria resolusjonen i mars 1972 – med forbehold. Syria aksepterte formelt Sikkerhetsrådets Resolusjon nr. 338, våpenhvilen ved slutten av Yom Kippur-krigen (1973), som sluttet seg til Resolusjon 242. På tross av 6 år med forhandlinger ble det ikke oppnådd enighet mellom de 5 statene om tolkning av teksten. En vedvarende uenighet i dag er den realpolitiske tolkningen av: alle / noen av de okkuperte områdene. Hvis tolkningen «Noen av områdene» legges til grunn, har jo Israel trukket seg ut av Gaza og Sinai, og oppfyller dermed sin del av resolusjonen.
PLO avviste 15. oktober 1968 Res. 242: «Resolusjonen vil føre til tap av ethvert håp for fred og sikkerhet i Palestina og i hele Midt-Østen». Begrunnelsen er at palestinerne ikke er nevnt som et eget folk, men er redusert til «flyktningeproblemet», og heller ikke har noe eget land som skal «respekteres og anerkjennes». Men i begynnelsen av 1969 erklærte Fatah at de «som en fullbyrdet kjennsgjerning aksepterte tilstedeværelsen av et stort antall jøder i Palestina. Vår kamp retter seg ikke mot jødene, men mot Israel som en rasistisk og teokratisk stat». I februar 1969 vedtok PLO en resolusjon der målet blir beskrevet som» å etablere et fritt og demokratisk samfunn i Palestina for alle Palestinere uavhengig om de er Muslimer, Kristne eller Jøder«. Dette er den første deklarasjonen der PLO beskriver en enstats-løsning som mål.
Et strategisk dokument var «Ti-punkts programmet» som ble vedtatt på den Palestinske Nasjonalkongressen i 1974. Det fastslo at det gradvis må etableres en «nasjonal autoritet over alle frigjorte deler av det palestinske territoriet, inntil hele Palestina er frigjort». Alle store eller små områder overført til arabisk eller palestinsk kontroll er skritt i riktig retning. Programmet la vekt på væpna kamp, men også at alle politiske og diplomatiske midler må tas i bruk.
PLO ble av USA og Israel karakterisert som en terrorist-organisasjon fra opprettelsen 1964, og det hersket de facto krigstilstand mellom Israel og PLO. FN-resolusjon 3236 og 3237 fra 1974 ga PLO status som den eneste legitime representanten for det palestinske folk. Etter at PLO ble drevet ut av Libanon til Tunis i 1982 oppsto det gradvis et nytt lokalt palestinsk lederskap på Vestbredden. Som en følge av kraften i den første Intifadaen i 1987 ble dette lokale lederskapet gradvis styrket. PLO-leder Yasser Arafat uttalte i 1988 fra Tunis at PLO under bestemte forutsetninger kunne akseptere staten Israel og tilslutte seg FN-resolusjonene 242/338. Dette åpnet for diplomatiske forhandlinger med USA og Israel og videre til Oslo-avtalen i 1993. Der anerkjente PLO Israels «rett til å eksistere i fred«, og aksepterte FN-resolusjon 242 og 338 som basis for videre forhandlinger med Israel. Israel anerkjente på sin side PLO som representant for det palestinske folket. De palestinske Selvstyremyndighetene (PA) skulle administrere deler av Vestbredden og Gaza og det ble dermed sikret fysiske returmuligheter for den offisielle PLO-ledelsen fra Tunis til en palestinsk «stat» i Gaza og på Vestbredden.
Etter Oslo-avtalen
Etter Osloavtalene i 1993 og etablering av kimen til et palestinsk statsapparat fulgte endeløse forhandlinger: Hebron-protokollen i 1997, Wye River Memorandum i 1998, Veikartet for fred i 2002, Annapolis i 2007. Ingen av disse avtalene har ført palestinerne et skritt nærmere en selvstendig stat. De bilaterale forhandlingene føres mellom en overmektig, enhetlig israelsk stat og en svak, famlende og splittet palestinsk motpart. I mellomtiden etableres kontinuerlig nye «facts on the ground»: Nye kolonier/bosettinger, motorveier for israelere, sperringer, forstadsbane i Jerusalem, kontrollposter og selvsagt «Muren» som skjærer seg gjennom hele det palestinske området. Selv om FN, EU og Norge spytter inn milliarder til palestinernes statsbygging, går pengene stort sett til å bygge administrasjonsbygg, lønne byråkratiet og nødhjelpspenger til en arbeidsløs befolkning.
2 – Palestinsk strategi
Palestinerne har siden 1947 etter evne kjempet innbitt mot et uønsket FN-vedtak, og med svært uklare strategiske mål. Fra det optimistiske 10-punktsprogrammet til en gradvis anerkjennelse av Israels eksistens og via Oslo-avtalen til en forkrøplet «kolonistat» på linje med de sør-afrikanske Bantustans. Til og med et tenkt vedtak i FN om full anerkjennelse av Palestina er lite verdt uten som en propagandaseier og et klapp på skulderen i den politiske kampen for en livskraftig palestinsk stat. Lekkasjene i Al Jazeera våren 2011 fra «The Palestine Papers» viser at krefter i den palestinske ledelsen er desperate og villige til å forhandle bort helt sentrale krav for det palestinske folket.
3 – Israelsk strategi
I de endeløse forhandlingene har Israel fulgt samme strategi i mer enn 60 år:
- Stol på egen militær styrke, knus militær motstand med alle midler.
- Etabler «facts on the ground» som er umulige å reversere.
- Gjør leveforholdene så vanskelig som mulig for palestinerne – legg forholdene til rette for at palestinsk eiendom overføres til israelsk (stats)eiendom. Bryt opp levedyktig palestinsk infrastruktur og produksjonsapparat (d.v.s. jordbruk og småindustri).
- Legg forholdene til rette for innvandring av jøder fra hele verden.
- Sørg med alle midler for at palestinerne holdes politisk splittet – bruk om nødvendig provokasjoner, ulovlig fengsling og likvidering av palestinske ledere.
- Ikke gi noen konsesjoner for å begrense Israels grenser, eller avgrense Israel fra nye områder.
4 – Andre aktører
Foruten de direkte partene Israel og PLO har de fleste arabiske land sterke interesser i konflikten. Omkransende land og folkelige bevegelser har støttet den palestinske saken gjennom tiår politisk, militært og økonomisk. Men den viktigste aktøren er selvsagt USA. Gjennom sin årelange ensidige støtte til Israel setter de på mange måter rammene for hva som er mulig å oppnå. USAs linje har hele tiden vært å støtte Israel i en brutal ekspansjonspolitikk, og lede palestinerne på veien mot en enklave på Vestbredden. For å styrke PA har de siden 2005 etablert prosjektet «United States Security Coordinator» – USSC – med utgangspunkt i Jersualem, i hovedsak ledet av general Keith Dayton. I perioden 2005 – 2011 ble det investert ca. 550 millioner $ i styrking av det palestinske voldsapparatet og sentraladministrasjon. Målsettingen er å etablere 10 halvmilitære bataljoner a 500 mann, Palestine Authority Security Forces (PASF), hvorav 4 er øremerket Presidential Guard. Styrkene er konsentrert på Vestbredden, og en kilde til sterke spenninger mellom Fatah og Hamas. For arbeidssøkende unge palestinere gir PASF et sikkert levebrød.
Det er liten tvil om at den amerikanske strategien står 100% bak en tostatsløsning der den palestinske «staten» har et sterkt internt voldsapparat.
5. Alternativer
Foruten revirmarkeringer omkring tolkning av ordlyden i de forskjellige FN-resolusjonene, ligger flere avgjørende realpolitiske utfordringer på bordet for en tostatsløsning:
a) Retten til retur av de palestinske flyktningene
b) Spørsmålet om Jerusalems status
c) Israels eksistensielle krav om «sikre grenser»
d) Spørsmålet om tilgang til vannressursene som i dag i all hovedsak disponeres av Israel.
e) Faktiske grenselinjer mellom Israel og Palestina, Libanon og Syria – altså de resterende «okkuperte områdene»
f) Avvikling av israelsk infrastuktur og bebyggelse/kolonier/bosettinger på palestinsk land.
g) Grensekontrollen fra et «fritt» Palestina mot resten av verden, inkludert hav og luftrom
h) Fysisk passasje for palestinere mellom Vestbredden og Gaza
i) Etablering av en levedyktig økonomi på Vestbredden og i Gaza
Slik forholdene er pr. 2012 kan jeg vanskelig se at det finnes noen mulighet for å løse disse sentrale spørsmålene. Det finnes heller ingen synlig israelsk vilje til å løse dem. Og det betyr at den gjenstående løsningen må finne sted innenfor et «Isratin» (navnet ble foreslått i 2003 av den libyske lederen Muammar al-Gaddafi – Isra for Israel, tin for Filistin, som er Palestina på arabisk) en felles stat med like retter for jøder, kristne og muslimer.
For den siviliserte verden (alle som synes konflikter skal løses politisk og ikke militært) betyr det at Israel må pålegges ansvar som en okkuperende makt etter Folkeretten. Istedenfor at bistandsmidler betales av FN/EU og enkeltnasjoner for å sikre en minimumseksistens for palestinerne, må regninga sendes til rette mottaker: Israel. Verdenssamfunnet må legge et helt annet press på Israel enn uendelige oppfordringer om forhandlinger uten sansksjoner.
De mest innbitte sionistene vil selvsagt ikke gi opp drømmen om en «ren» jødestat før de blir tvunget til det, men erfaringen fra Sør-Afrika viser at sterkt press over tid kan løse problemer som synes fullstendig fastlåst. Og for palestinerne er parola dessverre: «Hold ut, kjemp videre – deres sak er rettferdig og får stadig mer støtte fra folk og stater verden over.»
Ulike vurderinger av enstats/tostats-problematikken finnes mange steder på Internet, start f.eks. herfra og studer mange gode artikler (på engelsk):
http://en.wikipedia.org/wiki/One-state_solution
http://electronicintifada.net/opeds
Last ned som PDF