Vondt nyttår i Gaza

Tekst: Mads Gilbert og Erik Fosse
Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 31. desember 2020

Nyttårsaften for 12 år siden tok vi oss inn i Gaza for å bidra med medisinsk hjelp under det israelske angrepet «Operation Cast Lead». Bombingen startet tidlig 3. juledag 2008 og pågikk med stor voldsomhet i tre uker.

Sammen med dyktige og uredde palestinske helsearbeidere bidro vi så godt vi kunne på al-Shifa-sykehuset i Gaza by. Tapstallene og skadene var skremmende. Det store flertallet skadede og drepte var sivile. Selv med lang erfaring fra medisinsk innsats i krigs- og konfliktområder var bombingen av Gazastripen det verste vi så langt hadde opplevd.

Senere kom angrepene i 2012 og det langvarige angrepet i 2014, «Operation Protective Edge», som varte i syv uker og drepte 2251 palestinere, blant dem 551 barn og 299 kvinner. Over 11.000 ble skadet, flertallet kvinner og barn. Under bombingen i 2014 ble 17.000 boliger ødelagt, seks år senere er bare et fåtall gjenoppbygget.

Blokadens konsekvenser

I 2007 iverksatte Israel blokaden av Gaza. I de følgende 14 år har israelske myndigheter brukt tilgang på det mest nødvendige, som mat, vann, strøm, forbruksvarer, drivstoff, bygningsmateriell, næringsliv og inntekter, som et pressmiddel mot Gazas to millioner innbyggere.

Blokaden har ført til ekstrem arbeidsløshet og dyp fattigdom. Ifølge FN er arbeidsledigheten i Gaza over 50 prosent, blant yngre kvinner 92 prosent og blant ungdom 15–29 år 70 prosent.

Siden mars 2020 har 43.000 nye mistet arbeidet. Seks av ti palestinske familier i Gaza er skjøvet ut i dyp fattigdom.

Dårlig utgangspunkt før pandemien

FNs organ for handel og utvikling (UNCTAD) har vist at blokaden og de mange israelske angrepene har tappet Gazas økonomi for 145 milliarder kroner fra 2007 til 2018, noe som har firedoblet fattigdomsratene i Gaza. Median alder i Gaza er bare 18 år. Blokaden har fratatt Gazas unge retten til å reise og å ha en fremtid.

I tillegg til trangboddhet og fattigdom har blokaden ført til mangel på stabil elektrisitet, rent vann og fungerende sanitærsystemer. For helsesektoren betyr blokaden uforutsigbarhet i tilgang på livsviktige medisiner og tilgang på reservedeler når medisinsk utstyr bryter sammen. Utgangspunktet før covid-19-pandemien kom, var det verst tenkelige.

Strenge tiltak

Da pandemien traff verden, iverksatte Gazas helsemyndigheter strenge karantene- og isolasjonstiltak. De etablerte to isolasjonssykehus for covid-19-syke og 28 karantenestasjoner i skoler, hotell, primærhelsestasjoner og sykehus.

Daglige rapporter fra Gazas helsemyndigheter viste at det lenge så bra ut. Alle innreisende ble satt i karantene og testet, positiv test ga 28 døgns karantene. Smittetallene var derfor lave i starten. Før 20. mai var bare 20 smittede registrert, ingen døde. I juli var det fortsatt få registrerte tilfeller, og bare én død. Det så lyst ut. Våre lokale kolleger sa med typisk palestinsk humor: «Endelig får vi fordel av blokade», men la alvorlig til: «Blir det større utbrudd, er vi hjelpeløse på grunn av situasjonen i Gaza.»

Katastrofal smittesituasjon

Og slik gikk det. Fra september har smitten økt eksponentielt. I november rapporterte den israelske avisen Haaretz at situasjonen i Gaza var katastrofal: «Med mangel på respiratorer, beskyttelsesutstyr og medisiner sier myndighetene at Israels blokade gjør covid-19-smitte til en dødsdom for Gazas koronasmittede pasienter.»

Testkapasiteten er minimal, kun ca. 2000 pr. døgn (mindre enn kapasiteten ved Oslo universitetssykehus). Hele 30–40 prosent testes positive (Norge: 1,8 prosent). Gaza har kun 70 intensivsenger med 45 respiratorplasser. Nå er det daglig 10–15 dødsfall og 700–1000 nye smittede blant de rundt 2000 testede.

Fjerde juledag var nær 39.000 covid-19-positive registrert i Gaza, av dem er 11.000 aktive, 36 kritisk syke, 195 alvorlige og 340 døde. Det virkelige tallet er trolig langt høyere. (På Vestbredden var det pr. 18. desember 102.025 bekreftet smittede, 954 døde.)

Effektivt smittevern umulig

Gaza er et av verdens tettest befolkede områder. Den ekstreme befolkningstettheten gjør sosial distansering vanskelig.

Mangelen på vann, elektrisitet og fungerende kloakkrenseanlegg, sykehuskapasitet og smittevernutstyr, kombinert med overbefolkede flyktningleirer, arbeidsløshet og dyp fattigdom, gjør effektivt smittevern umulig.

At «fattigdom og sykdom er samme dom», som Per Fugelli sa, vises med brutal tydelighet i Gaza. Da smitten først slapp løs, måtte konsekvensene bli ukontrollert spredning. Fremtiden i Gaza er uviss og uhyggelig.

Må se langt etter vaksine

Rettferdighet, lik fordeling og menneskerettigheter som frihet, rent vann, mat, sanitærforhold, bolig, arbeid, inntekt og helsevesen er avgjørende for å kunne bekjempe smittsomme sykdommer.

Disse grunnleggende samfunnsforholdene er strukturelle, politisk bestemte faktorer som avgjør om vi lykkes eller mislykkes med forebygging, smittekontroll og behandling av smittsomme sykdommer og pandemier.

Gazas to millioner innbyggere er systematisk fratatt slike rettigheter. Nå er katastrofen et faktum. Og mens vi feirer den første vaksinerte i Norge, må palestinerne se langt etter vaksinering av sine sårbare.

Norges historiske sjanse

Hva kan vi gjøre? Når Norge tar sete i FNs sikkerhetsråd 1. januar, og FNs nye spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten er norsk, har regjeringen en historisk sjanse til å vise politisk mot og handling.

Statsminister Erna Solberg (H) kan gå i spissen for en bred internasjonal allianse som krever at den umenneskelige blokaden av Gaza heves straks, og at den palestinske befolkningen gis frihet og fri tilgang til nødvendig smittevern og medisinsk behandling.

Det må settes en stopper for de systematiske, grove bruddene på grunnleggende folkerett som daglig medfører lidelse og død for palestinerne. Vi lever alle i historiebøkene nå. Det krever handling, ikke bare ord, og ikke bare for vår egen helses skyld.

Erik Fosse og Mads Gilbert har i en årrekke drevet medisinsk arbeid i de palestinske områdene og publisert forskning med palestinske helsearbeidere. Sammen skrev de boken Øyne i Gaza (Gyldendal 2009), og begge var med på å starte bistandsorganisasjonen NORWAC i 1983.

Publisert: 31. desember 2020