Musikkens fredsskapende kraft
Da Sør-Afrika avskaffet apartheid-lovene og Nelson Madela ble valgt til president, ble det feiret med store fester. Og alle heltene fra ANC som hadde hatt stor betydning i kampen for frihet ble tildelt plass øverst ved bordet.
Men det var en gruppe mennesker som var skuffet over å være utelatt fra dette selskapet. Det var artistene og musikerne. De hadde forsynt folket med mot, stolthet og kraft gjennom sangene sine. Store slagere som «Free Nelson Mandela» fra 1984 og en rekke sanger som omfavnet frihet og mangfold hadde blitt soundtracks til kampen og mobilisert folk i township’ene til å våge å konfrontere undertrykkerne. Men da kampen var vunnet, ble denne faktoren glemt av de som nå fikk makten.
På samme måte underkjennes kunstens og musikkens betydning for endringsprosesser i mange sammenhenger. Det skjer også i vårt eget land, og det skjer på mange nivåer. Når resultater skal telles opp og en ny situasjon er skapt, faller man raskt ned i en betraktning om at kunst og musikk er pynt på kaka. Og slik prioriteres de kulturelle skattene lavt i samfunnet, både blant politikere og i media.
I Sør-Afrika ble de musikerne og artistene som hadde kjempet for frihet i mange år hyret inn til å spille til dans på de store festene da friheten var vunnet, men de fikk ingen taler, og ikke den anerkjennende applausen de fortjente. Jeg glemmer aldri hvordan de midt i frihets-rusen i 1994 snakket om den skuffelsen. La dette være et bakteppe for det jeg nå skal si om Palestina.
Vi kan prøve å forstå situasjonen i Palestina på mange nivåer. Vi kan lese om tall. Hvor mange palestinere som er fordrevet, hvor mange som lever i flyktningeleirer, hvor mange hus og olivenlunder som er ødelagt, hvor mange israelske settlere som i dag stykker opp Vestbredden med sine nybygde byer, hvor høy apartheidmuren er, hvor mange som står i kø ved checkpointene hver morgen og hvor lenge de må stå der, hvor mange som i disse dager blir truet ut av husene sine i Øst-Jerusalem, hvor mange barn i Gaza som dør av underernæring. Og vi kan lese tørre facts i historiebøker og prøve å forstå stormaktspillet som gjennom 1900-tallets første halvdel la grunnlaget for at Palestina i dag er et oppstykket land hvor okkupasjonen øker i omfang på flere og flere livsområder.
Vi kan følge med på nyhetssendingene som det har blitt færre av, men som øker i intensitet hver gang det skytes og bombes så mye at det nærmer seg en krig. Vi kan se dyktig produserte dokumentarer som viser hvordan mennesker er utsatt for systematisk fornedrelse gjennom årtier og tomme for tomme presses ut av områder og hus hvor forfedrene deres har bodd uavbrutt i generasjoner. Vi går alle rundt med en skjerm i lomma, en skjerm som kan formidle fakta om overgrepene mot Palestinerne. Det som skjer og har skjedd er tilgjengelig for oss alle døgnets timer. Om vi søker det opp og leter i nysgjerrighet og trang til å forstå. Alt dette er det viktig at vi gjør. Det handler om kunnskap og bevissthet. Men bøker og skjermer er likevel bare en krympet versjon av virkeligheten, og de bærer en informasjonsflom som kan gjøre det meste av hendelser trivielle for oss.
Det aller beste og viktigste vi kan gjøre er å reise til landet Palestina selv og kjenne undertrykkelsens dufter, stå i kø ved checkpoints, bli jaget ut av et konsertlokale eller en kino i Øst-Jerusalem fordi israelsk politi uten annen grunn enn det monotone «security» finner det for godt. Hvis vi reiser dit, vil vi høre samtaler og fortellinger fra hjerte til hjerte. Og vi vil oppleve et tappert folk som midt i alt også klarer å holde fester og finne glede og inspirasjon.
Men når vi gjør det. Når vi treffer menneskene og hører deres sterke fortellinger og ser ansiktene deres og de oppgitte armbevegelsene. Da er det ingen ting som synker dypere inn i hjertet enn musikken de formidler. Sangene de synger. Jeg hadde hørt fortellinger fra enkeltmennesker på reiser jeg gjorde til landet. Jeg hadde forstått mye om urettferdigheten, jeg hadde sett uretten og ydmykelsen på nært hold ved checkpointene. Men det var da Rim Banna sang Ya lel ma atwalak i leiligheten sin i Nazareth i 2002 at en nærhet til det palestinske folket virkelig sank inn i meg og forandret meg helt.
Sangen hun sang er en poetisk klagesang over palestinernes tap av land, rettigheter og fremtid som folk. Det var da jeg hørte den sangen, formidlet med en ydmykhet og en stolthet og en kraft fra hjertets dyp at jeg virkelig begynte å tenke på hvordan jeg kunne handle. Det var da jeg ble moden til å ta stilling. Til å begynne å lete etter artister og prosjekter i Palestina, til å våge å skrive under på et opprop om kulturell og akademisk boikott av staten Israel da en israelsk journalist oppfordret meg til det, til å skape flere titalls prosjekter som gjennom musikk og poesi formidler palestinernes fortellinger.
Musikken treffer oss på en annen måte enn nyheter og fakta. Det gjør den fordi den er mangedimensjonal og fordi den snakker til hjertet. Musikken sprøyter en dose evighet inn i øyeblikket. Musikk er ikke postulater og dogmer. Musikk er undringens tempel. Den setter ting i perspektiv og åpner opp noen rom inni oss hvor kimene til forandring bor.
Fakta er viktige og nødvendige. Men de også kan føre til mismot, oppgitthet og handlingslammelse. Musikk er forløsende. Den får hormoner i gang i blodbanene våre og får armer og bein i bevegelse. Ikke bare til dans, men også til kamp. Det finnes mange musikkprosjekter som tar sikte på å skape fred i verden.
«Men iblant kan musikk også fremme en naivitet og glatte over reelle motsetninger i fredens navn. Det skjer i tilfellet Palestina/Israel når det lages velmente dialogprosjekter der man likestiller okkupant og okkupert og ikke tar inn over seg at fred ikke kan eksistere uten rettferdighet. Jeg har selv vært med på noen slike prosjekter. «
Det var på 90-tallet mens Oslo-avtalen fortsatt representerte et håp om en løsning. Men det bedraget som har blitt avdekket siden, har gjort at fred ikke er det første ordet man tyr til når man snakker om fremtidens Palestina. Først må det komme rettferdighet. Og et oppgjør med fortiden der flyktningene får sin rett.
På veien dit må det fortelles, reises og synges mye. Og vi kan alle ta del i det. Om vi lar oss bevege til handling. Musikken kan hjelpe oss til det. Jeg sammenlikner Midtøstens og Europas historie og tenker meg 80 år tilbake i tid. Hvem ville i 1941 trodd at Europa skulle kunne oppleve den fredsperioden vi har hatt i vår levetid til nå? På samme måte kan det mørket vi nå ser over Palestina, ja over hele Midtøsten en dag ta slutt og et daggry av rettferdighet og fred stige opp over området hvor sivilisasjonen og 3 verdensreligioner ble født.
Jeg prøver å snakke om dette perspektivet med mine kunstnervenner i Palestina. Det gir et lite håp og et streif av trøst, men mismotet og oppgittheten er stor. Og mange av dem tenker at det blir ingen løsning i deres levetid. Så prøver de å finne en normalitet oppi alt sammen. Gifter seg, får barn, skiller seg, begraver foreldre, holder fester, feirer livet, går på jobben, skaffer seg ny bil, lager en liten ryddig verden midt i kaos. Og alltid synger de og skriver dikt. Om landet sitt, om fortiden, om kjærlighetens kår i okkupasjonens tid, om barnas lek mellom bombekratre, murer og piggtråd. Og hvis vi lytter, så er det min tro og erfaring at rommene hvor kimene til handling gror vil åpne seg inni oss.
Last ned som PDF