Tekst: Tore Sivertsen, styremedlem i Akulbi (daværende samordningskomité for akademisk og kulturell boikott av staten Israel, nå en del av BDS-utvalget)
Teksten har tidligere vært på trykk i Fritt Palestina nr. 3 2015.

For to år siden hadde flere israelske dansekompanier forestillinger i Bærum kulturhus. Turneene til disse dansekompaniene var aktivt støttet av den israelske staten, og var tydelig del av «Brand Israel»-kampanjen, som Israel startet for å motvirke BDS-bevegelsen. Akulbi delte ut løpesedler ved flere av disse forestillingene, og våre markeringer ble blant annet dekket i Asker og Bærums budstikke. I våres fikk vi en henvendelse fra en person som er interessert i moderne dans; med spørsmål omkring vår oppfordring til boikott av disse forestillingene. Vi syntes spørsmålene var viktige og interessante, og jeg la litt arbeid i svarbrevet. I håp om at denne brevvekslingen også kan ha interesse for leserne av Fritt Palestina, gjengir jeg svarene her. Teksten i spørsmålene er omformet litt, slik at personen som stilte dem er anonymisert. 

ISRAELSK PROPAGANDA? 

Det første spørsmålet var på hvilket grunnlag vi mente at repertoaret og forestillingene som de israelske kompaniene for moderne dans turnerer med er israelsk propaganda? Vedkommende påpekte at norske samtidsdanskompanier som Carte Blanche også reiser på turneer, støttet av den norske staten. Mener vi da at Carte Blanche representerer den sittende regjeringen i Norge? 

Til dette svarte jeg: Ingen av oss har noe grunnlag for å mene at repertoaret eller innholdet i forestillingene til de israelske samtidsdanskompaniene i utgangspunktet er israelsk propaganda. Det vi mener er at staten Israel bruker disse kompaniene og andre statlige og statsstøttede kulturinstitusjoner i sin kampanje for å skjønnmale staten Israel og framstille den som en «normal» stat. Og vårt grunnlag for å gjøre folk oppmerksomme på dette, slik vi gjorde da disse kompaniene gjestet Bærum kulturhus, er at vi mener Israel ikke er en hvilken som helst normal stat. Som vi skriver i oppropet vårt fra 2010: «Den israelske staten okkuperer palestinsk jord og nekter palestinerne grunnleggende menneskerettigheter. Med kontroll over hele det gamle Palestina trakasserer Israel daglig den palestinske befolkningen, fordriver dem fra stadig flere områder og behandler dem som annenrangs mennesker. Situasjonen sammenlignes med rette med apartheidtiden i Sør-Afrika.» 

Dette apartheidpreget har ligget der i grunnlaget for staten Israel helt fra den ble dannet, men med okkupasjonen av Vestbredden, utbyggingen av de folkerettslig ulovlige «bosettingene», utbyggingen av et eget veisystem forbudt for palestinere, kontrollpostene og muren, og ikke minst blokaden og de gjentatte herjingene med befolkningen i Gaza har det blitt helt åpenbart. Den israelske staten praktiserer en apartheidpolitikk overfor hele den palestinske befolkningen. En apartheidpolitikk som mange sør-afrikanere har påpekt faktisk er mer brutal enn den de i sin tid opplevde i sitt eget land. På grunn av denne situasjonen tok en rekke palestinske organisasjoner i 2004 initiativ til å utvide boikottkampanjen mot staten Israel til også å omfatte en boikott av israelske akademiske og kulturelle institusjoner, på samme vis som folk boikottet slike institusjoner fra Sør-Afrika under apartheidtida der. Denne oppfordringen var bakgrunnen for det norske Oppropet for akademisk og kulturell boikott av staten Israel fra 2010, som er det politiske grunnlaget for Akulbi (Samordningsmiteen for akademisk og kulturell boikott av staten Israel). Oppropet ligger på www.akulbi.no. 

Som vi også skriver i oppropet, mener vi at «framtida for både palestinere og israelere er avhengig av at okkupasjonspolitikken tar slutt, og at grunnleggende menneskerettigheter sikres for alle som bor i området. Dette tror vi ikke vil komme uten press utefra.» Vi oppfordrer derfor folk til å avstå fra forsknings- og kultursamarbeid med israelske institusjoner, nettopp for å utøve et slikt press. Erfaringen fra kampen mot apartheid-systemet i Sør-Afrika er at boikotten på det akademiske og kulturelle området (inkludert idrettsområdet) hadde like stor innflytelse på det sør-afrikanske samfunnet som den økonomiske boikotten. 

BOIKOTTE DANSEFORMER? 

Det neste spørsmålet gjaldt de kunstneriske uttrykkene til disse kompaniene. Noen av de israelske koreografene og samtidsdanskompaniene har utviklet nye og interessante koreografiske ideer og former for dans. Spørsmålet var hvordan Akulbi står i forhold til disse nye danseformene. Mener vi at disse også må boikottes? 

Mitt svar: Den akademiske og kulturelle boikotten er et politisk redskap rettet mot staten Israel og og dens undertrykkelse av palestinerne. Den retter seg ikke mot de enkelte kunstnere eller deres kunstneriske uttrykksformer. Akulbi har derfor ingen grunn til å motarbeide nye danseformer utviklet av israelske koreografer, eller overhodet å ha noen mening om dem. 

FEIE ALLE OVER EN KAM? 

Det siste spørsmålet gjaldt vår holdning til de israelske dansernes personlige politiske holdninger. Noen av de sentrale personene i moderne israelsk dans har gitt uttrykk for at de ikke støtter okkupasjonen av palestinske områder og den israelske regjeringens politikk overfor palestinerne. Noen har også gitt aktiv støtte til organisasjoner som arbeider for palestinernes menneskerettigheter. Ut fra dette spurte vedkommende om hvordan en boikott kan nyansere mellom kunst som ikke taler for regjeringen og den som gjør det? Skal man feie alle over en kam, og hva mener Akulbi at israelske kunstnere som er imot regjeringen bør gjøre? 

Mitt svar: Dette er et viktig og vanskelig spørsmål i enhver boikottkampanje, og var det også under boikotten av Sør-Afrika. Vi ønsker jo å påvirke situasjonen i Israel/ Palestina, og støtte de kreftene som reelt arbeider for en endring av situasjonen. Derfor står det også i oppropet til Akulbi: «Vi oppfordrer samtidig til å samarbeide med og støtte organisasjoner og enkeltpersoner i Israel, inkludert forskere, studenter, kunstnere og kulturarbeidere, som arbeider mot okkupasjonen og krenkelsen av palestinernes menneskerettigheter.» 

KAN VIRKE PROVOSERENDE 

Palestinerne er heldigvis ikke aleine om å slåss mot staten Israel og dens politikk. Det finnes en del bevisste og modige folk også blant israelske jøder, som slåss konsekvent mot okkupasjonen og apartheid. De er fortsatt i sørgelig mindretall og hardt presset av det israelske statsapparatet, men de gir seg ikke. Jeg tenker på folk som historikeren Ilan Pappe, Jeff Halper i organisasjonen mot raseringen av palestinske hus, gruppa Boycott from Within, med flere. I Akulbi gjør vi vårt beste for å samarbeide med og støtte disse folkene. Vi har blant annet samarbeidet med israelske kunstnere fra slike miljøer ved flere arrangementer her i Oslo. Men de fleste av disse folkene ber oss samtidig om å opprettholde og styrke kampanjen for BDS, inkludert den akademiske og kulturelle boikotten, for å øke det politiske presset på Israel. Slike folk fantes også blant de hvite i Sør-Afrika i sin tid, og de fleste av dem støttet det internasjonale boikottarbeidet mot apartheidregimet. 

For øvrig finnes det – naturligvis – alle nyanser og oppfatninger blant israelere. Det er en god del som ikke støtter den nåværende regjeringa og dens politikk, men ennå ikke klarer å ta et oppgjør med kjernen i det israelske apartheidsystemet. 

Det er også mange israelske jøder som ellers regner seg som sionister og aksepterer hovedlinjene i politikken, som har reagert kraftig på den åpne anti-palestinske rasismen som har blomstret opp i Israel i det siste. For slike velmenende israelere kan boikottkampanjene mot Israel i første omgang virke urettferdige og provoserende. Det må være vår målsetting å få dem til å vende sin reaksjon mot den israelske staten og dens politikk, og dermed hilse boikotten velkommen som en støtte, slik de konsekvente antisionistene i Israel gjør. 

Bakgrunn