Vitne til drapene på Libanon-flyktningene: – Nå må verden reagere!

Av O.M. Storhaug, solidaritetsarbeider for Palkom i Rashedieh, Libanon

Søndag 15. mai var 50.000 palestinske flyktninger samlet ved Maroun Ras for å markere at det er 63 år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt hjemland (nakba=katastrofen).

Vi stod der sammen, glade over å kunne se Palestina, det ble fortalt gamle historier og gode minner. Det som var en god dag, ble forvandlet til et fullstendig kaos: En ung mann ble skutt av israelske militære i det han forsøkte å plante flagget ved grensen. De som kom for å hjelpe ble også skutt. Hammad, som jeg er blitt kjent med, ble skadet i det han forsøkte å hjelpe en skadet kvinne, og ligger nå på sykehuset. Det gjør også Yasir, en ung mann fra leiren, tilstanden er fortsatt kritisk.  Ti mennesker ble drept, og 120 ble skadet. Vi var forsvarsløse demonstranter, Israelske myndigheter behandler oss som skadedyr.

«NÅ MÅ VERDEN REAGERE! SPRE BUDSKAPET!”   

Slik opplevde jeg søndagen: Det var ikke sånn dagen skulle bli. Alle var glade, da vi forlot  leiren tilsa stemningen en blanding av nasjonaldag og landskamp i  fotball. Vi hadde trommer i bussen, og flagg og kapser. Vi sang og lo.Følelsen man får i det man står side om side med palestinske  flyktninger, og ser rett ned på hjemlandet deres, kan ikke beskrives med ord. Jeg finner i hvert fall ikke de rette ordene. Langt der nede ser jeg grønne frukttrær, gigantiske jorder i et kupert og frodig landskap. Og jeg ser israelske soldater, små prikker ved den israelske grensevakten.
Langt inne i meg tenker jeg at det er noe rart med dette bildet jeg betrakter. Hvis ting hadde vært som jeg trodde det skulle være, ville den israelske hæren ha benyttet anledningen til å vise makt, ødelegge det snev av lykkefølelse vi “tilbakevendte” står med.

Men her er bare fryd og gammen, vi koser oss i sola, jeg blir fortalt om byer og steder, om plantasjer og jordbruk. Nasjonalsangen spilles over høyttalerne, ballonger i de palestinske fargene sendes opp i luften. Det tenkes kanskje at noe skal i hvert fall sendes hjem.

Det er da det skjer. Min første tanke er fyrverkeri, men jeg kan ikke se de friske fargene. Jeg hører bare en mengde smell, og blikket mitt rettes mot menneskene lenger nede i dalen, palestinerne som har våget seg og villet litt nærmere. De kommer løpende oppover, som om noe hadde vekket en voldsom frykt, som om noe hadde vekket vonde minner.
Vi på toppen ser spørrende på hverandre, skal vi løpe? Noen småflirer, forteller at israelerne er i gang med rampestrekene sine. De vil bare skremme oss. Det ser ut til at alle forstod dette, for unge og gamle løper nedover igjen. De kaster steiner, frukt, det de har for hånden, mot grensevaktene. Flere og flere løper etter, og smellene kommer tilbake. Sånn fortsetter det litt som en slags sisten, vi løper frem og kaster, løper tilbake, før de smeller sitt “fyrverkeri”.

Hvis ting hadde vært som jeg trodde de skulle være. Er det ikke ironisk? Det var sånn jeg hadde forestilt meg at den israelske hæren ville opptre, tenker jeg i det de kjører frem røyk-tanks, og gjør et klønete forsøk på å tåkelegge grensen.

Det vi etter hvert opplevet som sisten, viste seg å være noe helt annet. Det kommer kjørende unormalt mange ambulanser med sirener og blålys. Her er ikke alt som det skal være. Vi ser en del kaotisk løping nede i dalen, flere kommer løpende med blod på hender og klær. Når noen kommer tildekket av blod, opplever man situasjonen som dramatisk.
Ambulansene presser seg gjennom folkemengden, bak den ene ambulansen kommer en patrulje løpende; seks menn bærer en skadet mann høyt over seg. Mannen er tydelig bevisstløs, men det er umulig å se hvor hardt skadet han er. Jeg opplever dette som ubehagelig, og sammen med tusenvis av andre tilstede, forsøker vi å komme oss vekk fra grenseområdet. Men man kommer ikke unna inntrykkene. På veien til bussen møtte jeg flere skadde, og måtte vike for flere ambulanser. Det var ikke sånn dagen skulle bli.