Vi kan! Kvinnefotball i Palestina
av professor Gerd von der Lippe, norsk idrettssosiolog, professor, journalist, forfatter, feminist, og samfunnsdebattant
De fleste fortellinger vi leser og hører om fra Vestbredden i Palestina handler om tragedier, ulykker, drap og fortvilelse. Formidlet av andre. Denne historien gir ordet til kvinnelige fotballspillere. Her kan de selv snakket fritt om gleden av å gjøre det de elsker aller mest: fotball.
Jeg intervjuet 17 kvinnelige fotballspillere fra Ramallah Fotball klubb (Sareyyet Ramallah) mellom 14 og 24 år. Selv om det var for fem og seks år siden, var ifølge flere spillere alt som før, også i 2019. Uansett, flere fortsetter så lenge som mulig. En av dem fortalte på mobil at fotballen betyr alt, selv om det ikke er noen kamper i 2021. Hun trener og trener. De var skoleelever og studenter og jeg kunne intervjue dem på engelsk. Nesten alle var kristne og hadde en eller begge foreldre som tjente penger, i motsetning til resten av folk på Vestbredden. Navnene jeg bruker på spillerne er diktet opp.
Fotball er kjent for å være en såkalt maskulin idrett. Mannsfotball prioriteres i nesten alle land. Bare tenkt på Norge, der ledelsen av norsk fotball ikke vil undersøke skikkelig hvordan de skal få Ada Hegerberg, verdens beste spiller, tilbake på landslaget. Det palestinske fotball forbundet (PFA) satser hardt med små midler for å sørge for at de beste spillerne ønsker å delta på deres landslag. Ifølge de fleste kilder var det første palestinske mesterskapet for kvinner i 2008 – 30 år etter Norge.
Siden Vestbredden er okkupert av Israel, og sivil befolkningen lever under konstant trussel om fengsling og invadering av soldater i sine hjem, blir den politiske situasjonen et bakteppe i denne fortellingen.
Siden Israel har delt Palestina i to geografiske deler (Vestbredden og Gaza), og FIFA ikke får lov til å trene ledere og spillere på Gaza, er kontakten mellom trenere og spillerne på de to områdene som regel dårlig. Dessuten, det var ingen serie for kvinnefotball i Gaza i 2014 og 2015. Toppidrett og nasjonal identitet hører sammen. Det kommer til utrykk under landskamper, EM, VM og OL. Da spilles vinnernes nasjonalsanger, flagg flyr høyt og nasjonale konkurransedrakter er synlige. Mediene heier på sine utøvere. I verste fall kan flere faktisk oppleve lande-sorg, hvis våre deltakere mislykkes totalt. Nasjonene dyrker sine største helter lenge etter at de har logga ut av verden.
Hvordan opplever spillerne under okkupasjon fotball som en måte å leve et «normalt» liv på?
Under okkupasjon – og under alle ekstreme forhold – får en normalisering av det levde liv ny mening. For spillerne i Ramallah idrettsklubb var dagens mål etter skole/studier/lekser: fotball. Da måtte de reise på de dårligste veiene og tåle å bli stoppet når som helst på de israelske veisperringene og forhørt av okkupantenes soldater. Det vanlige var at kampene ble forsinket og at motspillerne og publikum ventet.
De var bare helt nødt til å venne seg til israelsk trakassering via mulige utskjellinger og usynliggjøring. Nakba – den palestinske katastrofen – da den israelske staten var et faktum i 1948, familienes historier fra det første opprøret (Intifadaen, 1987-93) og Israels mistanke om mulig aktiv motstand mot okkupasjonen ble ofte knyttet til spillernes egne fortellinger om reise til og fra trening og konkurranser.
Amina fortalte at foreldrene ikke fikk gå ut av leiligheten under den første Intifadaen. Derfor fikk hun full støtte av faren:
«Han er så stolt av meg, mens mora mi var skeptisk i starten. Før en konkurranse sier han ofte: spill fotball, kos deg med idretten og glem okkupasjonen».
Når spillerne representerer landslaget er de med i den Vest- Asiatiske Fotball Organisasjonen (WAFF) i FIFA. Fatima har spilt mot Jordan, Emiratene, Japan, Qatar, India og Bahrain.
«Det er vanskelig å vise følelser under okkupasjon med få muligheter og mange begrensninger. Derfor vil vi fortelle verden hva palestinerne kan i fotball. Spillet er for oss kvinner et språk der vi kan uttrykke våre følelser, vår palestinske nasjonalitet og hvordan okkupasjonen påvirker oss.»
Noor opplever sterke frustrasjoner på grunn av okkupasjonen. Hennes strategi er å skape sin egen forsvarsmur slik at hun har sjanse for å tenke så fritt som mulig:
«Israel leker med våre følelser og tror at vi vil forsvinne ut av verden, men vi er i stand til å tenke. De prøver å få oss til å tro at vi ikke kan noe som helst, men VI KAN. Uansett hva de gjorde og gjør, forsvinner vi ikke ut av historien. Vi vil forsvare landet vårt. Min venn ble skutt av en israelsk soldat under Nakba-dagen (15 mai) på en veisperring. De er de enste stedene der vi kan samles. Vi gikk for å minnes dagen, 200 av oss. Dagen etter ble to andre drept. Noor viser meg videoen, slik at jeg kan se hvor vennen ble skutt. Nå skriver og skriver jeg for å bearbeide følelsene mine.»
Hun opplever, i likhet med de fleste kvinnelige spillere i FIFA, at fotball fremdeles først og fremst oppfattes som en mannsidrett. Noor og de andre fra Ramallah trener på å ikke bry seg om mannsdominansen i idretten og den konstante ventingen ved veisperringene. Det bare er sånn:
«Vi må vente alt fra 5 minutter til 2 timer. Vi vet aldri hvor lenge. Nå (juli, 2014) har vi virkelig trøbbel. Tre unge settlere er savnet. Vi venter og venter. Israel tror muslimer har drept dem. Alt knyttes til den politiske situasjonen.»
Legitimeringen for økt voldsbruk og bombing av Gaza i 50 dager i 2014 fra 8 juli til 26 august skal ifølge Israelske medier ha vært bortføringen og trolig drapet på de tre jødiske settlerne på Vestbredden.
De fleste palestinere her har slektninger i Gaza. Under krigen fikk spillerne anledning til å reise til Gaza en dag med vann, klær og penger. De føler at alle palestinerne på Gaza, Vestbredden og i Øst-Jerusalem bor i samme land, bevisst adskilt av okkupanten.
Deres måte å vise det på er å hjelpe sitt eget folk i nød og å representere klubben lokalt og landet internasjonalt. Ordtaket for palestinsk fotball er passiv motstand ifølge landslagspillerne. Det er det eneste strategiske i våre dager, og det er et ideal for den palestinske identiteten.
«Viktigst – ved aktiv motstand får vi ikke spille fotball. Det lider herrelandslaget av. Flere av de beste får ikke reise utenlands. Noen er blitt drept, selv om de ikke er aktivister i kamp mot Israel.»
Hvordan opplever spillere ærefrykten av å være palestiner når de spiller på landslaget?
Aisha startet intervjuet slik: «Jeg elsker fotball. Når jeg er langt nede og drukner i negative tanker og følelser, går jeg rett ut og spiller fotball, enten alene eller sammen med ei venninne. Da skaper kroppen min igjen rommet for de gode følelsene. Min drøm er å spille på landslaget med suksess, å spille for Palestina, mitt land, for vårt folk, slik at andre land kan se hva vi kan.»
På Vestbredden kan hun bli arrestert hvis hun feirer landet og flagget. Derfor er det så viktig å kunne spille på landslaget, mens det palestinske flagget viser hvem som konkurrerer.
Aisha er en av de eldste og spilte på landslaget i 2007 på et 7-persons lag mot Bahrain i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater:
«Jeg skåra et mål fra forsvarslinja. Det var mitt første. Helt fantastisk. Kroppen min var fylt av en enorm lykke, som det er vanskelig å utrykke. Etter dette ble jeg kalt snikskytter – en soldat som alltid treffer målet- `madfa`jey` (arabisk). Mitt mål endret spillet – og alle (medspillerne) løp mot meg og gav meg en klem mens jeg ble lagt ned på gresset med de andre oppå meg. For en følelse! Glemmer det aldri.»
Vi har sett likende tusenvis av ganger som tilskuere og på tv, mens begrepet snikskytter kobles til den politiske situasjonen i et okkupert land. Da hun fortalte om den æren og gleden det var for henne å spille på landslaget med suksess, var Aisha så intens som om hele kroppen snakket til meg.
Hun reflekterte også over hvordan kvinnelige fotballspillerne blir behandlet:
«For to uker siden startet Den Palestinske Banken å donere penger til de seks beste klubbene i kvinneligaen. Vi er så stolte, fordi det betyr respekt. Når landslaget spiller i utlandet får vi som regel god media dekning i arabiske kanaler på Vestbredden, uansett om vi vinner eller taper.»
Amina har spilt på landslaget i Jordan, Tunis, Abu Dhabi og Qatar:
«For 3-4 år siden spilte jeg i en landskamp i Amman (Jordan). Vi vant. For en fantastisk følelse å seire, og en veldig god dekning i mediene. Mest av alt: Palestina vant og navnet på landet vårt synliggjøres.»
Hun er redd for at navnet, Palestina, skal bli utryddet. Det står ikke på verdens kart. Istedenfor er Palestina tildekket av navnet Israel. Et sitat fra tidligere statsminister i Israel, Golda Meir (1969-74), er gjenskapt flere ganger: «Palestina finnes ikke… De eksisterer ikke». En slik uttalelse vil flere landslagskvinner avlive.
En av dem er Aisha. Hun har en drøm: «Vår nasjon, vårt landslag skal bli så berømt at vårt land, Palestina, skal ligge øverst på FIFA rankingen. Da vil alle få en følelse av hvem og hva vi er.»
Maya var kaptein på Ramallah laget og på landslaget da jeg intervjuet henne. Hun har fått flere tilbud om å spille på lag i Jordan og Bahrain, men hun foretrekker Palestina og Ramallah.
«De andre lagene og landene er mye bedre enn oss. For henne er det viktigere å spille for landet og laget enn å vinne internasjonale konkurranser.»
Da feirer de nasjonen under flagg parader, og de får automatisk `permission to narrate` (Edward Said, 1984). Det blir deres egen fortelling om stolthet og glede i Palestina. Og ikke minst: fotballen gjør at de får en midlertidig følelse av å leve normale liv.
På Vestbredden blir spillerne betraktet som gode representanter for nasjonen, fordi de bruker energien på utdanning, trening og fotball. Så langt er ingen mistenkt av Israel for å være mulige selvmordsbombere. Deres fredelige og passive motstand mot Israel, er slik de ser det – en aktiv støtte til et fritt Palestina.
Publisert: 6. februar 2021
Last ned som PDF