Mulighet for å forstå hverandre på tvers

av Grete Hauge, pensjonert sokneprest og Trygve Natvig, styreleder. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger. 

Det er en fantastisk opplevelse når de som står langt fra hverandre, begynner å tale sammen og forstår hverandre. Det var visst det som skjedde i pinsen for lenge siden. Var det også det som skjedde foran Stortinget for uker dager siden da en tidligere israelsk IDF-kaptein leste dikt på jiddisk og oversatte det til arabisk og engelsk?

Yonatan Shapira sine besteforeldre var offer for Holocaust. Han sier selv at han vokste opp i en jødisk tradisjon der det var viktig å huske på undertrykkelse og feire frigjøring. Nå delte han et dikt som for jøder i Europa på 1930-40-tallet var viktig i kampen for overlevelse.

Han delte det med dem som i dag kjemper for frihet for Palestina. Han ville vise at vi kan stå sammen mot undertrykkelse og diskriminering. Han sa aldri at hans historie var viktigere enn deres, eller at hans families offer må huskes mer. Yonatan snakket om det som er felles når noen undertrykkes og holdes nede og lengter etter frihet.

I over 70 år har mange mennesker trodd at den jødiske fortellingen er viktigere enn alt annet og at den har forrang framfor andres lidelse. Derfor har det for mange vært så vanskelig å tro på den andre historien, historien til et folk som også er fordrevet og undertrykket.

Yonatan er et eksempel på en som bryter den lange vonde tradisjonen der det ene folkets vonde historie blir brukt mot de andre. Han representerer en jødisk tradisjon om å stå sammen mot diskriminering og undertrykkelse. Slik vi også kan se at Jewish voice for Peace i Nord-Amerika gjør.

I avisen Vårt Land nylig ser vi dessverre eksempel på det motsatte når en rabbiner i Oslo fordømmer en sammenlikning av erfaringer fra 5 års okkupasjon av Norge med 50 års okkupasjon av Palestina. Joav Melchior går så langt at han truer med å avbryte samarbeid med Den norske kirke på bakgrunn av en appell fra biskop Solveig Fiske på en støttemarkering for Palestina.

For svært mange er det god grunn til å mene at det palestinerne har opplevd siden 1947/48 er langt mer alvorlig enn det nordmenn stort sett opplevde i 1940-45: halvparten av den palestinske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem og sitt land, over 400 palestinske landsbyer ble jevnet med jorda og det ble plantet skog for å fjerne alle spor av at det hadde bodd folk der.

I mer enn 70 år har hundretusenvis av palestinere levd i flyktningeleirer uten mulighet for å komme hjem osv. osv. osv. Lista kan suppleres med den daglige okkupasjon, ødeleggelse av hus og jord og trær, bombing og drap, vilkårlig fengsling, også av barn, trakassering, innesperring og utestengning i tiår etter tiår.

Last ned som PDF