Tekst: Inger Johanne Røste, medlem av Palestinakomiteen
Teksten har tidligere vært på trykk i Fritt Palestina nr. 2 2016

Den 18. november 1947 vedtok FN å opprette et hjemland for jøder i Palestina. Året etter var staten Israel et faktum. Jødene ble tildelt 56 prosent av Palestinas jord, 43 prosent skulle nå strekke til for palestinerne. I årene etter 1948 har Israel gjennom kriger også tilegnet seg de 43 prosentene som var gitt til palestinerne, et folk som hadde bodd i området i flere tusen år. Jødene derimot, flyktet i år 70 da romerne erobret landet og rev ned jødenes tempel. I dag lever palestinerne uten et hjemland, enten på jord okkupert av Israel eller i flyktningleirer i nabolandene. Det er ingen hemmelighet at Israel aldri ville ha maktet å ta og å beholde hele dette området om ikke USA hadde støttet med penger, våpen og ikke minst viktig, stemmegivning i FN når verdenssamfunnet har ønsket å sette en stopper for Israels fremferd. Men betyr USAs støtte at presidenten alltid har vært henrykt over Israels handlinger? Snarere tvert imot. En gjennomgang av historien viser at mange av presidentene etter 1948 «har rast opp som en løve», men «dalt ned som en skinnfell».

PRESS FRA SIONISTENE 

President Harry S. Truman støttet, til tross for at han var lut lei av alt presset fra sionistene, og til tross for skarp kritikk fra utenriksdepartementet, FNs plan (res. 181) om en deling av Palestina i en selvstendig palestinsk stat og en selvstendig jødisk stat, og et internasjonalt styre for Jerusalem. Res. 181 var ikke bindende, bare en anbefaling til løsning. De to partene måtte bli enige. Og det ble de ikke. Det brøt ut krig, og FN sto maktesløs. Ingen av stormaktene ville ha sine soldater blandet inn i krigen. Presset var voldsomt på USA, men Truman nektet. Han var så lei maset fra sionistene at han til slutt nektet dem adgang til Det hvite hus. Men da sionistene proklamerte opprettelsen av staten Israel 14. mai 1948, ga Truman sin anerkjennelse bare minutter etter. Det skulle være presidentvalg i november og Truman trengte de sionistiske stemmene. Og det var sterk støtte til sionistenes sak i den amerikanske opinionen.

Kald krig og kommunismespøkelset preget Dwight D. Eisenhowers presidentperiode. Utenriksminister John F. Dulles var opptatt av å vinne arabernes tillit og mente de var mindre redd kommunismen enn sionismen og britisk imperialisme. Det var Israel som måtte settes på plass. Blant annet gravde de en kanal for å ta i bruk vannet fra Jordanelva. Både Jordan og Syria hadde rett til dette vannet. Og Israel hadde, til tross for at Jerusalem var utpekt som internasjonalt territorium, og til tross for protester fra USA, flyttet sitt utenriksdepartement til Jerusalem. En hjelpepakke på 50 millioner dollar ble stanset. Eisenhower truet også med å ta bort skattelette for organisasjoner som ga penger til Israel. Sionistene klarte imidlertid å få støtte fra store deler av kongressen, og Eisenhower måtte gi seg. Etter Suez-krigen i 1956 derimot, hvor Israel kjempet sammen med England og Frankrike mot Egypt, klarte Eisenhower å tvinge Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt. 

JFK STARTET VÅPENSALGET TIL ISRAEL 

Med president John F. Kennedy (l961-63), startet salget av amerikanske våpen til Israel. USA hadde tidligere vært lite villig til å selge våpen til Midtøsten. Lyndon B. Johnson fortsatte våpensalget. Han var president under Seksdagerskrigen (5.- 6. juni 1967) og manet Israel til ikke å gå til krig alene mot sine naboer. Da Israel etter seks dagers alenegang sto som seierherre og hadde okkupert Golanhøydene, Sinai, Vestbredden og Øst-Jerusalem, var både president og administrasjon beruset av beundring, selv om Johnson var noe forbeholden overfor krigen. Særlig var USA imot annekteringen av Øst-Jerusalem. Likevel, da FN skulle stemme over en fordømmende resolusjon, unnlot USA å stemme. Under formuleringen av en FN-resolusjon som skulle pålegge Israel å trekke seg tilbake fra alle okkuperte områder, lovte USA at de ikke ville akseptere en tekst som Israel var imot.

I begynnelsen av sin presidentperiode (1969- 76) var Richard Nixon opptatt av at Israel ikke skulle diktere USAs politikk i Midtøsten. For ham var kampen mot kommunistspøkelset viktigst, og utenriksminister William P. Rogers fikk styre med Midtøsten. Hans første fredsplan, bygd på tilbaketrekning ifølge res. 242, i bytte for arabisk anerkjennelse og fred, gjorde Israels daværende statsminister Golda Meir så rasende at hun kalte tilbake Israels ambassadør til USA. Stort bedre gikk det ikke med hans fredsplan B. Etter et par år i Det hvite hus endret Nixon syn på Israel. I den verdensomspennende kampen mot kommunismen var Israel USAs «strategiske fortrinn» og måtte støttes deretter. Og det gjorde han til fulle, i form av overføringer av penger og det nyeste militærutstyr. 

«PALESTINAVENNEN» CARTER 

Med Jimmy Carter fikk USA en president som snakket om palestinernes rettigheter og at de måtte være med og planlegge sin egen fremtid. «Ingen løsning uten et hjemland for palestinerne», uttalte han, og krevde full israelsk tilbaketrekning ifølge res. 242. Også Israel fikk ny regjering. Arbeiderpartiet tapte etter 30 år og statsminister ble Menachem Begin, leder av det høyreorienterte Likud-partiet. Nå kom drømmen om et stor-Israel fra Jordanelva til Middelhavet. En viktig mekanisme for å nå dette målet var en storstilt bygging av israelske kolonier på de okkuperte områdene. Jimmy Carter var den første presidenten som eksplisitt kalte de israelske bosettingene for ulovlige. Men palestinavennen Carter kom senere til å gå imot resolusjoner i FN som støttet Palestina, og uttalte til og med at: «Vi støtter ikke og har aldri støttet en uavhengig palestinsk stat».

Ronald Reagan mente Israel var strategisk viktig for USA, og var i hele sin presidentperiode en sterk støttespiller for Israel. Men under Israels grufulle krig i Libanon, hvor et av målene var å få PLO ut av landet, beordret Reagan stans i bombingene og truet med å revurdere hele det israelsk- amerikanske forholdet. I 1987/88 ble Israel møtt med hard kritikk for sin brutale håndtering av det palestinske opprøret, den første intifadaen. Fordømmelsen kom fra blant annet FN, EU og Sovjet. USA holdt som vanlig sin hånd over Israel. Reagan bevilget de årlige tre milliarder dollar, samt våpen, mens amerikanske tv-skjermer viste bilder av israelske soldater som brakk beina på små palestinske gutter og drepte steinkastende ungdom.

President George H. W. Bush sa tydelig fra til Israel at USA var imot utbygging av kolonier på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Han og utenriksminister Baker var strenge mot Israel: «For Israel er tiden nå kommet til å legge til side, en gang for alle, den urealistiske drømmen om et Stor-Israel. Israels interesser- på Vestbredden og i Gaza – sikkerhet og annet – kan bli ivaretatt gjennom en løsning bygd på res. 242… Rekk ut hånden til palestinerne som naboer som fortjener politiske rettigheter.» (Baker i en tale til den israelske lobbyorganisasjonen AIPAC). Bush fikk ingen periode to i Det hvite hus. 

ISRAELVENNEN CLINTON 

Bill Clinton var vennligsinnet overfor Israel. Clintons presidenttid falt stort sett sammen med tiden for Oslo-prosessen. Han viste lunken interesse for forhandlingene de første årene. Men da periode to var sikret, gikk han inn og støttet deler av avtalen. Ariel Sharon ble statsminister i Israel i 2001. Sharon «lånte» legitimitet fra president Bush jr.s «rettferdige kamp mot terror», til sin egen kamp mot «palestinske terrorister». I løpet av 2001 ble 750 palestinere drept, i 2002 mer enn 1000. Den israelske hæren gikk inn i palestinske byer og store deler av infrastrukturen ble lagt i grus.

Utenriksminister Colin Powell mente FN måtte trekkes mer inn i Midtøstenkonflikten. Han var arkitekten bak «Veikart for fred» som ble ledet av FN, EU, Russland og USA. Kvartetten ønsket nytt lederskap i Palestina. Arafat, en tidligere terrorist, kunne ikke lede fredsforhandlinger. Mahmoud Abbas ble valgt til statsminister. «Veikart for fred» gikk etter noe tid i oppløsning.

Barack Obama startet med alle gode intensjoner om «change», også i Midtøsten. Men ingen tidligere amerikansk president var blitt møtt med så stor skepsis. Bare seks prosent av befolkningen mente at han var til å stole på. 50 prosent mente at han ikke var på deres side. Israel fikk ny regjering på omtrent samme tid, den mest høyreorienterte regjering noensinne: Likudpartiet med Netanyahu som statsminister. Nest største parti var «Israel vårt hjem», med leder Avigdor Lieberman, kjent for sine rasistiske og reaksjonære meninger. Han ble også utenriksminister. To regjeringer kunne ikke stå lenger fra hverandre!

Første krav fra Obama var at ekspanderingen av de israelske koloniene måtte stanses. Netanyahu nektet og startet i stedet et nytt og meget omfattende utbyggingsprogram på Vestbredden og i ØstJerusalem.Det ble til slutt krise i samtalende mellom USA og Israel. 300 kongressmedlemmer sendte brev til utenriksministeren og uttrykte stor bekymring. For å bedre forholdet fikk Israel 205 millioner dollar i tillegg til de faste tre milliardene. I 2011 la Obama–administrasjonen ned veto mot en resolusjon i Sikkerhetsrådet som fordømte koloniene. Da palestinerne sendte søknad til Sikkerhetsrådet om fullt medlemskap i FN i september 2011, ga Obama beskjed til Abbas om at USA ville nedlegge veto mot ethvert forsøk på å oppnå palestinsk medlemskap i FN.

So what next! Kanskje ikke en udelt glede å vinne USAs høyeste embete og dermed bli støttespiller for en etnisk rensing av et helt folk? 

Kilde: Hilde Henriksen Waage: Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Cappelen Damm 2013.

 

Bakgrunn