Sionismens kollaps
Før eller senere vil det sionistiske prosjektet i Palestina gå i oppløsning. Ilan Pappé mener at det vi nå ser, er begynnelsen på slutten av koloniseringen av Palestina. Her presenterer han seks indikatorer på hvorfor.
Av Ilan Pappé
Hamas’ angrep 7. oktober kan sammenliknes med et jordskjelv som rammer en gammel bygning. Sprekkene var allerede begynt å vise seg, men nå er de synlige i sjølve grunnmuren. Kan det sionistiske prosjektet i Palestina — ideen om å innføre en jødisk stat i et arabisk, muslimsk land i Midtøsten — være i ferd med å kollapse, mer enn 120 år etter at det ble startet?
Historisk sett er det mange faktorer som kan få en stat til å kantre. Det kan skyldes stadige angrep fra nabolandene eller kronisk borgerkrig. Det kan følge av sammenbrudd i offentlige institusjoner, som blir ute av stand til å yte tjenester til innbyggerne. Ofte begynner det som en langsom oppløsningsprosess som skyter fart, og som i løpet av kort tid får strukturer som en gang virket solide og standhaftige, til å bryte sammen.
Vanskeligheten ligger i å oppdage de tidlige indikatorene. Her vil jeg argumentere for at disse er tydeligere enn noen gang i Israels tilfelle. Vi er vitne til en historisk prosess — eller rettere sagt, begynnelsen på en prosess — som sannsynligvis vil kulminere i sionismens undergang. Og hvis min diagnose er riktig, er vi også på vei inn i en spesielt farlig konjunktur. For når Israel først har innsett krisens omfang, vil de slippe løs en voldsom og uhemma kraft for å forsøke å demme opp for den, slik det sørafrikanske apartheidregimet gjorde i sine siste dager.
«Vi er vitne til en historisk prosess — eller rettere sagt, begynnelsen på en prosess — som sannsynligvis vil kulminere i sionismens undergang.»
1. En første indikator er splittelsen i det jødiske samfunnet i Israel. I dag består det av to rivaliserende leire som ikke klarer å finne et felles grunnlag. Splittelsen skyldes at det er vanskelig å definere jødedommen som nasjonalisme. Mens jødisk identitet i Israel noen ganger ikke har vært annet enn en teoretisk debatt mellom religiøse og sekulære fraksjoner, har det nå blitt en kamp om hvordan den offentlige sfæren og selve staten skal se ut. Denne kampen utkjempes ikke bare i mediene, men også i gatene.
Den ene leiren kan kalles «Staten Israel». Den består av mer sekulære, liberale og for det meste, men ikke utelukkende, europeiske middelklassejøder og deres etterkommere, som bidro til å etablere staten i 1948 og forble hegemoniske i den fram til slutten av forrige århundre. Ikke ta feil, deres forsvar for «liberale demokratiske verdier» påvirker ikke deres engasjement for apartheidsystemet som på ulike måter påtvinges alle palestineresom bor mellom Jordan-elva og Middelhavet. Deres grunnleggende ønske er at jødiske borgere skal leve i et demokratisk og pluralistisk samfunn som araberne er ekskludert fra.
Den andre leiren er «Staten Judea», som har utvikla seg blant bosetterne på den okkuperte Vestbredden. Den har økende oppslutning i landet og utgjør den velgerbasen som sikret Netanyahus seier i valget i november 2022. Dens innflytelse i de øverste sjiktene av den israelske hæren og sikkerhetstjenesten vokser eksponentielt. Staten Judea ønsker at Israel skal bli et teokrati som strekker seg over hele det historiske Palestina. For å oppnå dette er den fast bestemt på å redusere antallet palestinere til et absolutt minimum, og den vurderer å bygge et tredje tempel i stedet for al-Aqsa. Medlemmene mener at dette vil gjøre dem i stand til å gjenopplive de bibelske rikenes gylne æra. For dem er sekulære jøder like kjetterske som palestinerne hvis de nekter å delta i dette arbeidet.
De to leirene hadde begynt å kollidere voldsomt før 7. oktober. De første ukene etter angrepet så det ut til at de hadde lagt uenighetene på hyllen i møte med en felles fiende. Men dette var en illusjon. Nå har gatekampene blusset opp igjen, og det er vanskelig å se hva som kan føre til forsoning. Det mer sannsynlige utfallet utspiller seg allerede foran øynene våre. Mer enn en halv million israelere, som representerer staten Israel, har forlatt landet siden oktober, et tegn på at landet er i ferd med å bli oppslukt av staten Judea. Dette er et politisk prosjekt som den arabiske verden, og kanskje også verden for øvrig, ikke vil tolerere på lang sikt.
2. Den andre indikatoren er Israels økonomiske krise. Den politiske klassen ser ikke ut til å ha noen plan for å balansere statsfinansene midt i de evige væpnede konfliktene, utover å bli stadig mer avhengig av amerikansk økonomisk bistand. I fjorårets siste kvartal falt økonomien med nesten 20 prosent, og siden da har oppgangen vært skjør. Washingtons løfte om 14 milliarder dollar vil neppe snu denne utviklingen. Tvert imot vil den økonomiske byrden bare bli verre hvis Israel gjør alvor av sin intensjon om å gå til krig mot Hizbollah og samtidig øke den militære aktiviteten på Vestbredden, samtidig som enkelte land – deriblant Tyrkia og Colombia – har begynt å innføre økonomiske sanksjoner.
Krisen forverres ytterligere av inkompetansen til finansminister Bezalel Smotrich, som stadig kanaliserer penger til jødiske bosettinger på Vestbredden, men som ellers virker ute av stand til å lede sitt departement. Konflikten mellom staten Israel og staten Judea, sammen med hendelsene den 7. oktober, har i mellomtiden fått deler av den økonomiske og finansielle eliten til å flytte kapitalen sin ut av staten. De som vurderer å flytte investeringene sine, utgjør en betydelig del av de 20 % av israelerne som betaler 80 % av skattene.
3. Den tredje indikatoren er Israels økende internasjonale isolasjon, i takt med at landet gradvis blir en pariastat. Denne prosessen begynte allerede før 7. oktober, men har blitt forsterket etter at folkemordet begynte. Den gjenspeiles i de enestående standpunktene som er inntatt av Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen. Tidligere klarte den globale Palestina-solidaritetsbevegelsen å mobilisere folk til å delta i boikottinitiativer, men den klarte ikke å få gjennomslag for internasjonale sanksjoner. I de fleste land forble støtten til Israel urokkelig blant det politiske og økonomiske etablissementet.
I denne sammenhengen må de nylige avgjørelsene fra ICJ og ICC – om at Israel kan være i ferd med å begå folkemord, at landet må stanse offensiven i Rafah og at lederne bør arresteres for krigsforbrytelser – ses på som et forsøk på å ta hensyn til synspunktene i det globale sivilsamfunnet, i motsetning til å bare gjenspeile elitens meninger. Tribunalene har ikke lettet de brutale angrepene på befolkningen i Gaza og på Vestbredden. Men de har bidratt til det voksende koret av kritikk mot den israelske staten, som i økende grad kommer både ovenfra og nedenfra.
4. Den fjerde, sammenhengende indikatoren er den store forandringen blant unge jøder over hele verden. Etter de siste ni månedenes hendelser ser det ut til at mange nå er villige til å gi slipp på sin tilknytning til Israel og sionismen og delta aktivt i den palestinske solidaritetsbevegelsen. Jødiske samfunn, særlig i USA, ga en gang Israel en effektiv immunitet mot kritikk. Tapet, eller i det minste det delvise tapet, av denne støtten har store konsekvenser for landets globale anseelse. AIPAC kan fortsatt regne med hjelp fra kristne sionister for å styrke medlemstallet, men organisasjonen vil ikke være den samme formidable uten en betydelig jødisk velgergruppe. Lobbyens makt er i ferd med å forvitre.
5. Den femte indikatoren er den israelske hærens svakhet. Det er ingen tvil om at IDF fortsatt er en mektig styrke med banebrytende våpen til rådighet. Likevel ble dens begrensninger avslørt den 7. oktober. Mange israelere mener at militæret var ekstremt heldige, for situasjonen kunne ha vært langt verre dersom Hizbollah hadde deltatt i et koordinert angrep. Siden den gang har Israel vist at landet er desperat avhengig av en regional koalisjon, ledet av USA, for å kunne forsvare seg mot Iran, som i april utplasserte rundt 170 droner samt ballistiske og styrte missiler i et varslingsangrep. Mer enn noen gang er det sionistiske prosjektet avhengig av raske leveranser av enorme mengder forsyninger fra amerikanerne, uten hvilke de ikke engang kunne bekjempe en liten geriljahær i sør.
Det er nå en utbredt oppfatning blant landets jødiske befolkning at Israel er uforberedt og ute av stand til å forsvare seg selv. Det har ført til et stort press for å fjerne militærfritaket for ultraortodokse jøder – som har eksistert siden 1948 – og begynne å innkalle dem i tusentall. Dette vil neppe utgjøre noen stor forskjell på slagmarken, men det gjenspeiler omfanget av pessimismen om hæren – noe som i sin tur har forsterket den politiske splittelsen i Israel.
6. Den siste indikatoren er den fornyede energien blant den yngre generasjonen palestinere. Den er langt mer samlet, organisk sammensveiset og klar over sine fremtidsutsikter enn den palestinske politiske eliten. Gitt at befolkningen i Gaza og på Vestbredden er blant de yngste i verden, vil denne nye kohorten ha en enorm innflytelse på frigjøringskampens videre forløp. Diskusjonene som foregår blant unge palestinske grupper viser at de er opptatt av å etablere en genuint demokratisk organisasjon – enten en fornyet PLO eller en helt ny – som vil forfølge en frigjøringsvisjon som står i motsetning til de palestinske selvstyremyndighetenes kampanje for å bli anerkjent som stat. De ser ut til å foretrekke en enstatsløsning fremfor en diskreditert tostatsmodell.
Vil de være i stand til å gi et effektivt svar på sionismens tilbakegang? Dette er et vanskelig spørsmål å svare på. Et statsprosjekts sammenbrudd følges ikke alltid av et lysere alternativ. Andre steder i Midtøsten – i Syria, Jemen og Libya – har vi sett hvor blodige og langvarige resultatene kan bli. I dette tilfellet dreier det seg om avkolonisering, og det forrige århundret har vist at postkoloniale realiteter ikke alltid forbedrer de koloniale forholdene. Bare palestinernes egen aktivitet kan bevege oss i riktig retning. Jeg tror at en eksplosiv sammensmelting av disse indikatorene før eller senere vil føre til at det sionistiske prosjektet i Palestina går i oppløsning. Når det skjer, må vi håpe at en robust frigjøringsbevegelse er der for å fylle tomrommet.
I mer enn 56 år var det som ble kalt «fredsprosessen» – en prosess som ikke førte noen vei – i virkeligheten en serie amerikansk-israelske initiativer som palestinerne ble bedt om å reagere på. I dag må «fred» erstattes med avkolonisering, og palestinerne må kunne formulere sin visjon for regionen, og israelerne må bli bedt om å reagere. Dette vil være første gang på mange tiår at den palestinske bevegelsen tar ledelsen når det gjelder å legge frem sine forslag til et postkolonialt og ikke-sionistisk Palestina (eller hva den nye enheten nå skal hete). I den forbindelse vil den sannsynligvis se til Europa (kanskje til de sveitsiske kantonene og den belgiske modellen) eller, mer passende, til de gamle strukturene i det østlige Middelhavsområdet, der sekulariserte religiøse grupper gradvis forvandlet seg til etnokulturelle grupper som levde side om side på samme territorium.
Enten folk ønsker tanken velkommen eller frykter den, er Israels kollaps blitt forutsigbar. Denne muligheten bør prege den langsiktige samtalen om regionens fremtid. Den vil bli tvunget opp på dagsordenen etter hvert som folk innser at det århundrelange forsøket, leda av Storbritannia og deretter USA, på å påtvinge en jødisk stat i et arabisk land langsomt går mot slutten. Det var vellykka nok til å skape et samfunn med millioner av bosettere, mange av dem nå i andre og tredje generasjon. Men deres tilstedeværelse avhenger fortsatt, som den gjorde da de ankom, av deres evne til å påtvinge millioner av urfolk sin vilje med vold. Mot dem som aldri har gitt opp sin kamp for selvbestemmelse og frihet i hjemlandet. I tiåra som kommer, må bosetterne gjøre opp med denne tilnærminga og vise at de er villige til å leve som likeverdige borgere i et frigjort og avkolonisert Palestina.
Ilan Pappe er en israelsk historiker og professor ved universitetet i Exeter i Storbritannia. Han har gitt ut en rekke bøker om Palestina. Bestselgeren The Ethnic cleansing of Palestine anbefales.
Last ned som PDF