Den farlige sammenlikningen

av Trygve Natvig. Først publisert i Vårt Land, 15. juni 2021. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Vårt Land har de siste ukene gitt bred plass til biskop Solveig Fiskes appell på en solidaritetsmarkering for Palestina og rabbiner Joav Melchiors reaksjon på det hun sa. Langt på vei har avisa gjort seg til et aktivt talerør for Melchior også ved redaksjonelle kommentarer og oppslag, men uten at det på et eneste punkt stilles spørsmålstegn ved Melchiors påstander.

I dagens avis oppsummerer Vårt Land saken på en etter min mening meget tendensiøs måte. Fortsatt uten å stille et eneste spørsmål ved hvorfor det er så farlig å sammenlikne «det vi i Norge opplevde i 5 år under andre verdenskrig» med det «palestinerne har levd med i over 50 år siden seksdagerskrigen».

Melchior innrømmer selv at «palestinernes situasjon er helt forferdelig», men likevel mener han at «sammenlikningen er ren løgn». Det begrunner han med at «ingen palestinere er sendt til utryddelsesleirer og verken Ramallah eller Gaza er gettoen i Warzawa». Det er ikke vanskelig å gi Melchior rett i akkurat det selv om mange nok vil si at verdens største fengsel (Gaza) på mange måter kan sammenliknes med en getto. Det er fullt mulig å forstå Melchior i retning av at det jødiske narrativ skal ha monopol på det som sies om krigen. Derfor kan han også uten motforestillinger selv skrive om pogromer og lynsjing av jøder. Mens Fiske ikke med et ord skal kunne trekke inn historien.

Det vekker ubehag hvis vår mulighet til å ta lærdom av egen historie skal være begrenset av Melchiors påstander. Jeg har i årevis undret meg over at ikke flere nordmenn ser paralleller fra det de selv opplevde i 1940-45 til det som skjer andre steder i verden. Det kan i beste fall være en kilde til solidaritet med folk som i dag lever under fremmed åk og undertrykkelse. Hva skjer egentlig hvis vi sier at alle som ble okkupert av tyskerne har en erfaring som kan bety noe i dagens verden?

Når jeg tenker på palestinernes situasjon, tenker jeg på hvordan hverdagen deres er fullstendig styrt av en fremmed makt. Okkupasjon er hverdag. Og det tror jeg mange nordmenn vet noe om fra de årene vi var okkupert.

Og selv med en i europeisk sammenheng ganske moderat okkupasjon av Norge, tok det årtier for mange før de på noen måte ville snakke med tyskere eller forholde seg til dem.

Melchior skriver selv at det har vært 120 år med fiendtlighet og hat i Midt-Østen. Det er kanskje en overdrivelse, men hvordan tror han at det kan endre seg under de rådende forhold? Han skriver om å menneskeliggjøre og lytte til hverandre, men jeg finner ikke et eneste sted grunnlag for at en palestinsk ungdom som hele sitt liv er «okkupert» skal tro at han mener det. Hvorfor spør ikke Vårt Lands journalister om dette?

Last ned som PDF