Hva har apartheid med Israel å gjøre?

Denne kommentaren stod først på trykk i Klassekampen 12.april 2023
Foto: Anette Sivertstøl

Torkel Brekke, religionshistoriker ved OsloMet og leder av Civita-akademiet, har allerede fått mye kritisk oppmerksomhet for boka «Ingen er uskyldige» (2023). Her skal vi konsentrere oss om et forhold som hittil er lite belyst, men som brukes i jakten på det som kalles antisemittisme på den politiske venstresida. I nyere tid gjelder det bruk av begrepet apartheid for å beskrive den israelske staten og dens mer enn 55 år gamle okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Det framstilles i boka som en særegen oppfinnelse på ytterste venstre hold og i LO, som etter sigende setter likhetstegn mellom Israel og det sørafrikanske rasistregimet fram til 1990, og som derfor er antisemittisk og rasistisk i sin essens.

Denne misforståelsen kan bare skyldes mangel på elementær kunnskap om – eller interesse for – at apartheid nå har blitt et folkerettslig begrep med langt videre betydning enn i den sørafrikanske varianten. Det har en klar parallell til begrepet folkemord, som i 1948 naturlig nok tok sitt utgangspunkt i holocaust. Men det ble i FN formulert en mer generell definisjon som gjør at flere andre tilfeller, både før og etter 1948, utvilsomt utgjør folkemord i rettslig forstand. Det er altså ingen forutsetning at de er identiske med holocaust, alle folkemord har både fellestrekk og unike trekk. Å studere andre folkemord enn de som ble begått mot jøder og andre under verdenskrigen handler ikke om å utvanne eller misbruke begrepet, men om å gi det en mer allmenngyldig og historisk betydning som tillater sammenliknende studier.

Her er det bare plass til å vise til noen FN-konvensjoner og rapporter som stiller opp klare kriterier for å si at en stat utøver apartheid, noe det ikke og som alle er lett tilgjengelig på nett for dem som vil la seg opplyse. Kort fortalt vises det til en intensjon om å opprettholde dominans eller systematisk undertrykking av en folkegruppe på bekostning av en annen, bl.a. ut fra etnisitet, nasjonalitet eller religion. Dette inkluderer også inhumane handlinger, slik som å frarøve lokalbefolkningen jord og eiendom. I all hovedsak legges dette til grunn i en FN-konvensjon fra 1973, «Convention on the suppression and punishment of the crime of apartheid». Det er i all hovedsak de samme definisjoner som er skrevet inn i Romastatuttene av 1998, som danner grunnlaget for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) rett til å anklage og dømme personer for krigsforbrytelser. Også i dette tilfellet brukes apartheid eksplisitt som et felles, eller generisk, begrep. For et par måneder siden gjorde ti menneskerettighetsorganisasjoner, alle basert i Israel, det klart at de forpliktet seg til å bistå ICC med dens undersøkelse av situasjonen i Palestina.

Det er mot denne bakgrunn at begrepet apartheid står sentralt i flere nye studier, som har det til felles at de bygger på langvarige og grundige undersøkelser av virkeligheten på bakken i Israel og i de okkuperte områdene. Mest kjent er den fyldige og veldokumenterte rapporten til Amnesty International fra i fjor, som rett og slett bærer tittelen «Israel´s apartheid against Palestinians. Cruel system of domination and crime against humanity». Amnesty International er en organisasjon som ikke tar lett på begrepene, regnes som troverdig når forhold i andre land granskes og har medlemmer fra alle deler av det politiske landskapet. Rapporten er ikke en kjapp erklæring, men en grundig studie på godt over 200 sider, og fortjener i alle fall en grundig gjennomgang før den avvises. Vi ser det samme i «A threshold crossed. Israeli authorities and the crimes of apartheid and persecution», som har et tilsvarende omfang, og som er utgitt av Human Rights Watch i 2021. Tittelen bør være interessant for Torkel Brekke, som er opptatt av at venstresida «tråkker over en grense» når de taler om rasisme fra Israel.

Begge rapportene byr for øvrig på en oversiktlig oppsummering av relevante folkerettslige konvensjoner, for deretter å detaljert vurdere Israels politikk opp mot de angitte kriteriene. Det er derfor ikke løse påstander, men etterprøvbare vurderinger som i det minste har krav på å bli tatt alvorlig.

Bruken av apartheidbegrepet med dagens meningsinnhold kjennetegner også de siste rapportene fra FNs spesialrapportør om de okkuperte områdene, der et av delkapitlene kapitlene i 2022 heter «From occupation to apartheid». Den nåværende spesialrapportøren, Francesca Albanese, har også bidratt med en konkret oppfordring til norske myndigheter om å erkjenne dette forholdet («Dagsavisen», 20. mars 2023). Det hører med til det samme bildet at folkeflytting, begrensning i bevegelse og frarøving av ressurser lå til grunn for Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse fra 2004 om den israelske Apartheidmurens brudd på folkeretten.

Verdt å merke seg for dem som er mer opptatt av dagens israelske virkelighet enn av artikler i «Klassekampen» på 1970-tallet, er også en velbegrunnet erklæring fra den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem  «Not a vibrant democracy. This is apartheid» (2022). Denne bygger igjen på en lang og velbegrunnet redegjørelse fra året før: «A regime of Jewish supremacy from the Jordan River to the Mediterreanean sea: This is apartheid». Når de – ikke uten motforestillinger eller smerte – for første gang siden starten i 1989 ser seg nødt til å bruke dette begrepet, er det fordi de har fulgt en tydelig forverring både innad Israel og i de okkuperte områdene, selv før dagens regjering med ekstremister, tilhengere av «Jødisk makt» og statlig godkjenning av en bosettermilits.

De to grunnlagsdokumentene fra B’Tselem viser bl.a. til at dagens israelske styre og okkupasjonsregime i praksis kontrollerer både israelere og palestinere fra Middelhavet til Jordanelva, men med helt ulike rettigheter og muligheter for de to folkegruppene. Det gjelder både rett til bolig og eiendom, bevegelsesfrihet og stemmerett i de organer som i praksis bestemmer folks liv også i okkuperte områder. Her minnes det også om vedtaket fra 2018 om Israel som en «nasjonalstat for det jødiske folk», som i mangel av grunnlov er en av statens bærebjelker. Det har lenge vært slik at palestinere ikke får lov til å bygge hus i annekterte Øst-Jerusalem eller på store deler av Vestbredden, får israelske jøder, som bor i illegale kolonier samme sted, subsidier for å slå seg ned på okkupert land på lokalbefolkningens bekostning. Det siste kan etter folkeretten ikke betegnes som annen krigsforbrytelse, slik det går fram av den fjerde Genèvekonvensjonen av 1949, med tillegg av 1977. Under sitt Oslo-besøk i november i fjor, kom organisasjonens leder, Hagai El-Ad med en oppfordring til norske politikere om å erkjenne at Israel var blitt en apartheidstat. Det skal mye dristighet til for å stemple B´Tselem som antisemittisk eller rasistisk, men kanskje vil vi se et forsøk.

Det er også interessant å se at mange sørafrikanere med jødisk bakgrunn deltar aktivt i kampanjen for boikott og sanksjoner (Boycott – Deinvestment – Sanctions», som ifølge Torkel Brekke er det samme som å demonisere jøder. De representerer dem som både fikk kjenne landets variant av apartheid på kroppen, og som sluttet rekkene i en frihetskamp som hadde et enhetlig, demokratisk og ikke-rasistisk Sør-Afrika som mål. Kanskje har de også latt seg påvirke av avsløringene av det intime militærsamarbeidet mellom apartheidstaten og Israel, noe som omfattet produksjon av atomvåpen. En av forgrunnsfigurene i African National Congress (ANC), Ronnie Kastrils, uttalte etter et besøk i Gaza at det sørafrikanske regimet fram i alle fall var ærlig når de vedkjente seg en rasistisk ideologi. Også fredsprisvinneren Desmond Tutu, som gjestet Israel som anglikansk biskop, var opprørt over det han omtalte som «Apartheid i det hellige land» («Guardian», 29.4. 2002). Ettersom Brekke viser så stor interesse for norsk fagbevegelse, bør det legges til at en viktig drivkraft i «israelsk-apartheid aksjonen» i Sør-Afrika i fjor høst var landets største fagorganisasjon, Cosatu. Det foreligger dessuten flere bøker hvor sørafrikanere og opposisjonelle israelere bidrar med sine erfaringer med de to forskjellige formene for apartheid. Når apartheidbegrepet framstilles som ikke noe annet enn et nidord fra antisemitter, bør det også minnes om at det finnes i tittelen på boka «Palestine: Peace not Apartheid» (2007), skrevet av Jimmy Carter, tidligere president i USA.

Hvor er sporene etter FN-konvensjoner, grunnlaget for Den internasjonale straffedomstolen (som er en del av norsk lov fra 2002) eller rapportene fra menneskerettighetsorganisasjoner innenfor og utenfor Israel i «Ingen er uskyldige»? Svaret er enkelt: Det finnes ikke et fnugg. Uten tegn til innsikt i internasjonal begrepsbruk blir det likevel gjort til et av de mest sentrale ankepunktene at apartheid ikke er annet enn et nidord og et slags bevis på «radikalisering» i norsk fagbevegelse. En vanlig samfunnsvitenskapelig metode er undersøke hva omtalte aktører selv har i tankene når de velger ord, ikke minst om de er høyst nålevende. Heller ikke dette er noen tilløp til, enda forfatteren understreker at han bare er besjelet av faglig – og slett ingen politisk – interesse.

Enda en gang: Selvsagt innebærer ikke noe av dette noen påstand om at dagens Israel er identisk med gårsdagens Sør-Afrika, det er helt urimelig. Blant de mange forskjellene er at rasistdiktaturet holdt det store flertallet nede i økonomisk og politisk ufrihet, der den palestinske befolkningen i Israel er en minoritet etter at hundretusener ble fordrevet eller flyktet i 1948. Ser vi på Israel og de okkuperte områdene og Israel før 1967 under ett, noe det er gode grunner til, er derimot de to befolkningene tilnærmet like store. Det er jo for å beholde dette demografiske overtaket at det er så maktpåliggende å hindre flyktninger og deres etterkommeres i å vende tilbake til sitt hjemland, samtidig som alle med jødisk bakgrunn i verden inviteres til israelsk statsborgerskap uten noen som helst historisk forbindelse til landet. De får også fulle rettigheter i Israel selv om de har slått sted ned det okkuperte Vestbredden. En annen forskjell er at den internasjonale anti-apartheidbevegelsen sjelden ble erklært illegitim, anti-hvit eller rasistisk når den reiste krav om økonomiske sanksjoner. Det eneste unntaket her hjemme var Anders Lange, grunnlegger av det som seinere ble til Fremskrittspartiet, som mente at slik virksomhet var «forræderi mot den hvite rase».

Torkel Brekke avslutter sin bok med å oppsummere det han mener er en farlig strategi, det vil si de tre D-er: Delegitimering, demonisering og doble standarder. Men er det noen bedre måte å delegitimere dem som ikke deler hans synspunkter på enn å stemple dem som antisemitter som forholder seg til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoners og FN-konvensjoners bruk av apartheidbegrepet? Og er det ikke å demonisere å tillegge andre meninger de beviselig ikke har, slik som når det heter at LO ikke fordømmer eller krever boikott av andre land enn Israel? Og det finnes knapt noe mer åpenbart eksempel på doble standarder enn det Amnesty International pekte på får et par uker siden: Mens Vladimir Putin med rette anklages for krigsforbrytelser, er det et uttrykk for vestlig dobbeltmoral og hykleri når Kina og Israel slipper unna.

Det forekommer selvsagt at bøker inneholder feil eller at det trekkes slutninger på sviktende grunnlag. Men det hører heldigvis til sjeldenhetene at kunnskapsmangel, misforståelser og bevisste forfalskninger opphøyes til et bærende prosjekt eller systematisk metode. Trøsten må være at de som deler forfatterens interesse for å granske fordommer, konspirasjonstenkning og banalisering av krigsforbrytelser, nå har fått et rikholdig studiemateriale gjennom utgivelsen av «Ingen er uskyldige».

Tore Linné Eriksen. Professor em., OsloMet

Line Khateeb, leder i Palestinakomiteen

Last ned som PDF