Et fiendtlig angrep på BDS

Klassekampens lovnad om «en serie lengre tekster om Israel og Palestina» som ville «snu på vante forestillinger, avdekke glemte historiske linjer og stille nye spørsmål om konflikten», virket lovende. Den må dessverre erklæres for mislykket dersom Jesus Alcalás artikkel den 30. juli skal brukes som målestokk.

Innlegget kan ikke forståes som annet enn et aggressivt og fiendtlig angrep på BDS-bevegelsen og er helt i tråd med noe som kunne ha blitt skrevet av den israelske ambassaden eller deres mer ekstreme støttespillere i Norge.

Alcalás urimelige og hissige kritikk av en verdensomfattende folkebevegelse blir til et regelrett personangrep på Omar Barghouti, en av grunnleggerne av BDS-kampanjen. Det mangler ikke på skjellsord fra skribentens side, og det er en viss ironi i at det er Alcalá som anklager Barghouti for «aggressiv selvrettferdighet».

BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering og sanksjoner) har bred støtte i det internasjonale samfunnet, men ble startet av palestinerne selv i 2005. 170 organisasjoner fra det palestinske sivile samfunnet krevde at Israel avslutter sin okkupasjon og kolonisering av palestinsk land, river apartheidmuren, gir fulle rettigheter til Israels palestinske befolkning og anerkjenner palestinske flyktningers rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer i tråd med FN-resolusjon 194.

Alcalás svartmaling av BDS-bevegelsen og bagatellisering av Israels rolle som okkupasjonsmakt bidrar ikke til en bedre forståelse av situasjonen. Palestinerne er rettsløse i eget land og under konstant angrep fra den israelske staten – både militæret og bevæpnede sivile kolonister eller såkalte «bosettere». Israelerne utfører ofte voldshandlinger sammen, i eller uten uniform, og uten fare for å bli straffet av apartheidstatens rettsapparat.

Amnesty International har gjentatte ganger dokumentert den israelske hærens overgrep mot palestinere i de okkuperte områdene. Dette handler ikke om en væpnet konflikt mellom to hærer, men om en ulovlig okkupasjon der sivilbefolkningen – hovedsakelig palestinere – er ofrene. 

Sosiale medier flommer over av bilder og videofilmer som er tatt opp på mobiltelefoner og overvåkningskameraer, og som hovedsakelig viser unge palestinere – både gutter og jenter – som blir skutt og drept på åpen gate. Israel har lenge operert med en «skyt for å drepe»-politikk i Palestina.

Sør-Afrikas tidligere statsminister og arkitekten av apartheid, Hendrik Verwoerd, kalte Israel for en apartheidstat allerede i 1961. Det er ikke tvil om at staten Israel utøver institusjonalisert diskriminering. En rekke rapporter fra FN, Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjon B’Tselem har tydelig definert okkupasjonsmakten Israel som en apartheidstat.

Det er viktigere enn noen gang å opprettholde presset på israelske myndigheter for å avskaffe apartheidsystemet og avslutte okkupasjonen. Israel må regelrett tvinges til å respektere både palestinske rettigheter og internasjonal lov.

BDS er et ikke-voldelig verktøy som bidro til å avskaffe apartheid i Sør-Afrika, og som kan gjøre det samme i Israel. En internasjonal boikott av en regjering som ikke respekterer palestinernes rettigheter, og som ikke lytter til verdensopinionen, er fortsatt det beste politiske virkemiddelet vi har i møte med Israels umenneskelige okkupasjonspolitikk, uansett hva sjølgode kritikere som Jesús Alcalá måtte mene.

Først publisert 4. august 2022 i Klassekampen

Last ned som PDF