av Morten Heszlein-Lossius, politisk nestleder, Palestinakomiteen i Norge
La meg begynne dette innlegget med å gratulere Arbeiderpartiet i Bergen på vegne av Palestinakomiteen i Norge. Gratulasjonen kommer etter at partiet fattet et fantastisk flott vedtak på sitt årsmøte, nemlig full boikott av staten Israel. Nå håper jeg AP i Bergen tar med dette vedtaket til deres landsmøte, og at dette blir nasjonal politikk i Arbeiderpartiet.
For dette vedtaket tar tydelig inn over seg at Israel er en okkupasjonsmakt som daglig bryter folkeretten, og at dette må få konsekvenser. Disse konsekvensene burde komme fra statlig hold, men inntil vi får det til, er det flott at vi får slike vedtak, som bringer oss nærmere et kommunalt boikott-vedtak her i Bergen.
Så er det viktig å huske at boikott av Israel er et middel, ikke et mål. Boikott har som mål å få Israel til å oppheve okkupasjonen av Palestina, og er i tråd med den internasjonale Boikott, Desinvesteringer og Sanksjoner (BDS)- bevegelsen, som ble initiert av 171 palestinske grasrotorganisasjoner i 2005.
1) at Israel avslutter den folkerettstridige blokaden og koloniseringen av palestinsk land, og river den folkerettsstridige apartheidmuren.
2) At palestinere som bor i Israel får like rettigheter som resten av befolkningen
3) at Israel respektere og innfrir de palestinske flyktningene fra 1948-krigen, og deres etterfølgere sin rett til å returnere til sine landsbyer, som stipulert i FN-resolusjon 194.
Når disse tre kravene er innfridd, avsluttes BDS-kampanjen.
Så er det noen som mener at boikott bare er tull, og at disse konsekvensene burde komme i internasjonale forum. Dessverre viser historien oss at resolusjoner i FN ikke hjelper stort, ettersom Israel ikke bryr seg om disse. Jeg nevner i fleng:
Resolusjon 194, etablerer palestinske flyktningers rett til retur. Resolusjon 242, Israel skal trekke seg ut av de okkuperte områdene etter 1967-krigen. Resolusjon 2253, ber Israel om å endre status for Jerusalem. Resolusjon 2254, fordømmer at Israel ikke bryr seg om 2253. Resolusjon 2792, ber Israel følge resolusjon 194. Resolusjon 3246, FN støtter palestinernes rett til væpnet motstandskamp, og fordømmer alle stater som ikke støtter dette. Resolusjon 3379, sier at zionisme er rasisme. Resolusjon 3414, ber om økonomiske sanksjoner og våpenembargo av Israel inntil de avslutter okkupasjonen.
Disse resolusjonene og en rekke andre resolusjoner gjort i FN, både i Sikkerhetsrådet, og i Generalforsamlingen, har ikke endret noe som helst, da Israel velger å ikke forholde seg til disse. Israel har også USA i ryggen, som effektivt stopper enhver resolusjon i sikkerhetsrådet, som kan skape noen som helst endring, ved å bruke sin veto-makt. På tross av fordømmelser, FN-resolusjoner og sinte ministre som sier at de oppfordrer Israel til å følge folkeretten, blir okkupasjonen og blokaden av Gaza bare mer og mer brutal, og handelen med Israel øker.
Norges handel med Israel (eksport og import) var på nærmere kr. 2,5 mrd i 2020. I tillegg kommer Oljefond utland sine investeringer i Israel på vel kr. 20 mrd. Hvordan skal økende handel, og økt samarbeid gi Israel et signal om at brudd på folkeretten får konsekvenser?
Den eneste måten vi ser har effekt, og som kan presse Israel til å oppheve okkupasjonen, er å sørge for at okkupasjonen koster, både økonomisk og i omdømme. Dette var et viktig verktøy i å presse Sør-Afrika til å oppheve apartheid, og det vil være et viktig verktøy i å presse Israel til å oppheve sitt okkupasjons- og apartheidregime.
Et slikt boikott-vedtak som arbeiderpartiet i Bergen nå har fattet, er et tydelig skudd for baugen for Israels omdømme. Det ser vi blant annet i reaksjonene dette vedtaket skaper, og som andre slike boikott-vedtak skaper. For slike vedtak skaper reaksjoner blant Israels venner.
Lederen for KrF i Bergen, Per-Erik Gåskjenn, sier at dette vedtaket bekrefter at Israel settes i egen kategori i verden. At vi krever mer av Israel enn vi gjør av andre stater, og at dette grenser til antisemittisme. Men da glemmer jo Gåskjenn at Norge i dag har sanksjoner mot en rekke stater, på grunn av deres atferd.
Faktisk har vi sanksjoner mot 27 stater i verden, deriblant Venezuela. Hvis vi er antisemitter dersom vi krever at staten Israel forholder seg til folkeretten, og ber om sanksjoner dersom de ikke endrer praksis, er vi da antivenezuelanere fordi vi har sanksjoner mor Venezuela? Eller er det slik at Gåskjenn er imot alle former for sanksjoner mot stater?
Min påstand er at faktum er det motsatte av det Gåskjenn påstår, det er ikke vi som støtter palestinernes frihetskamp, som setter staten Israel i en egen kategori i verden, det er Israels venner som setter Israel i en egen kategori i verden, nemlig en kategori der Israel skal få lov til å bryte folkeretten, uten at dette skal få noen form for konsekvenser.
Afghanistan/Taliban, Al-Qaida og Isil, Burma/Myanmar, Burundi, Darfur-provinsen i Sudan, Egypt, Republikken Guinea, Guinea-Bissau, Hviterussland, Irak, Iran, Jemen, Den demokratiske republikken Kongo, Libanon, Libya, Mali, Nicaragua, Nord-Korea, Russland, Den sentralafrikanske republikk, Somalia, Syria, Sør-Sudan, Tunisia, Ukraina, Venezuela og Zimbabwe.
Kilde: regjeringen.no