Susans siste dans

Tekst: Bergljot Baklien
Først publisert i Fritt Palestina nr 2, 2020

Susan Abulhawas siste bok, Nahrs siste dans, er spennende som en kriminalroman samtidig gir boken kunnskap om palestinsk hverdagsliv, om israelske kolonier som stjeler vannforsyning  og brenner oliventrær, og om hvordan Oslo-avtalen ble opplevd av de som fikk livene sine berørt og begrenset av den. Den viser oss også den mest ekstreme versjonen av parolen vi har sett på murvegger i Palestina: «To exist is to resist».

Umenneskelige forhold

Hovedpersonen, Nahr, tilbringer 16 år i isolasjon i et israelsk høysikkerhetsfengsel under helt umenneskelige forhold. Hun er nektet sosial kontakt og frisk luft, det er tilfeldig når måltidene kommer, og lyset er slik at hun vet aldri om det er dag eller natt. Etter hvert forsøker hun å holde orden på tiden ved å merke av hver menstruasjonssyklus, men etter 117 menstruasjoner gir hun opp. Å eksistere, eller å overleve, under slike forhold med forstanden i behold, er også en form for motstandskamp.

Boka begynner i fengselscella, og vi er innom der mange ganger i løpet av de 400 sidene. Men størstedelen av boka følger Nahr som annengenerasjons palestinsk flyktning i Kuwait, i Jordan og i Palestina. Et viktig spenningselement er spørsmålet om hva som har ført henne til fengselet.

Mange palestinere flyktet til Kuwait i 1948, og Nahr hadde en lykkelig barndom der,  men påminnelsene om at hun var palestiner var mange, som da hun ikke fikk være med i skolens danseforestilling. Den var bare for kuwaitere. Etter et mislykket ekteskap som 17- åring, er handlingsrommet trangt for den danseglade ungjenta. Hun overlever som luksusprostituert.

Livet byr også på overgrep og traumatiske opplevelser som Nahr holder hun skjult for familien sin, mens hun sparer penger for at broren hennes skal kunne studere medisin. Drømmen om at broren skal bli lege, er bare en av veldig mange drømmer som blir knust i løpet av fortellingen.

Etter hvert flykter de videre til Jordan. Der må familien og Nahr igjen begynne forfra.  For meg var det likevel først da Nahr kom til Palestina, at fortellingen tok av. Hun reiser dit for å få oppløst det kortvarige og mislykkede ekteskapet, men blir etter hvert godt integrert i eksmannens familie.

HUSET OVERTATT AV OKKUPANTENE

Det er mye forferdeligheter, inkludert tortur og vold, i boka. En av de mange sterke scenene som gjorde inntrykk på meg, er likevel når Nahr oppsøker det som i sin tid var familiens hus i Haifa. Det er overtatt av okkupantene. Nahr går inn i hagen og plukker en fiken fra treet hun har hørt om i alle år, det som ble plantet av bestefaren da moren ble født. Det blir slåsskamp da den israelske husmoren kommer for å jage vekk den hun ser på som en inntrenger og et villdyr av en arabisk terrorist.

I Palestina blir Nahr involvert i aktivisme og motstand, først og fremst sammen med Bilal, som hun også opplever den store kjærligheten sammen med. De samler våpen, og de driver sabotasje mot vannledningen til den israelske bosettingen. Hele tiden må de være på vakt, ikke bare for israelere som overvåker dem, men også for palestinske angivere.

Opplevelsen av uforutsigbarhet, og at i prinsippet går det ikke an å stole på noen, gjorde sterkt inntrykk på meg i denne delen av boka. De lever farlig, og mennene fengsles for lange perioder uten lov og dom. Det må også nevnes at vi i fortellingen støter på enkelte israelere som har forståelse for palestinernes situasjon. Som Nahr uttrykker det: «Man kan bli overrasket og oppleve at medmenneskelighet har mange forkledninger og snakker mange språk, også på de mest menneskefiendtlige steder». 

EN BOK MED MYE SMAK OG LUKT

Nahrs siste dans er en god bok. Fortellingen er spennende, og den gir viktig kunnskap. Ragnhild Eiklis oversettelse oppleves som god, og språket er innimellom poetisk vakkert, særlig når det beskriver arabisk dans, olivenhøsting, måltider og matlaging. Dette er en bok med mye smak og lukt!  Hovedpersonene er mangfoldige. Nahr er en aktivist  som også er opptatt av musikk og dans, sminke og perfekt nappede øyenbryn. Samtidig er hun en kvinne som ikke lar seg kue. I israelernes rettssal oppfører hun seg på måter som samsvarer dårlig med dommerens forventninger, og tenker slik om det hun gjør: «Jeg koloniserte koloniherrens maktområde.»

Men det er ikke alt ved denne boka jeg liker. Noen ganger blir forfatteren vel belærende, for eksempel når hun forteller om A, B og C-områdene i Palestina, og om bilskiltenes fargekoder. Jeg har også problemer med den litt for sukkersøte kjærlighetshistorien. Dessuten oppleves personskildringen iblant noe grunn. Hovedpersonen Nahr gjennomgår de verste ting. Det er opplevelser som ville knust eller i hvert fall satt varige spor i de fleste av oss. Hun virker uberørt på en måte som gjør det vanskelig å identifisere seg med henne. Til tross for innvendingene, er jeg ikke i tvil om at jeg vil anbefale boka. Les, bli underholdt, bli sint og opprørt, bli klokere!

Susan Abulhawa er forfatter, menneskerettsaktivist, biolog og politisk kommentator. Hun debuterte med Morgen i Jenin, som fikk strålende mottakelse og ble en internasjonal bestselger. Bibliografi: Nahrs siste dans (2020), Det blå mellom himmel og hav (2015), Morgen i Jenin (2011). Hun er grunnlegger av en ikke-statlig organisasjon, Playgrounds for Palestine.

Publisert: 11. februar 2021