Tekst: Petter Thoresen, Faglig utvalg
Teksten har tidligere vært på trykk i Fritt Palestina nr. 2 2018

Sommeren 1967, i etterdønningene etter seksdagerskrigen og den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene, fant to viktige hendelser sted: De nye makthaverne gjennomførte registrering av hele den palestinske befolkninga, og de okkuperte områdene fikk status som avstengt militært område. Umiddelbart etter okkupasjonen blei alle palestinere over 16 år pålagt å bære ID-kort til enhver tid. Statusen som avstengt militært område fikk ikke samme umiddelbare effekt, men i løpet av 90-tallet blei det oppretta et omfattende system med kontrollposter. Etter hvert ble også apartheidmuren bygd. Dette bidro sterkt til å legge grunnlaget for det militære styret over palestinerne, og danner fundamentet for det israelske tillatelsesregimet. 

FRI BEVEGELSE TILLATT I BEGYNNELSEN 

I begynnelsen av okkupasjonen tillot de israelske myndighetene fri bevegelse mellom de okkuperte områdene og Israel. Den eneste begrensninga var at folk måtte være tilbake på palestinsk område mellom midnatt og klokka 0500 om morgenen. Den frie flyten resulterte i en eksplosiv økning i antallet palestinere som jobba i Israel. I 1968 var seks prosent av den palestinske arbeidsstyrken sysselsatt i Israel, mens dette gjaldt for hele 32 prosent av arbeidsstyrken i 1974. Tidlig på 90-tallet blir det anslått at 40 prosent av bygningsarbeiderne i Israel kom fra okkuperte områder. Hvis vi slår denne gruppa sammen med 48-palestinerne (palestinere som bor i dagens Israel, red. anm.), så utgjorde de et sted mellom 50 og 70 prosent av arbeidsstyrken i israelsk byggebransje i perioden 1975-90. Den militære okkupasjonen endra økonomien i de okkuperte områdene. Der man tidligere hadde hatt en landbruksbasert økonomi, fikk man isteden en service-orientert, arbeidseksporterende økonomi. I 1977 var nesten en tredel av arbeiderne fra Vestbredden sysselsatt i jobber i Israel, og da særlig innafor bygnings- eller landbrukssektoren. Disse sektorene var helt avhengige av arbeidskrafta fra de okkuperte områdene. Sjøl om palestinerne utgjorde under ni prosent av det totale antallet sysselsatte, utgjorde de 30-40 prosent av dem som jobba i byggebransjen og landbruket. 

INNSTRAMMING 

I forbindelse med den første Gulfkrigen i 1991 ble det slutt på fri passering til arbeidsmarkedet i Israel. Fra og med da ble det nødvendig med tillatelse fra okkupasjonsmyndighetene for å reise på jobb på den andre sida av den grønne linjen*. Etter hvert utviklet dette seg til mer enn 100 ulike typer tillatelser. Israel utviklet et stadig mer sofistikert system, konstruert for kontroll. Da Israel okkuperte de palestinske områdene i 1967, hadde de allerede erfaring med militært styre over en befolkningsgruppe de anså for å være fiendtlig innstilt. Palestinerne i Israel hadde blitt styrt under militære unntakslover fra opprettelsen av den nye staten og fram til 1966. Den militære administrasjonen i de okkuperte områdene benytter seg av tre effektive redskaper: unntakslover, klassifisering og adgangskontroll. Unntakslovene er ofte en omarbeidet versjon av lover fra den britiske mandattida. Klassifisering av befolkninga i de okkuperte områdene gjør det mulig å holde oversikt over bosted, slektskap og politisk tilknytning. Adgangen til hvor enkeltpersoner kan bevege seg kontrolleres ved hjelp av tillatelser, veisperringer og kontrollposter. Til sammen gjør dette en altomfattende kontroll over alle sider ved palestinernes dagligliv mulig. 

STENGT! 

Sjøl med arbeidstillatelse er det andre forhold som hindrer folk i å sørge for ei inntekt å leve av. De militære unntakslovene gjør at overgangene til Israel til tider er fullstendig avstengt. For eksempel blir samtlige tillatelser trukket tilbake i forbindelse med jødiske helligdager, palestinske angrep og så videre. I 2004 gjaldt dette for hele 240 dager, og i første halvdel av 2006 var overgangene stengt i til sammen 78 dager. I løpet denne perioden anholdt den israelske hæren og grensepolitiet mer enn 50 000 palestinere som oppholdt seg ulovlig i Israel. 

EFFEKTIV INEFFEKTIVITET 

I etterkant av avstengningene kan dessuten forutsetningene for å få en arbeidstillatelse plutselig endres, for eksempel kravet til søkerens alder. Et annet eksempel er at de fastsatte kvotene plutselig reduseres. I tillegg er hele prosessen med å skaffe tillatelsene underlagt et omfattende byråkrati, med endeløse køer og uklare åpningstider. Det er omtrent umulig å finne ut hvem som er ansvarlig for å fatte avgjørelser. Det er dette som er den effektive ineffektiviteten. Et system som framstår som uoversiktlig og kaotisk åpner samtidig for svartebørs, korrupsjon og forfalskninger. Det åpner opp for et svart marked der tillatelser selges og leies ut til desperate palestinske arbeidere. Da kvotene blei redusert vinteren 2005 var prisen for en arbeidstillatelse nesten 3000 shekel (ca. 6800 kr etter dagens valutakurs, red. anm.), som tilsvarer halve månedslønna til en erfaren bygnings- arbeider. Utleie av en tillatelse lå samtidig på mellom 1000 og 3000 shekel i måneden. 

MELLOMMENN 

Systemet skapte dessuten grunnlag for framveksten av ei ny gruppe, nemlig mellommenn eller formidlere, som skaffer tillatelser mot betaling. Disse formidlerne, som oftest palestinere, fungerer som en forlenga arm for de israelske arbeidskjøperne. De skaffer nødvendig arbeidskraft, og sørger for at arbeidskjøperne unngår direkte kontakt med arbeiderne. På den måten går arbeidskjøperne fri ved lovovertredelser. Formidlerne tar ofte betaling ved å trekke en sum direkte fra arbeidernes lønn, og på den måten ser det ut som arbeidernes lønn er korrekt, men i virkeligheten får de utbetalt langt under den offisielle minstelønna. 

TYSTERE 

I rekka av aktører som er involvert i tildeling av tillatelser har den israelske etterretningstjenesten, Shin Bet, en framtredende rolle. Det er de som sikkerhetsklarerer palestinerne som skal jobbe i Israel eller koloniene. Denne posisjonen gir Shin Bet uante muligheter til å rekruttere tystere og kollaboratører blant palestinerne i bytte mot en ettertrakta arbeidstillatelse. De kan også true med å trekke sikkerhetsklareringa tilbake. Når folk tvinges til å oppsøke Shin Bet for å forsøke å reinvaske seg for anklager om at de utgjør en sikkerhetsrisiko, risikerer de samtidig å bli mistenkeliggjort for å være nettopp tystere. Den tidligere israelske menneskerettighetsadvokaten Yael Berda har skrevet ei bok om det israelske tillatelsesregimet, «Living Emergency». Boka bygger blant annet på en rekke intervjuer med palestinske arbeidere som er blitt ofre for dette regimet. En av dem forteller: «Jeg dro til DCO (District Coordination Office) kanskje ti ganger i måneden i to år, for å snakke med Shin Bet om å få fjerna utestengelsen. Det var som en jobb. Du kommer dit om morgenen, leverer ID-kortet til vakta ved inngangen. Han ber deg vente, og i fire- femtida på ettermiddagen gir han deg kortet tilbake og sier: Gå hjem, de vil ikke snakke med deg. Så kommer du tilbake en annen dag, og venter på å få snakke med kapteinen. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å møte opp. Jeg trenger en arbeidstillatelse. Jeg må jobbe.» 

KONTROLLREGIME 

Palestinerne er altså avhengige av, og underlagt et administrativt system som bevisst skaper usikkerhet, mistenksomhet og desorientering. Det «ineffektive» systemet er ikke resultat av inkompetanse, men et middel for å oppnå kontroll. Det er et effektivt system utvikla av okkupasjonsmakta for å svekke det palestinske samfunnet. For de palestinske arbeiderne er det nesten umulig å kjempe mot dette tillatelsesregimet. Enhver form for motstand, for eksempel faglig organisering, betyr i de fleste tilfeller at de risikerer å miste arbeidstillatelsen og dermed muligheten til å jobbe i Israel eller koloniene. En rekke organisasjoner jobber for å hjelpe palestinere som kjører seg fast i dette systemet, for eksempel fordi de er blitt stempla som en sikkerhetsrisiko. Men alle smutthull disse organisasjonene finner, blir effektivt fjerna. Og siden hele poenget er å opprettholde kaos, hjelper det lite å peke på smarte løsninger.

*Den grønne linjen refererer til grensen som ble trukket opp i kjølvannet av våpenstillstandsavtalen mellom Israel og Jordan i 1949. Den fungerte som Israels de facto-grense fram til Seksdagerskrigen i 1967, og er en internasjonalt anerkjent grense. Israel har imidlertid aldri angitt hvor landets grenser skal gå.

 

Bakgrunn