Israelsk menneskerettighetsadvokat reagerer: — Norge er en del av problemet

De siste årene har Israels statsarkiv frigitt dokumenter som viser at mellom 1948 og 1967 solgte Israel våpen og militær trening til diktaturer og udemokratiske regimer, eller stater hvor det var borgerkrig. Formålet var å kjøpe stemmer i internasjonale forum hvor palestinske flyktninger var et tema.

Tekst: Eitay Mack

Click here for English version

Ifølge de frigitte dokumentene begynte Israel å selge våpen til regimer som utførte grusomme handlinger som brøt med internasjonal lov, for å kjøpe stemmer i internasjonale forum der forslag om at Israel ensidig tilbaketrekking fra Vestbanken og Gazastripen var oppe til avstemning. Israels posisjon var at landet ikke skulle måtte gjennomføre en slik ensidig tilbaketrekking, men at enhver tilbaketrekking skulle skje som følge av forhandlinger og fredsavtaler.

Siden 1948 og frem til i dag har israelske våpen, overvåkningssystemer og militær kunnskap blitt brukt i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene over hele verden.

Evig status quo

Mesteparten av verden forstod at Israels valg om å nekte å trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske territoriene kun var en unnskyldning for å skape en endeløs rekke med forhandlinger og fredsavtaler, for på den måten å opprettholde status quo til evig tid. Enkelte land valgte imidlertid å ignorere dette faktum. Blant de mest prominente landene var USA, Tyskland og Norge, som alle hadde sine grunner.

Ifølge dokumentene fra det israelske statsarkivet ble forholdet mellom Norge og Israel sementert på femti- og sekstitallet. Blant annet var Norge fascinert av det israelske arbeiderpartiet, som man mente hadde de samme sosialistiske verdiene som Norge. Norge ønsket ikke å holde Israel ansvarlig for nakbaen, ignorerte det presserende behovet for å løse det palestinske flyktningproblemet, og overså det faktum at palestinere innenfor 1948-grensene til Israel frem til 1966 levde under et militært regime som krenket deres menneskeretter og borgerretter.

Fatal avtale

En viktig milepæl når det gjelder forholdet mellom Norge og Israel skjedde få måneder etter massakrene i Sabra og Shatila, da Norge for første gang vedtok å kjøpe våpen fra Israel, og selge olje til landet. En annen viktig milepæl fant sted på nittitallet, da Norge ble en av de fremste forkjemperne for forhandlingene i Oslo, som førte til Osloavtalen. Fra et palestinsk synspunkt hadde avtalen to viktige konsekvenser. For det første ga man, uoffisielt, avkall på de palestinske flyktningenes rett til å returnere. Norge hadde ingen innvendinger mot dette siden de norske myndighetene, ifølge dokumentene som er frigitt, i tiår hadde hatt den innstillingen at de støttet en fredsavtale på basis av en tostatsløsning, på den betingelsen av Israel ville kunne fortsette å eksistere uten forandring. Den andre konsekvensen av avtalen var at territoriene på Vestbanken og Gazastripen fysisk og politisk ville bli organisert slik at Israel hadde en permanent militær tilstedeværelse der, med all bevegelsesfrihet for innbyggerne mellom de to områdene styrt av Israel, mens man innad på Vestbanken opprettet bantustaner – områder for palestinere hvor de palestinske selvstyremyndighetene har en viss kontroll ( banustan er navnet på «reservatene» for svarte innbyggere i Sør-Afrika under apartheid-regimet).

Etnisk segregering

Den sør-afrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen brukte mye tid på banustanenes rolle i apartheid-systemets undertrykking i sine undersøkelser og rapporter. Bantustanene var selve kjernen i den sør-afrikanske regjeringens raseseparasjonspolitikk. Siden sekstitallet ble millioner av afrikanere tvangsflyttet til bantustanene, og mellom bantustanene (ved å forandre grensene mellom dem). Rent fysisk sett lykkes apartheid-regimet med sin plan for å segregere befolkningen basert på rase og etnisitet, men fra et politisk økonomisk og sikkerhetsmessig synspunkt var ikke bantustanene separate enheter, men marionett-stater styrt av Pretoria. Om lag 90 prosent av palestinerne på Vestbredden lever i de palestinske selvstyremyndighetenes bantustaner i Område A og Område B.

Giverland som Tyskland og Norge ville møtt politisk motstand dersom de overførte penger direkte til Israels militærregime. Det palestinske selvstyret løser dette problemet – gjennom selvstyremyndighetene kan man indirekte finansiere det israelske apartheidregimet. Sikkerhetsstyrkene til selvstyremyndighetene har ikke bare som formål å hindre utbrudd av omfattende motstand og opprør fra palestinerne, slik man så i Sør-Afrika på åttitallet, men skal også hindre fremveksten av konkurrerende politiske krefter som ønsker å gå bort fra Oslo-avtalen og kreve en annen måte å få slutt på uretten som begås mot det palestinske folket, og ikke minst palestinske flyktninger.

Tviholder på Oslo-avtalen

For å forstå hvordan Norge har blitt en sterk tilhenger av Oslo-avtalen, og dermed også en av det israelske apartheidregimets største støttespillere, i så stor grad at selv om det ikke hadde vært en eneste palestiner igjen i Palestina ville Norge fortsatt å støtte Oslo-avtalen, er det avgjørende at man forstår hva som ligger bak.

Forhandlingene som endte i signeringen av Oslo-avtalen foregikk på samme tid som man i Norge diskuterte om man skulle søke om EU-medlemskap, før det i 1994 endte med en folkeavstemning hvor man landet på å avstå fra å søke. I tillegg var fundamentet i Norges utenrikspolitikk, ifølge dokumentene i det israelske statsarkivet, at man som et lite land skulle jobbe for å styrke forholdet til USA, innta en lederrolle i NATO og generelt i Skandinavia, og beholde en uavhengig oljepolitikk uten internasjonal innblanding. Dokumentene fra Israels arkiv viser at i løpet av årene med forhandlinger frem mot Oslo-avtalen, innså den norske regjeringen at olje-eventyret hadde en negativ effekt på annen norsk industri, og at selv skipsverftene, som tidligere hadde vært et flaggskip i norsk industri, ble flyttet til Øst-Europa av økonomiske grunner.

Kort fortalt ga Oslo-avtalen Norge en mulighet til å oppgradere sin uavhengige, internasjonale status langt utover det man forventer av et land med Norges innbyggertall og ressurser, uten å bli med i EU, og slik oppnå økonomiske og diplomatiske fordeler – alt på ryggen til det palestinske folk.

Kolonialistisk verdenssyn

Med dette bakteppet er det ikke overraskende at Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt ankom Israel og Palestina i mars 2022 for å snakke om fredssamtaler – fredssamtaler som sluttet å eksistere for flere år siden. En måned tidligere hadde Sveits besluttet å trekke støtten til Geneva Initiativ-prosjektet, et viktig samarbeid mellom israelske og palestinske aktivister som jobbet for en tostatsløsning. Det sveitsiske utenriksdepartementet forklarte at det «jevnlig vurderer sine engasjement og forpliktelser for å sikre at de sveitsiske skattebetalernes penger brukes på en målrettet og optimal måte. En ekstern granskning ga en tydelig konklusjon: Selv om prosjektet var viktig og effektivt til å begynne med, hadde effekten og innvirkningen avtatt. Det ble også påpekt at prosjektet var mindre relevant i dagens politiske klima… enkelte aktører føler at prosjektets grunntanke ikke er forankret i dagens virkelighet. Det mangler også politisk støtte, både i Israel og i det palestinske territoriet.»

Hvorfor forstår Sveits det Norge ikke greier å innse? Siden Norge har en egeninteresse av Oslo-avtalen og fredssamtalene, vil Norges regjering fortsette å støtte dem, om Anniken Huitfeldt så må sitte i et rom alene og snakke med seg selv.

Med tanke på at Norge etablerte et nykolonialistisk system i Palestina, som tjener landets egne diplomatiske og økonomiske interesser, er det slett ikke overraskende at regjeringen i budsjettforslaget for 2023 foreslo å kutte støtten til organisasjoner som støtter BDS-kampanjen (Boycot, Divestment and Sanctions) mot Israel.

Uansett hvilket standpunkt man har til BDS-bevegelsen, tyder dette på et kolonialistisk verdenssyn. Norge er ikke fornøyd med å hjelpe Israel med fysisk å kontrollere det palestinske folket, nå ønsker landet også å kontrollere hva palestinerne kan si og tenke.

Norge en del av problemet

For at Norge skal kunne bli en del av løsningen for Palestina, må vi først forstå hvor stor del av problemet Norge er. Neste år er det 30 år siden Oslo-avtalen, og det hadde vært på sin plass å opprette en norsk undersøkelseskommisjon som ser nærmere på landets engasjement i Palestina. Undersøkelseskomiteen bør ta for seg alle Norges sikkerhetsmessige, diplomatiske og økonomiske bånd til Israel, samtaler og avtaler som ble gjort mellom de to landene bak kulissene, samt hvor det faktisk ble av de norske skattepengene som havnet i Palestina, og om de bidro til undertrykkelse og apartheid eller ikke.

Det palestinske folket burde ikke bli offer for de egosentriske interessene til andre nasjoner og land, spesielt ikke de land som ser på seg selv som opplyste og velinformerte.

Eitay Mack er en israelsk menneskerettighetsadvokat og aktivist

Denne saken stod på trykk i siste utgave av Fritt Palestina, medlemsbladet til Palestinakomiteen. Som medlem får du tilsendt Fritt Palestina i posten to ganger i året. Det koster bare 100 kr første året å være medlem av Palestinakomiteen.
Støtt palestinernes rettmessige frihetskamp og meld deg inn i dag!

Last ned som PDF