Omtrent 750 000 palestinere, rundt 80 % av befolkningen i Palestina ble utvist eller flyktet fra sine hjem. Mange reiste til naboland og mange internt til områder på Vestbredden og Gaza.
Krigshandlingene var en godt planlagt militær operasjon. Skulle en ny stat etableres, måtte den opprinnelige befolkningen fjernes – brutal krigføring og tvungen flukt var sentrale virkemidler i sionistenes plan. 20 000 palestinere døde, 750 000 ble tvunget på flukt og over 500 landsbyer ødelagt.
Seierherrene skulle fjerne alle spor etter palestinerne. Nye landsbyer med nye navn ble bygd på ruinene av de palestinske landsbyene. I de store byene flyttet sionistene rett inn i de tidligere hjemmene til palestinerne, og palestinerne ble tvunget inn i flyktningleirer i nabolandene og interne flyktninger på Vestbredden og Gaza..
I dag utgjør flyktningene og deres etterkommere over rundt syv millioner mennesker. Å være flyktning er ikke ment å være en permanent tilstand. Det er en menneskerett å kunne vende tilbake til hjemmet sitt. FN ga palestinerne en særskilt rett til å vende hjem eller få økonomisk kompensasjon i FN-resolusjon 194 allerede i 1948 – en av de mange FN-resolusjoner Israel nekter å forholde seg til.
Folkemordet vi er vitne til i Gaza i dag, er en fortsettelse av katastofen og det sionistiske prosjektet.