Ett år med folkemord og straffrihet for Israel

Passer ikke fortellingen om de drepte palestinske barna inn i Torkel Brekkes virkelighetsforståelse?

Det er gått en hel høst, vinter, vår og sommer mens vi har vært vitner til daglige massakrer i Palestina. En hel høst, vinter, vår og sommer med mobilisering for krav om å stanse angrepene, både globalt og i de utbombede gatene i Gaza, Khan-Younis og Jabalia.

Som en solidaritetsorganisasjon for Palestina løfter vi frem palestinernes situasjon i det som må kunne sies å være den mest dramatiske og farligste situasjonen for palestinere i vår livstid. Torkel Brekke hevder i Aftenposten 6. oktober at Palestinakomiteen fortier angrepet fra Hamas 7. oktober fordi vi fokuserer på de palestinske ofrene, som daglig bombes.

Det er nærmest ironisk at Brekke selv ikke nevner noen av de drepte i Palestina det siste året, eller at FN-domstolen Den internasjonale domstolen (ICJ) gransker Israel for folkemord og sier at okkupasjonen er ulovlig og må opphøre.

Passer ikke fortellingen om de drepte palestinske barna inn i Brekkes virkelighetsforståelse?

Alle krigsforbrytelsene bør granskes og straffes

Mer enn 42.000 mennesker er drept i Gaza det siste året. 11.000 mennesker er savnet, trolig døde i ruinene eller bortført i israelsk fangenskap. Medisinere mener at indirekte dødsfall, grunnet mangel på mat, behandling, medisiner og de ulevelige forholdene, kan bli så høyt som 186.000 palestinere.

Rundt 1200 mennesker ble drept i Israel 7. oktober i fjor, og vi skal erkjenne alle tapene det siste året. Alle som har mistet et familiemedlem, et barn og en venn. Alle som har mistet sitt hjem eller venter på et familiemedlem som er i fangenskap.

Det er minst 10.0000 palestinere i israelske fengsler og interneringsleirer og rundt 100 israelere i fangenskap i Gaza. Alle krigsforbrytelsene bør granskes og straffes, slik ICC (Den internasjonale straffedomstolen) og ICJ er i gang med.

Se den andre

Vi skal tilstrebe å forstå hverandre på det menneskelige nivået, men det betyr ikke at vi skal akseptere det israelske narrativet.

Pårørende av israelske ofre sørger over sine, samtidig som vi må erkjenne at palestinere, og libanesere, ikke har rom eller tid til å sørge over sine tapte. Vi kan ikke sørge, for vi er ikke ferdig med å telle de drepte og sårede.

Det akutte behovet for å stanse de daglige massakrene levner ikke mye rom til å ta inn «den andres» tap og gjør det nødvendig å fortsette å påpeke at vi ikke står likt. Palestinere blir drept hver eneste dag, og okkupasjonsmakten Israel fortsetter annekteringen av palestinsk land og kontrollen over palestinernes liv.

Internasjonal lov er tydelig på palestinernes rettigheter, at okkupasjonen er ulovlig og må opphøre, at apartheid finner sted, at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten skjer. Likevel har vestlige ledere gjentatt, gang på gang, det siste året at Israel har rett til å beskytte seg selv. For mange forstås dette som at palestineres, araberes, brune menneskers sult, frykt, traumer og usikkerhet ikke tas på alvor.

Brutal opptrapping

I Libanon er mer enn 2000 mennesker drept de siste to ukene, og Israel bruker samme metoder der som i Gaza. Først beordrer de innbyggerne i libanesiske byer til å flykte, så bomber de menneskene på flukt. Heller ikke i Libanon blir ambulansers og helsearbeideres trygghet sikret, minst 120 av de drepte er helsearbeidere. Ingen er trygge, ingen blir spart.

Saken er den at alle har rett til beskyttelse. De som skal høste olivenene sine på Vestbredden, har rett til beskyttelse. Pasienter og ansatte på Kamal Adwan-sykehuset i Gaza har rett til beskyttelse. De som er ute og leter etter mat, har rett til beskyttelse. Det er ikke en rettighet forbeholdt okkupanten. Snarere tvert imot.

Forrige måned meldte de humanitære organisasjonene at 83 prosent av all nødhjelp til 2.1 millioner palestinere under beleiring blir stoppet av den israelske hæren.

Samtidig har USA gitt Israel «nødhjelp» til Israel i form av våpenpakker og økonomisk støtte på minst 18 milliarder dollar det siste året. Dem som sørger for strømmen av våpen, sitter også på nøkkelen til en våpenhvile.

En hel høst, vinter, vår og sommer har vi vært vitne til at israelske ledere blir møtt med straffrihet for sine krigsforbrytelser og avviser en våpenhvile gang på gang.

42.000 palestinere er drept på ett år, de fleste drepte er barn og kvinner. Nær 100.000 skadede, av dem i snitt ti barn som daglig må amputere kroppsdeler på grunn av skadene fra israelske og amerikanske våpen.

En våpenhvile og stans i angrepene og okkupasjonen ville vært en verdig måte både å hedre alle de drepte og redde de overlevende på. Når krigen er over og okkupasjonen har opphørt, kan vi starte på forsoningsarbeidet og sørge over våre tapte.

Kronikken stod først i Aftenposten 16.10 og er et tilsvar på Torkel Brekkes innlegg 6.10.

Her kan du lese det hans innlegg

Last ned som PDF