Kulturboikott av Israel

Klassekampen skriver nylig om oppstyret rundt irske Sally Rooney som sa nei til publisering på et israelsk forlag. Oppstyr er en viktig virkning av Israel-boikotten. Det blir mediedekning og debatt når kjente forfattere, filmskapere og andre kulturarbeidere sier nei til «business as usual». Det minner alle andre om at okkupasjonen og apartheidstyret består, bak kultur og skjønne kunster.

Kulturboikotten er organisert internasjonalt, etter oppfordring fra det palestinske sivilsamfunnet. Den er et ikke-voldelig, folkelig pressmiddel mot en stat som ingen regjeringer trekker til ansvar. Norske forfattere er i tvil om den har noen betydning. De må gjerne velge andre og bedre metoder.

Men Gaarders «ramsalte» kronikk fra 2006 som journalisten trekker fram, er ikke et eksempel til etterfølgelse. Gaarder er ingen antisemitt, men den norske antisemittiske kulturarven lever videre i ordbruken hvis vi ikke passer oss. Gaarder passet seg ikke og kunne for lite. Det er viktig å vite at staten Israels politikk ikke er «jødisk». De har ingen rett til å snakke på vegne av verdens jøder, og jøder har ikke mer ansvar enn andre for Israels forbrytelser.

Heldigvis er også kulturarbeidere i Norge med på Israel-boikotten. To av dem kom til orde i avisa, takket være Sally Rooney. Den som vil vite mer om Norges bidrag til kulturboikotten kan gå til Palestina-komiteens hjemmesider.  

Last ned som PDF