Tekst: Line Khateeb
Teksten har tidligere vært på trykk i Fritt Palestina nr. 2 2018

Jeg skulle egentlig skrive om loven som ble vedtatt i Israel tidligere i år, den nye nasjonalstatloven eller Nation State Law. Loven som offisielt sier at kun de jødiske borgerne i Israel har rett til å utøve nasjonal selvbestemmelse og at arabisk ikke lenger er et offisielt språk i Israel, der 20 prosent av befolkningen er palestinere. Loven sier også at det er en nasjonal verdi å utvikle bosettinger, altså å fortsette okkupasjonen på Vestbredden. Den israelske lovforsamlingen fremmer også forslag som innebærer å annektere større områder på Vestbredden. Det betyr at de ikke lenger vil si at disse er okkuperte områder, men en del av Israel. 

RETTEN TIL RETUR 

Men i stedet skriver jeg om det jeg mener bør være en del av samtalen og en helt selvfølgelig rettighet som må oppfylles. Det som forener ungdom i Gaza, i flyktningleiren Aida i Betlehem, Bourj al-Barajneh i Libanon eller Ikrit nord i Israel. Det som fikk tusener av mennesker i Gaza til å delta på the Great Return March, selv om de visste at de ville bli møtt med skarpskyttere. Det som gjør at de fortsetter å protestere selv om de ikke klarer å krysse grensen fra Gazastripen og tilbake til sine besteforeldres gamle landsbyer. Jeg vil skrive om retten til retur. Ikke den som ble gjentatt i den israelske nasjonalstatloven. Ikke den som sier at alle personer som er jødiske kan migrere til Israel. Nei, det gjelder retten til retur, som gjelder alle palestinere som ble drevet på flukt fra sine hjem i 1947-48 og deres etterkommere. De som i dag bor i leirer i Nablus, Rafah, Rashediyeh, Yarmouk eller som internt fordrevne i Haifa. 

SPREDD OVER MANGE LAND 

Min families landsby i Galilea, Deir-Hanna, skulle i henhold til FNs delingsplan av 1947 være en del av en palestinsk stat. I løpet av krigen som brøt ut i 1947 tok sionistiske styrker kontroll over hele det nordlige Palestina og befolkningen som bodde der. Tre av fire palestinere ble flyktninger, og de fleste dro nordover til Libanon eller flyktet til nærliggende landsbyer. Krigen i 1948 etterlot 167 palestinske landsbyer i det nordlige Palestina ødelagt eller forlatt. Av de 70 gjenværende landsbyene tok 47 av disse imot 25 000 internt fordrevne fra rundt 44 ulike landsbyer. Det bor flere familier fra ødelagte landsbyer i Deir-Hanna. Landsbyen Kufr Sabet ble inntatt og rasert av sionistiske styrker i 1948. Beboerne flyktet og noen av disse kom til Deir-Hanna hvor de fikk et stykke jord og kunne bygge seg et hus. De går under navnet Sabtawi, de som kommer fra Kufr Sabet. Andre av Sabtawiene flyktet til Syria, mens atter andre flyktet til Libanon. Sabtawiene i Deir-Hanna har fortsatt kontakt med familien som er spredt i nabolandene, og da krigen i Syria brøt ut diskuterte de hvordan familien der kunne finne en trygg havn hvis de måtte flykte på nytt. Ruinene etter landsbyen deres ligger fortsatt urørt. De drar dit hver høst og plukker oliven fra trærne som står igjen, og om våren drar de for å se mandeltrærne blomstre. Hvorfor kan ikke palestinere som flykter fra borgerkrigen i Syria eller fra en statsløs tilværelse i Libanon reise tilbake til landsbyene deres besteforeldre ble drevet på flukt fra i 1948? Det å vokse opp som flyktning blir godt illustrert i filmen «Tårnet», regissert av Mats Grorud. Her fortelles historien til en annen familie som flyktet fra Palestina og jenten Wardi som bor i en flyktningleir i Libanon med sine foreldre, besteforeldre og oldefaren Sidi. Sidi kan fortelle Wardi om flukten fra hjemmet i Palestina, om frøene de tok med seg fra hagen og minnet om hjemlandet. Han forteller også at han ikke har mistet håpet. Wardi, den nye generasjonen, er hans håp. 

FRARØVET HJEMLANDET

15. mai i år markerte Israel at det er 70 år siden staten ble opprettet. Palestinerne markerte at mesteparten av befolkningen måtte flykte fra husene sine og at de ble frarøvet hjemlandet sitt. Al-Awda, retten til å returnere til sine besteforeldres byer og hjem, er en rettighet for palestinske flyktninger som ble vedtatt i FN i 1949. Resolusjon 194 har i realiteten aldri blitt mer enn ord på et papir, og palestinske barn vokser opp som statsløse i Gaza, på Vestbredden og i landene rundt. I tidligere runder med fredsforhandlinger blir retten til retur sett på som et av de vanskeligste temaene å enes om. Det er en sak som stadig utsettes til de «endelige forhandlingsrundene». Men hvor lenge skal den palestinske jenten som er født i Gaza akseptere at hun ikke får reise utenfor den lille kyststripen? Hvorfor skal gutten fra Nablus akseptere at han aldri får lov å reise til Middelhavet, verken til havnen i Akka eller Gaza by? Og hvorfor skal ungdommen som vokser opp i flyktningleiren i Beirut akseptere at hun for alltid skal være statsløs og ikke ha noen rettigheter i landet hvor hun er født eller i hjemlandet der besteforeldrene kommer fra? 

INGENTING STÅR STILLE 

Situasjonen i Palestina kan for mange virke fastlåst, men den står ikke stille. Hver eneste dag endrer Israel både geografien og demografien i det okkuperte Palestina. Muligheten for en palestinsk stat blir stadig mindre realistisk, men vi må fortsatt fremme palestinernes rettigheter. Palestinske flyktninger kan vende tilbake til byene de forlot, og de kan innvilges rettigheter til å reise og leve fritt, men kanskje er det ikke gitt at rammene for dette skal være en egen palestinsk stat. 77 prosent av landsbyene palestinerne ble fordrevet fra i 1948 er ikke bygget over eller i bruk i dag, men områdene er underlagt israelsk kontroll. Palestinere som demonstrerer i Gaza for retten til retur, retten til selvstyre og grunnleggende rettigheter, vet at de ikke vil bryte den israelske blokaden på en dag eller etter ti demonstrasjoner. Men de vil ikke godta at den israelske staten skal sette premissene for hva som er mulig eller ikke, hva som er legalt eller ikke. Så lenge Israel får sette rammene for debatten og flytter på grensene for hva som er akseptabelt, vil palestinerne tape. Israelske politikere vil med nasjonalstatloven styrke ideen om at Israel er en stat primært for de jødiske innbyggerne. Hva med å se for oss en stat hvor alle innbyggerne har like rettigheter? Vi må ta med oss stemmene fra Great Return March i Gaza, minne på de eksisterende FN-resolusjoner og at millioner av palestinere venter på en løsning de kan akseptere. Hvis visjonen om en tostatsløsning er død, må vi begynne å snakke om hva en stat skal innebære, og hvordan Wardi kan få innfridd håpet om et hjemland.

 

Bakgrunn