Tekst: Tonje Stavelie
Teksten har tidligere vært publisert i Fritt Palestina nr. 1 2017

Jeg våkner ganske brått denne morgenen i min 4-stjernes hotellseng. Solen har så vidt stått opp, og hundene som hadde holdt meg våken i natt, bjeffer ikke lenger. Vi hadde kommet til Ramallah kvelden før. I dag var den fjerde dagen av reisen i Palestina, på den okkuperte Vestbredden. Jeg hadde hatt merkelige drømmer. Jeg hadde sovet lite og ikke minst kjent på en slags skam fordi jeg hadde gått rett i fella og så lett hadde latt meg skremme, latt redselen slippe til. Det var jo nettopp det de ville, ikke sant? 

SKREKKHISTORIER FRA BEN GURION 

Jeg hadde meldt meg på rundreisen i siste liten, uten andre forkunnskaper enn febrilsk skumlesning av de første 500 hundre sidene i boken til Odd Karsten Tveit, «De Skyldige». Jeg burde ha vært mer forberedt, men var det altså ikke. Som et merkelig apropos hadde jeg de siste dagene forsøkt å komme på tittelen til en film fra 80-tallet med William Hurt i hovedrollen og plutselig datt den ned i hodet på meg der jeg satt i hotellsengen: «Den tilfeldige turist». Akkurat. Det var meg. En slags nervøs observatør som foreløpig ikke greier helt å bearbeide det hun er vitne til, men i tankene i stedet stadig vender tilbake til det hun ikke skal, nemlig skrekkhistorier om norske personer som har blitt holdt igjen på flyplassen Ben Gurion. Holdt igjen for deretter å havne i varetekt under «kummerlige forhold» som de hadde beskrevet det på UD sine sider. Grøss! Tenk hvis jeg hadde blitt satt i varetekt sammen med et utall fremmede personer, måttet sove sammen med dem på skitne madrasser og i alles påsyn benytte et hull i gulvet som do. Selv om ingen av oss hadde hatt problemer ved innreise gjennom den helvetes security’en, så sto jo selvsagt utreisen igjen. Jeg krymper meg igjen ved tanken på fengsling på ubestemt tid, eller for mitt vedkommende, til neste flyavgang til Norge. Men hva er det i forhold til den høyst reelle trusselen om faktisk fengsling, ofte på ubestemt tid, som henger over palestinernes hoder hver eneste dag. Året rundt. 

«Hvordan kan de?» Jeg husker at jeg tenkte på det på bussturen fra Jeriko til Ramallah i går. Tenkte at det bare måtte være de sterkeste som overlevde under disse betingelsene. Okkupasjon. En tilstand som har vart i 50 år må garantert ha sjaltet ut de svake og nervøse for lenge siden. Sånne typer som meg selv. Hadde jeg overlevd under slike forhold? Jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle greid å gå og legge meg hver kveld med vissheten om at jeg ikke hadde noen mulighet til å vite om militæret ville komme til å bryte seg inn i min bolig og rive meg ut av sengen midt på natten. At de kunne komme brasende inn med automatvåpen, hjelmer og skuddsikre vester. Skrike til meg og true meg. Hver natt, to ganger i uken, en gang hver tredje uke, når som helst. Jeg kunne ikke sette meg inn i det. Kunne ikke holde fast ved tanken fordi den var for utrolig. Utrolig, ja. Damen på setet vis a vis meg i bussen utbrøt «utrolig» sikkert 20 - 30 ganger i løpet av den forutgående turen mellom Betlehem, Hebron, Jeriko og Ramallah. Og hun hadde jo naturligvis hatt ett poeng. For den tilfeldige turisten er det akkurat så uvirkelig det er, det vi hører om og er vitne til på denne reisen. «Kan de bare gjøre slik da?» og «hvordan kan de gjøre slik?» summet det i bussen blant de 14 deltagerne de første dagene av reisen. Etter hvert ble spørsmålene sjeldnere uttalt, da det var åpenbart, om enn fremdeles utrolig, at det bare kunne de. 

TENK SOM EN OKKUPASJONSMAKT 

Denne morgen skal vi bli briefet av den australske advokaten Gerhard Horton fra Military Court Watch som i åtte år har overvåket militærdomstolene og dokumentert overgrep mot palestinske barn i israelske militære fengsler. Dette er nemlig turens viktigste dag, da vi skal besøke Ofer militærdomstol. «Nå skal jeg skal fortelle dere hvordan israelerne tenker» innleder advokaten. Vi skal åpenbart få noen svar på våre «hvordan kan de?» og «hvorfor kan de?», og jeg merker at jeg sitter som fjetret gjennom hans forklaringer og redegjørelser over hvordan det går an og hvorfor de gjør som de gjør. «Tenk dere at dere er en okkupasjonsmakt», sier han. Tenk dere at det er dere som er israelerne. Dere vet at dere har etablert en mengde ulovlige bosetterkolonier på okkupert palestinsk land, og dere vet at dere har vært nødt til å utplassere store militære styrker for å beskytte dem. Hva må dere i denne situasjonen gjøre for å hindre et massivt palestinsk opprør, som dere vet vil komme, mot dette? Jo, dere må utnytte det faktum at det ble innført militær rett overfor sivilbefolkningen under okkupasjonen. Et militært rettssystem gir nemlig okkupasjonsmakten mulighet til å gjennomføre aksjoner som resulterer i kollektive avstraffelser og ydmykelser av de okkuperte. Massefengsling av barn og ungdommer og den påfølgende prosessen gjennom det militære rettsapparatet er et eksempel på en slik effektiv måte å straffe og ydmyke en hel befolkning. Enkeltindivider, familiene deres og samfunnet deres blir så knekket av disse prosessene at det hos mange resulterer i ren handlingslammelse. Og selvsagt paradoksalt nok skam for det de blir utsatt for. Ofte slutter faktisk mange å gå ut og gjemmer seg i stedet innendørs. De slutter rett og slett å gjøre motstand, og det er jo selvsagt nettopp det okkupasjonsmakten ønsker. Jeg skal gi dere et eksempel, sier han: Det har angivelig blitt kastet stein, den vanligste forseelsen, mot en israelsk bosetterkoloni. Militæret som er utplassert for å beskytte kolonien, har vanligvis ikke mulighet til å finne de guttene som skal ha kastet stein. Av mangel på «gjerningsmenn» vil den lokale militære etterretningstjenesten da i stedet sette sammen en liste over de mest sannsynlig skyldige i landsbyen nærmest bosetterkolonien. Størst sannsynlighet for å komme med på listen har du hvis du er en ung gutt, politisk aktiv eller har vært arrestert tidligere. Den ferdige listen overleveres deretter ansvarshavende offiser for området. Ut ifra listen planlegger offiseren razziaer, ofte på natten, i husene der de «mistenkte» guttene bor. Under razziaene sparker det militære inn inngangsdører, eventuelt hekter dem lydløst av hengslene, sikter deretter på alle familiemedlemmer med maskinpistol og setter bind for øynene og binder hendene, ofte på ryggen, til de «mistenkte» guttene. Denne realiteten gjør selvsagt at den okkuperte befolkningen befinner seg i en tilstand av konstant utrygghet og uforutsigbarhet. Hvem som helst kan under slike forhold - det militære rettssystemet tillater det - arresteres når som helst og holdes i forvaring på ubestemt tid, uten lov og dom. «Dere må sette dere inn i hvordan de tenker», avslutter han. 

Jeg kjenner at jeg forstår mer nå. Ingen rundt meg spør heller lenger «hvordan kan de», eller «hvorfor gjør de det». Vi setter oss i den luftkondisjonerte bussen for å kjøre til militærdomstolen som ligger inne på området til Ofer fengsel. Etter en halvtimes kjøring stopper vi foran noe som alle i sitt stille sinn tenker likner mistenkelig på en konsentrasjonsleir. Ingen sier imidlertid noe om dette, og vi går ut av bussen som deretter låses. Jeg lurer på om vi kan stole på bussjåføren. Vi får nemlig ikke ta med lommebok, kamera og mobil inn på fengselsområdet. Kun pass. Jeg gremmer meg igjen fordi jeg er opptatt av egen sikkerhet.

RETTSSAK I BRAKKER 

Vi avleverer pass (vi hadde på forhånd søkt om å overvære en rettssak) og blir ført gjennom en sikkerhetssluse og metalldetektor før en blå jerndør åpner seg, og vi går igjennom en slags utvendig nettingkorridor med piggtrådruller på toppen til vi kommer ut på en liten plass. Til venstre befinner det seg en større brakke som åpenbart fungerer som en slags ventehall. Til høyre, bak nok et høyt nettinggjerde med en stengt port, står sju små, prefabrikkerte metallbrakker på rekke og rad som vi senere skal oppdage fungerer som de såkalte rettssalene. I ventebrakka møter vi den israelske forsvarsadvokaten Neri Ramati, en av de få som yter gratis juridisk bistand til palestinske barn og ungdommer. Han orienterer oss om den militære rettsprosedyren vi skal være vitne til. Den juridiske prosessen kan medføre opptil fem møter i retten og vare ca 6 måneder, derfor bruker militærretten andre mer effektive og rimelige «løsninger»: 99,7 prosent av sakene blir plea bargain – en avtale med påtalemyndighetene der de tiltalte erklærer seg skyldige før saken kommer opp, uansett om de er det eller ikke, mot redusert fengslingstid samt en klekkelig bot. Militærdomstolene får årlig inn 3 millioner dollar i bøter på denne måten, hver bot er på mellom 1 000 og 1 800 israelske shekel (opp til 4 000 norske kroner). Bevis eller vitner kreves ikke. Aktor kan nemlig hevde at vitneutsagn og beviser ikke kan fremlegges av «sikkerhetshensyn», forklarer Ramati. Kausjon for å slippe varetekstfengsling før saken kommer for retten, blir så og si alltid avslått på det første rettsmøtet. 

«Det er lite folk her i dag» bemerker han. «Vanligvis er alle disse benkene fulle», forklarer han videre samtidig som han slår ut med armen i retning de lange trebenkene som er satt opp inne i og utenfor ventehallen for de pårørende. Noen av dem ser opp på oss. Ansiktene er stive av tretthet. Blikkene er tomme. Eller fylt av gnistrende, mørk trass. En ung mann sitter mellom foreldrene med hodet i hendene. Sukker tungt. De har ofte reist i timevis for å komme hit, mange av dem har vært her før, tilbrakt hele dager i venting inntil saken kommer opp, eller kanskje kom den ikke for retten den dagen likevel. Plutselig kommer den israelske forsvarsadvokaten løpende mot gruppen der jeg står (her skjer ting fort, en sak tar ofte bare noen minutter). «Kom med meg, de tillater bare fire observatører av gangen», sier han, og jeg henger meg derfor raskt på de to pensjonerte advokatene som er med i reisefølget og derved innehar fagkompetansen. Vi kommer oss inn gjennom «brakkedøra» og klemmer oss ned på en trebenk helt bakerst i rommet. Dommeren, som sitter på en liten forhøyning forrest i brakka, er iført olivengrønn militæruniform. Han ser ned på oss og utover i «salen». Sender oss av og til et smil med noen ganske påtagelig gule tenner. Men stort sett vender han seg bort mens han leser noe som sannsynligvis angår saken på skjermen foran seg. «Aktor sitter rett ved siden av dommeren», påpeker en tidligere høyesterettsdommer som er med i vår gruppe - og himler med øynene. Den tiltalte i denne saken er en mann som ser ut til å være i 40-årene. Han er iført brun fangedrakt og fotlenker og sitter til venstre i «rettssalen». Jeg lurer på hvor lenge han har sittet i varetekt. De kan jo, som vi nå vet, holde folk i forvaring på ubestemt tid hvis de anser fangen for å være en sikkerhetsrisiko. Dommeren setter etter hvert i gang på hebraisk (!) mens han fortsetter å se inn i skjermen. Det er en tolk til stede, men han oversetter påfallende lite i forhold til hva som blir sagt på hebraisk. Vi får trolig mer med oss enn den tiltalte, for Neri, som står bakerst sammen med oss, simultanoversetter til engelsk. Den tiltalte, som er engelsk statsborger av libanesisk opprinnelse, skjønner antageligvis lite av det dommeren sier. Det kommer frem at han er anklaget for å ha gitt penger og mobiltelefoner til Hamas under sitt fire dagers besøk på Vestbredden i forrige måned. Dommeren begynner overraskende nok etter hvert å gi forhørere «det glatte lag» for å ha tvunget frem en tilståelse, for å ha mishandlet ham og reist tiltale uten å legge fram bevis. Han holder seg faktisk til dette temaet ganske lenge. «Jeg sier ikke dette fordi det er turister til stede» legger han til slutt til og tilgodeser oss, turistene fra Norge, med et av smilene sine. Jeg skjønner mindre og mindre. Dommeren anklager jo vitterlig forførerne for ha tvunget frem en tilståelse ved hjelp av mishandling og uten å framlegge bevis. Det er jo nettopp denne type mangel på rettssikkerhet advokaten fra Military Court Watch snakket om på briefingen i morges, men her er det altså militærdommeren som anklager de militære påtalemyndighetene for det samme! Blir fangen løslatt nå da? Vi i gruppa ser på hverandre med forsiktig optimistiske smil og følelsen av at her er vi vitner til en rettferdig behandling for en gangs skyld. Men den gang ei! 

ET SHOW FOR OSS? 

Dommeren forkynner på hebraisk at kausjon for løslatelse er satt til 37 000 shekel (ca 80 000 kroner). «Han kommer til å forbli i fengsel», sier Neri. Jeg skjønner absolutt ingenting, men regner med at Neri vet hva han snakker om. Neri sier etterpå at han aldri har opplevd maken i militærdomsstolen, altså at en israelsk militærdommer kjefter på avhørerne for regelrette lovbrudd. «He really put on a show for you today» sier han, smiler oppgitt og rister på de brune krøllene. Vi får senere vite at den britiske statsborgeren Faiz Sherari ble sittende i varetekstfengsel fordi påtalemyndighetene anket dommerens avgjørelse på stedet. Saken vi tilfeldigvis var vitne til, vakte en viss oppsikt både i Israel og England fordi det er høyst uvanlig at den israelske militærdomstolen kritiserer etterretningstjenesten Shin Beth for å ha framtvunget en tilståelse. Så uvanlig at Shin Beth måtte komme med en erklæring om at anklagen om at tilståelsen kom etter press var helt grunnløs. Vi går ut igjen og slutter oss til resten av gruppa i påvente av flere saker på «samlebåndet». Etter en halvtime kommer Neri igjen hastende og forteller at det nå starter nye saker med samme dommer i en av de andre brakkene. Denne gangen gjelder det tre unggutter som er tiltalt for steinkasting, den ene bare 14 år gammel. Det militære rettsystemet tillater at barn ned til 12 år kan arresteres og fengsles. Vi er blitt fortalt om den vanlige forhørsprosedyren fra de blir arrestert på natta til de havner i de små, trange brakkene - militærdomstolen. Først blir de fraktet til politistasjonen i nærmeste bosetterkoloni, ofte liggende på gulvet av bilen, og deretter blir de plassert utenfor for å vente til det blir morgen og politistasjonen åpner. Gutten(e) blir så brakt til avhør uten søvn, mat, vann eller tilgang på toalett. Under avhør får de sjelden opplest sine rettigheter, det vil si retten til arabisk oversettelse, advokat og tilstedeværelse av pårørende. Forhører gjør det som trengs for å få en tilståelse, inkludert trusler, slag, spark og lignende. Etter to til fem dager bringes guttene for militærdomstolen for første gang. Da har de ofte allerede gitt etter og erklært seg skyldige.

14-ÅRING I FOTLENKER 

Fra tilhørerbenken bak roper mødrene hilsener til sine sønner som svarer igjen med nikk og smil der de sitter i tiltaleboksen i sine brune fangedrakter med tunge fotlenker. Håndjernene blir tatt av i det de kommer inn i rettslokalet, det er fengselsreglene. Saken tar bare noen minutter. Dommeren gir på nytt forhørerne «det glatte lag» for mangelfull bevis- og avhørsprosedyre, for deretter å løslate de to eldste. Han bestemmer imidlertid at 14-åringen fortsatt skal holdes i forvaring for å komme tilbake for nytt rettsmøte om fire dager. Forklaringen som ble gitt på at 14-åringen var pågrepet i første omgang, er mildest talt underlig. Onkelen hans hadde allerede vært fengslet. Og for at de skulle løslate onkelen, hadde de krevd å få pågripe nevøen for en angivelig steinkastingsepisode som skulle ha skjedd ett år tilbake i tid. Det var det de hadde sagt til familien hans. Militæret hadde derfor hentet ham på skolen for noen dager siden og så frigitt onkelen i en slags byttehandel. Jeg lurte på hva som kom til å skje med 14-åringen om fire dager. Hadde dommeren bare «put on a show» igjen som Neri kalte det, siden de hadde oss, turistene fra Norge, til stede? 

På benkene utenfor ventehallen sitter reiselederen vår og snakker med foreldrene til en av de unge guttene som venter på å bli framstilt for militærdomstolen denne dagen. Det er tredje gangen de tilbringer en hel dag her, de to andre gangene kom ikke saken opp. «Kan du ikke være med som turistvitne når vår sønn skal inn?» hører jeg kvinnen be reiselederen vår mens hun holder henne i hånden. Hun ville slett ikke slippe taket. Men vi må allikevel dra nå. Bussen vår venter, og vi går ut gjennom nettingtunnelen med piggtrådrullene, videre gjennom slusesystemet og mottar passene våre. Passene, ja. De røde små «heftene» som gjør hele forskjellen – en ren tilfeldighet som gir oss juridisk beskyttelse og rett til å bevege oss fritt. Det er oss. Turistene fra Norge.

 

Om forfatteren: Tonje Stavelie er veterinær. Etter en studietur til det okkuperte Vestbredden og besøk i Ofer Militærdomstol er hun nå aktiv i kampanjen PIM – Palestinske barn i israelske militære fengsler.

 

SYSTEMATISK MISHANDLING 

Siden den israelske okkupasjonen i 1967 med innføring av militærstyre har 760 000 palestinere på gått gjennom det israelske militære rettssystemet, en rettsprosedyre som advokat Gerhard Horton i Military Court Watch kaller en charade – en farse som har lite til felles med en legitim juridisk prosess.

Til enhver tid er det om lag 5000 palestinske politiske fanger i israelske fengsler. Ifølge UNICEF sitter det hvert år 700 palestinske barn i israelske militærfengsler. I rapporten «Children in Israeli Military Detention» fra 2013 slår UNICEF fast at «mishandlingen av palestinske barn i okkuperte områder, som blir arrestert under israelsk militærlov, er utbredt, systematisk og institusjonalisert». UNICEF har i alt 38 forslag til reformer av det israelske militære fengselssystemet for å sikre at barnas rettigheter ivaretas og dårlig behandling reduseres.

Dette er noen av hovedforslagene:

  • Frihetsberøvelse av barn er en siste utvei og bør vare kortest mulig.
  • Arrestasjoner bør skje i dagslys.
  • Plastikkremmer rundt håndleddene bør forbys.
  • Transport må skje i verdige og sikre former, ikke med bind for øynene.
  • Avhør av barn bør alltid foregå under påsyn av advokat og barnets familie.
  • Barn skal ikke settes i isolat. 

Military Court Watch har dokumentert at disse overgrepene mot barn fortsetter til tross for internasjonalt påtrykk for kravet om at barn som blir arrestert i det minste skal behandles i tråd med FNs konvensjon om barns rettigheter. Ifølge Military Court Watch blir ni av ti anholdte barn påført smertefulle plasthåndjern. Nærmere åtte av ti får bind foran øynene eller blir påført en hette, og ni av ti barn blir avhørt uten advokatbistand. Så å si alle barna pågripes om natten.

Den norske kampanjen PIM – Palestinske barn i israelske fengsler – har nå lansert en innsamlingsaksjon til rettshjelp for palestinske barn. PIM ber om at økonomiske bidrag settes inn på klientkonto til advokatfirmaet Endresen Brygfjeld Torall 3201 19 16189, Sparebank 1 SR-Bank i Stavanger.

 

Bakgrunn