Hva går situasjonen i Palestina ut på? 

Palestina er utsatt for okkupasjon og bosetterkolonialisme. Israel okkuperer palestinske områder i strid med internasjonal lov og utfører etnisk rensing av palestinere for å gi plass til sionistiske bosettere. Millioner av palestinere lever som statsløse flyktninger i Jordan, Libanon og Syria og blir nektet sin rett til å returnere til Palestina.

Palestinere lever  under blokade på Gazastripen og er omgitt av kolonier, militære soner og rundt 600 kontrollposter på Vestbredden. 20 prosent av befolkningen inne i Israel er palestinere med israelsk statsborgerskap. Over 10 000 palestinere sitter fengslet, inkludert barn. Tusentalls palestinere blir skadd og drept hvert år, og med angrepene på Gaza fra høsten 2023 har dette tallet økt betraktelig.

Utallige FN-resolusjoner krever at Israel skal avslutte okkupasjonen, etterleve internasjonal lov og respektere palestinernes rettigheter. 19.juli 2024 slo FN-domstolen fast at Israels okkupasjon er ulovlig og at den må opphøre. Likevel fortsetter Israels etniske rensing og okkupasjon av Palestina. 

Hvordan skjedde dette?

Palestina var før 1917 en del av det osmanske riket. Etter første verdenskrig ble Palestina underlagt britisk mandatstyre. I Europa vokste den politiske ideologien ‘sionisme’ fram fra slutten av 1800-tallet. Sionister arbeidet for å etablere en jødisk nasjonalstat i Palestina.

I 1947 lanserte FN sin delingsplan for Palestina. Dette utløste den første, største og viktigste krigen i Palestina-konflikten: 1948-krigen. Krigen ble også muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske mandatstyret.

Umiddelbart etter FNs delingsvedtak begynte ulike paramilitære, sionistiske grupper å fordrive palestinere fra de områdene som var tiltenkt den nye israelske staten. Da Israel erklærte seg som stat i mai 1948 brøt det ut krig, og Israels hær fortsatte fordrivelsen av palestinere.  

Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel. Israel ble etablert på 77% av området til det historiske Palestina, som var 22% mer enn FNs delingsplan hadde foreslått. Egypt og Jordan tok kontroll over resten. Palestinerne kaller dette al-Nakba (katastrofen).

Al-Nakba førte til at to av tre palestinere ble drevet på flukt og rundt 750 000 mennesker mistet sine hjem.

Den neste krigen var Seksdagerskrigen i 1967. Da ble rundt 300 000 palestinere fordrevet. Etter krigen i 1967, beslagla Israel vannressurser og land, annekterte Golanhøydene fra Syria og annekterte Øst-Jerusalem ulovlig. Seksdagerskrigen ble starten på Israels brutale militærokkupasjon av Vestbredden og Gaza.

Siden da har palestinere levd enten som flyktninger eller under israelsk kontroll. De har ulik status og rettigheter avhengig av hvor de bor i det historiske Palestina eller i eksil. 

Hva er palestinsk motstandskamp?

Krigene i 1948 og 1967 la hovedgrunnlaget for palestinernes motstandskamp i ettertid. Dette er en kamp for rettigheter og et hjemland, som har både vært i tråd med og i strid med folkeretten.

Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot okkupasjonen. Samtidig legger folkeretten begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand.

Den palestinske motstandskampen utføres hovedsakelig med ikkevoldelige midler, som kravet om BDS og rettighetsarbeid i sivilsamfunnsorganisasjoner, men det finnes også væpnede motstandsgrupper hos de ulike politiske fløyene. 

Hva er sionisme?

Sionisme er en politisk ideologi som sier det skal opprettes en egen stat for jøder. Sionismen startet som en av flere responser på økende antisemittisme i Europa. Ideologien fikk popularitet etter at Theodor Herzl skrev boka Der Judenstaat («Jødestaten») i 1896, der han tar til orde for opprettelsen av en jødisk nasjonalstat. Etter hvert ble Palestina utpekt som et aktuelt område for denne nye staten. På slutten av 1800-tallet begynte den internasjonale sionistbevegelsen å kjøpe opp land og organisere innvandring til området.

Siden sionismen baserer seg på etno-religiøs tilhørighet, er det en ideologi som er grunnleggende ekskluderende for de som ikke tilhører riktig gruppe. Lars Gule, førsteamanuesis ved OsloMet, definerer sionisme slik: «en rasistisk ideologi og praksis som krenker menneskeverd ved å frata en gruppe mennesker deres grunnleggende rettigheter på grunn av deres etniske tilhørighet og identitet i et territorium sionistene gjør eksklusivt krav på for jøder.»

Hva med antisemittisme?

Det er viktig å være klar over forskjellen på antisemittisme og anti-sionisme. Antisemittisme er hat, hets og diskriminering av jøder på bakgrunn av religiøs og/eller etnisk tilhørighet. Anti-sionisme retter seg mot den politiske tenkningen sionismen står for. Det finnes ikke-jøder som er sionister, og mange jøder som ikke er sionister. Pro-palestinske meninger blir tidvis beskyldt for å være antisemittiske og begrepet misbrukes ofte for å stilne kritikk av Israel. Det er ikke antisemittisk å argumentere for at palestinere har rett til å leve fritt i sitt hjemland.  

Hva er problemet med en jødisk stat?

Sionismen ser for seg en eksklusiv stat for jøder. Dermed vil det òg være en stat som ekskluderer og diskriminerer ikke-jøder.

Det tydeligste eksempelet på slik diskriminering er kanskje at alle jøder har rett på statsborgerskap i Israel, uansett hvor i verden de er født. Samtidig har ikke-jødiske folk, som har bodd i området i generasjoner, ikke samme rett på statsborgerskap. Disse menneskene blir dermed annenrangs borgere i eget land. Diskriminering som dette, er en av flere grunner til at menneskerettighetsorganisasjoner, blant andre Amnesty International og Human Rights Watch, bruker ordet ‘apartheid’ om staten Israels praksis. 

Tiltak og virkemidler

Det er flere ting både enkeltpersoner, organisasjoner og land kan gjøre for å forbedre palestineres situasjon og få slutt på israelsk apartheid og okkupasjon.

Palestinabevegelsen oppfordrer til boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS). Dette kan ta form av økonomiske, kulturelle og akademiske tiltak. BDS innebærer at man boikotter varer og tjenester fra Israel, deinvesterer fra selskap som bidrar til eller profitterer på okkupasjonen, og at stater innfører sanksjoner mot Israel og ansvarlige ledere. På denne måten vil man holde Israel ansvarlig for deres krigsforbrytelser og brudd på folkeretten.

Løsning?

Mange ser for seg en tostatsløsning med opprettelse av en palestinsk stat ved siden av en israelsk, som foreslått av FN i 1947. Dette er flere land, inkludert Norge, sitt offisielle standpunkt som løsning.

Men ettersom de israelske koloniene i de okkuperte områdene har økt og tatt over store deler av landområdet, er det flere som mener en tostatsløsning nå er urealistisk. Det andre alternativet blir kalt ‘enstatsløsning’ og innebærer at det opprettes én demokratisk, sekulær stat med like rettigheter for alle som bor i det historiske Palestina, eller en bi-nasjonal stat.

Palestinakomiteen støtter palestinernes rett til selvbestemmelse og mener at palestinerne selv må bestemme hvilken stat de skal ha. Uavhengig av hvilken løsning en støtter, må den israelske okkupasjonen opphøre og undertrykkelsen av palestinerne ta slutt.

Videre lesning:

Se en oppsummering over Palestinakomiteens standpunkt.

Denne artikkelen fra FN-sambandet gir en god og detaljert innføring.