Ekko fra Den arabiske våren?
av Toufoul Abou-Hodeib, førsteamanuensis i historie ved UiO. Først publisert i Klassekampen 10. juni 2021. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Generalstreiken som ble erklært av palestinerne 18. mai var enestående i Palestinas historie etter 1948. Ikke siden generalstreiken i 1936, den gangen mot britisk kolonialisme og dens støtte til sionismen, har palestinerne klart å koordinere aksjonene sine i et slikt omfang. Palestinerne i Israel og okkupert Palestina ble støttet i deres streik av protester fra palestinerne fra flyktningleirer i Libanon og Jordan, så vel som fra den bredere diasporaen.
Var det ekko fra Den arabiske våren i denne mobiliseringen? Et klart likhetstrekk var markant fravær av ledere og en aktivisme som ikke forholdt seg til den gamle partipolitikken. Selv om Hamas og Den palestinske selvstyremyndigheten ga sin støtte til streiken, kom de sent på banen og etter at aksjonen ble startet av grasrota.
Ledelsen i Ramallah, i Mahmoud Abbas skikkelse, var særlig utsatt for demonstrantenes frustrasjon og sinne. I al-Aqsa-moskeen ble en imam tilknyttet de palestinske myndighetene kastet ut, og slagordet fra Den arabiske våren ble omgjort til «Folket vil felle lederen!» I Haifa, en israelsk by med en stor palestinsk befolkning, tilpasset demonstrantene mot Abbas et annet slagord fra Libanons opprør i 2019. Lederen de ønsket å felle, var ikke en mektig diktator, men han er blitt et symbol på en mislykket fredsprosess som bare har ført til videre utbygging av israelske bosetninger og forankring av apartheid.
Drivkraften bak mobiliseringen den 18. mai var en ny generasjon av palestinere med krav om sosial rettferdighet og slutt på kolonialisme. I det siste tiåret har unge palestinere funnet nye måter å kommunisere med hverandre til tross for Israels taktikk med splitt og hersk. Med bruk av sosiale og andre medier, har de mobilisert, organisert, dannet nettverk og skapt bevissthet nedenfra.
Israels sammensatte styringsmåter deler palestinerne opp langs politiske og geografiske linjer: i Gaza under beleiring og styrt av Hamas, på Vestbredden nominelt under Selvstyremyndighetene, i Øst Jerusalem i kamp for hver tomme av land og i Israel med krav om like rettigheter. Denne oppdelingen har vanskeliggjort en kollektiv mobilisering av palestinerne som «palestinere».
Da flere fronter mot Israel blusset opp samtidig, bar den palestinske organiseringen i tidligere år endelig frukt. Med forestående utkastelser i Sheikh Jarrah, pågripelse av aktivister på Vestbredden og i Jerusalem, angrep på palestinerne i selve Israel og, sist men ikke minst, Israels brutale bombing av Gaza, ble de forskjellige sidene av Israels splitt-og-hersk-regime synlige samtidig. Mobiliseringen med protester, informasjons- og holdningskampanjer og dokumentasjon på sosiale medier skapte samhold rundt en palestinsk identitet og fremhevet sammenflettingen mellom de forskjellige styringsmåter palestinerne er underlagt.
Den palestinske diasporaen, ikke minst i USA, spilte en sentral rolle med å sette ord på palestinske klagemål på et språk som var forståelig for et bredere publikum. Dette har ført til et betydelig skifte i hvordan man snakker om Israel og palestinerne, også i de dominerende mediene. Palestinerne kunne også gjøre felles sak med Black Lives Matter bevegelsen. Grupper som tidligere hadde mobilisert mot politiets brutalitet i USA, marsjerte nå for palestinerne. En ny generasjon av palestinere fant styrke og et felles symbolsk repertoar i disse forbindelsene.
Mange palestinske grupperinger er dukket opp i det siste tiåret. De klarte vanligvis å mobilisere noen titalls aktivister rundt spesifikke saker, som pågripelse av aktivister. Men de fremmet også et nytt språk som forente det sosiale og det politiske. Tal’at, en feministisk gruppe som ble dannet i 2019 for å bekjempe vold mot kvinner, bruker for eksempel også slagordet «kolonialisme er en sak for feminister». Tal’at organiserte parallelle protester blant palestinere i tolv byer i 2019, hovedsakelig i Israel og Palestina, men også i Beirut og Berlin. Selv om det bare var protestene i Haifa som tiltrakk seg større folkemengder, er det nettverkenesom er slående her. Det er slike nettverk som kan mobiliseres i krisesituasjoner.
Til tross for fragmentering og mangel på en langsiktig politisk strategi, har synergien mellom disse grupperingene blitt forsterket som et resultat av generalstreiken. Det er i tillegg blitt dannet sterkere forbindelser mellom den nye aktivismen og lokale komiteer som mobiliserer rundt konkrete saker. Det mest kjente eksempelet på de sistnevnte er Sheikh Jarrah nabolaget i Jerusalem, hvor tvillingene Muhammad og Muna al-Kurd har blitt ikoniske i motstandskampen. I ukene som fulgte våpenhvilen har unge palestinere fra Israel og Vestbredden besøkt Sheikh Jarrah og Silwan i Jerusalem for å vise solidaritet. Denne måneden sto ungdomsgrupper fra hele det historiske Palestina også bak «Uka for Palestinas økonomi», en kampanje for støtte til palestinske produkter og bedrifter. Initiativet ble møtt med stor oppslutning fra enkeltbedrifter, næringsforeninger og bondemarkeder.
Erklæringen om våpenhvile i Gaza ble fulgt av massearrestasjoner. Selv om våpnene har stilnet, er den palestinske kampen langt fra over. Disse unge stemmene har gitt mange fornyet håp. De har forkastet arven etter Oslo-avtalen som gjorde konflikten til et spørsmål om landområder. Deres svar er å forene sosiale og politiske krav i kampen for sosial rettferdighet. De trenger støtte. De må ikke bli glemt.
Publisert: 13. juni 2021
Last ned som PDF